Foto: Erika Hebbert. Scenografi, kostyme Even Børsum. Kostymemaker Halvard Leirvik. Lysdesign Vegar Angel N. Andreassen

Kunstig, utenfra påført

Bortsett fra ønsket om en helaften med Fredrik Brattberg, er det vanskelig å se motivasjonen bak Vega Scenes sammenkjeding av to av tekstene hans.

En premiere på et skuespill av Fredrik Brattberg er ikke hverdagskost i Norge. Mens det i mange år var mer eller mindre dødt her hjemme har hans små absurdistiske rapporter fra hverdagslivet gått rett hjem i land som Tsjekkia, Frankrike, Indonesia, England, Israel og Island. Nylig ble de to skuespillene hans Winterreise og Tilbakekomstene satt opp sammen i Romania, Sørsiden satt opp i Paris og Faren til barnet til moren og Tilbakekomstene utgitt i bokform i Tyrkia.

Det begynner imidlertid så smått å røre på seg også her. I 2019 fikk Sørsiden urpremiere på Den Nationale Scene. Nå viderefører Vega Scene i Oslo fortjenstfullt sitt løfte om kun å vise ny norsk dramatikk ved å sette opp de to enakterne Det han vil si dem og Som på natten sammen, under tittelen Som før og etter i samproduksjon med Hålogaland Teater og Nordland Teater.

Brattbergs metode
Karakteristisk for Fredrik Brattbergs formmessige metode er den strenge kompositoriske oppbyggingen med bruk av tematiske repetisjoner hvor utviklingen i historien og dramaturgien ivaretas ved hjelp av små variasjoner i hver repetisjon. Denne «strengheten» gjør endringer i teksten mer eller mindre umulig fordi en endring på ett sted vil utløse en dominoeffekt av endringer på andre steder. Til gjengjeld åpner den for et vell av tolkningsmuligheter. Forfatteren legger ingen føringer for hvem karakterene er, énakterne kan gjøres hvor korte eller lange man vil og de kan settes opp sammen som separate akter i samme forestilling. Og «man kan gjenta og bruke repetisjonene fra det ene stykket i det andre og sette dem sammen som legoklosser og lage nye sammenhenger», sa han i en samtale jeg hadde med ham for noen år siden. Det var derfor med en viss forventning jeg så fram til Som før og etter, nettopp med bakgrunn i denne sammenkjedingen av to forskjellige tekster.

Den minimalistiske, turnévennlige scenografien består av noen bevegelige husvegger, med vinduer, samt et bord med en stol for enden. Begge fortellingene omhandler den spesielle familiedynamikken som kan oppstå i møte med store og små begivenheter i hverdagen. Det handler om roller, maktspill, fortrengning og evnen til å blåse problemer ut av proporsjoner. I første akt oppsøker faren (John Sigurd Kristensen) og moren (Helén Vikstvedt) sønnen (Sebastian Skytterud Myers) og kjæresten (Line Heie Hallem) for å fortelle familien om hjerteproblemene som rir ham. Men de intrikate familiære, rituelle mekanismene gjør at han hindres i å framføre budskapet sitt. Dette skjer gjentatte ganger fram mot den uunngåelige slutten. I takt med repetisjonene stiger den dramatiske kurven, med tablåer, koreograferte opptrinn og en masse innbakt komikk med løping inn og ut av huset i ren Panikk i kulissene-stil.

Feil rekkefølge
I annen akt, eller skuespill nummer to alt ettersom, møtes de samme menneskene, bortsett fra (den døde) faren som er redusert til dukkefører for det unge parets barn. Hun og han har kommet i skade for å kjøpe teaterbilletter uten å ha sikret seg barnevakt og oppsøker derfor bestemoren som de uten videre regner med er mer enn villig til å ta seg av barnet. De har med andre ord planlagt ting i feil rekkefølge: Først kjøpt teaterbilletter, så funnet barnevakt, noe som byr på en uendelighet av komplikasjoner, først og fremst trigget av dårlig samvittighet hos det unge paret.

Her ser vi igjen at den indre disiplinen i Brattbergs tekster gir stor frihet til regissør og aktører. Hurlumheiet i første akt er stramt og presist regissert og spilt. I andre akt er det som om den dramaturgiske strukturen går i oppløsning i takt med det høylytte, hyperdramatiske sammenbruddet i kjølvannet av parets dårlige planlegging.

I forestillingens promomateriale avslører Fredrik Brattberg at det var teatrets idé å sette sammen disse to stykkene. Selv hadde han i forkant ingen idé om at de ville passe sammen. Etter å ha sett forestillingen tenderer jeg mot å gi ham rett, og det forundrer meg at han har gått med på det. Bortsett fra ønsket om en helaften med Fredrik Brattberg er det vanskelig å se motivasjonen bak denne sammenkjedingen. Grunnen er at den ene, svært sentrale karakteren i praksis er borte. Dermed holder teatret ikke hva det lover, at de samme karakterene møtes igjen. At faren er dukkefører for sitt barnebarn har ingen meningsbærende funksjon. Dermed forsvinner også en potensiell underliggende årsakssammenheng de to delene i mellom. Hvis to Brattberg-stykker skal gjøres til ett må det bygge på den samme kompositoriske tankegangen og balansen som er innbakt i dramatikerens måte å skrive på.

Alt som ikke sies
Det er vanskelig å vurdere om det er denne kunstige, utenfra påførte sammenhengen som sterkest påvirker helhetsinntrykket eller om det er den løpende behandlingen av Brattbergs tekst. Mye av essensen i hans måte å skrive på handler jo om alt som ikke sies, og gjøres.

Det er her det underliggende, tvetydige komiske potensialet ligger. Men her koker tvetydigheten og nyansene bort i høylytt komikk og voldsom dramatikk. Jeg var ødelagt av latter etter å ha sett Panikk i kulissene en gang på 1980-tallet med Wenche Foss og Leif Juster. En av grunnene til at den var så overbevisende var det totale sammenfallet mellom tekst, regi og utførelse. Men her er det som om Brattbergs tekst er blitt fratatt halvparten av sitt innhold for at den skal passe inn i et komedieformat.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER