Laidback performancekveld

Arrangementets navn: PerformanceProgram 07

Spillested: Black Box teater

Forestillinger:

Rasmus Jørgensen og a smith: Me No You – a
story

Fine Art Union: Scenario 1, Scenario 02,
Scenario 03.09.2027

Amund Sjølie Sveen: USB – United States of
Barents

Kjetil Skøien: Diafragma

Rasmus Jørgensen: clean, simple

Black Box Teater og UKS hadde satt sammen en interessant og variert
meny for denne nest siste kvelden (2.11.) av det tre uker lange
prosjektet PerformanceProgram 07. Den som holdt stand hele
denne kvelden fikk oppleve et nyansert spekter av
performancerelaterte kunstuttrykk. De vi fikk se var stort sett
langt mindre konfronterende enn performancekunstens besteforeldre
fra det tidlige 1900-tallet.

”Tourettestetikk”

Rasmus Jørgensen fikk æren av å både åpne og avslutte
denne kvelden. Først ut var Me No You – a story, regissert
av britiske a smith. Vi er 25 publikummere som sitter i ring rundt
Jørgensen og blir fortalt en eventyraktig historie, framført på en
maniért og krampeaktig måte – med tilgjorte stemmer og spastisk
illustrasjon. Men dette er plumphet med presisjon, det er med på å
skape et naivistisk alvor som gjør stykket sympatisk og rørende.
Styrken i verket ligger i det relasjonelle, i det intime rommet det
skaper mellom alle i black boxen, et rom der man kan senke
skuldrene. Med den korte soloen clean, simple setter
Jørgensen også punktum for kvelden. Her får han i enda større grad
slippe løs det rytmiske og musikalske i sin fysiske og vokale
”tourettestetikk”. Det er både morsomt, litt pinlig og svært så
særegent.

Politisk

Fine Art Union var derimot ute etter bråk, og var
kveldens enfant terrible. To terror-chic(k)s entrer scenen (tenk
RAFs rytmisk sportsgymnastikk-divisjon, legg til minkpels og pumps)
og teppebomber publikum med den sedvanlige coctailen av vold, sex,
teaterblod og tung techno. Tekstmaterialet, som bestod av en
lapskaus av fraser med politiske konnotasjoner, står fram for meg
som et ferniss av opprørsvilje som jeg har vanskelig for å finne
substans bak. Jada, vi ble gang på gang påminnet om at vi måtte
oppgi håpet om å kunne innta privilegert analytisk distanse til
opptrinnet, men om målet var en desorienterende input-overload (det
er fristende å sammenlikne med min foreløpige favoritt denne
høstsesongen, Vinge og Müllers ”Gjengangere”) ble dette dessverre
for lite insisterende og til tider forutsigbart. Det er synd, for
Fine Art Union viser ambisjoner, og til tider en visuell teft som
kan bli til noe.

Amund Sjølie Sveen klarer å være politisk
på en litt mindre ambisiøs, men langt mer vellykket måte. Sveen
ironiserer over nåtidig kommersialisme, og kaster samtidig blikk
mot tendenser som global oppvarming, globalisering og
(interiør)forflatning. Performance-lecturen tar for seg historien
til United States of Barens (USB), en stat som vokser ut av den
nylige (og reelle) åpningen av verdens nordligste IKEA-filial på
grensen mellom Nord-Sverige og Finland. I den anledning har
konsernet (uttalt) klokkertro på at billig innredning vil knytte
”broderfolkene” i nord (nordmenn, svensker, finner, samer og
russere) tettere samme. Sveen setter prikken under utropstegnet med
slagverksstykket ”Deconstruction of IKEA” for IKEAS tallerkensett
”Rollo”. Etter hvert som de knuser, skifter tallerkenene fra hard
perkusjonslyd til å bli en slags keramisk xylofon og gir også
musikalske kvaliteter til en leken og underholdende forestilling
med brodd.

Show-and-tell

I Diafragma bruker Kjetil Skøien seg selv som
projeksjonsflate for en serie sort-hvite lysbilder (fra ’40-
’50-tallet?); bilder av teknikk, naturvitenskap og et voksende
industrisamfunn. Performancen er opprinnelig fra 1992, men denne
gangen har Skøien bl.a. lagt til tekster om Akers Mek. Verksted og
den rollen bedriften hadde i livene til den enorme arbeidsstokken
som holdt til der. Den første og opprinnelige delen gir visuelle
assosiasjoner til russisk konstruktivisme og nettopp det visuelle
er Skøiens styrke; det er lekkert å se på. Satt opp mot den nye
delen inviterer Skøien oss også til å reflektere over den
historiske og sosiale dimensjonen knyttet til maskinene, men etter
den tilbakelente tonen til Skøien å dømme er ikke Diafragma
ment å være noen Stor fortelling, og jeg finner heller ikke noe å
falle på kne for. Det er mer som å overvære en show-and-tell-time
på barneskolen, der Skøien har tatt med seg noen bilder, historier
og noen filmer han syntes var fine og vil vise fra, og jeg kan nyte
– for en stund – de bildene og assosiasjonene han byr på.

I foajeen på Black Box Teater projiserte
Leinslie/Hvamens tekstinstallasjon Manifest 2007 bombastiske
programerklæringer fra det siste århundrets kunsthistorie på vegger
og tak. En interessant kontrast til den mer laidbacke holdningen
som (med ett unntak) preget kveldens bidragsytere.