Kunstig sang

Tekst Katarina I. de Brisis, musikkviter, sangpedagog og
lektor. Innlegget har vært trykket i Musikk*Kultur nr 11/2011
Foto: Rigoletto, Den norske opera og ballett.

Noen av oss elsker opera og klassisk sang. Andre kan ikke fordra
denne ”kunstige” sang. De ser ut til å mene at den er et uttrykk
for finkultur, og dermed forkastelig. Men hvorfor er egentlig slik,
og hva er som er så provoserende med operasang?

Opera for alle?

Den påtroppende operasjefen Per Boye Hansen uttalte her om dagen
at han vil gjøre operaen relevant for hele kulturlivet. Men er det
mulig? Kan operasang elskes av alle? Hva er egentlig klassisk sang
og operasang? Jeg er bergtatt av stemmens muligheter til skjønn
klang og kunstnerisk uttrykk. Når jeg lytter til Cecilia Bartoli
spres lykkelige hormoner i hele kroppen. Nå synger ikke Bartoli så
ofte i Norge. Og når hun gjør det koster det gjerne skjorta, for å
si det slik. Men jeg kan likevel ikke la være å bli lykkelig og
berørt. Om denne sang, som kan være så provoserende for noen og en
kilde til glede for andre, handler denne artikkelen.

Myter og opera

Når vi som publikum opplever en operaforestilling, er vi vitne
til mange kunstarter i forhåpentligvis skjønn forening. Det er
iscenesettelsen i seg, alt dette vidunderlige og fantastiske som
scenografer og sceneteknikere har skapt for å få publikum til å
måpe. Det er sangere som vil imponere med nærmest naturstridige
sanglige krumspring, og bevege sitt publikum med klang, intensitet,
tekst og følelser. Det er orkesteret som akkompagnerer, og
dirigenten som leder musikken slik at vi kan sitte der og la oss
forføre. Alt dette er en del av operaens forunderlige verden.

Men det finnes en annen måte å se det på også; den uforståelige
finkultur som provoserer. Elisabeth Juell på Høgskolen i Oslo og
Akershus (HiOA) arbeider med et prosjekt om fordommer og myter om
opera, Backstage Carmen. Målet med prosjektet er blant annet å
avkode mytene om kunstformene som presenteres i operaen. I siste
nummer av bladet Musikkultur forklarer studenten Oda Beitnes
Amundsen hvorfor det er så enkelt å latterliggjøre opera: ”Det er
de rike som har råd til opera, og har vi ikke råd, så skal vi
heller ikke snakke pent om det.” Den Norske Opera og Ballett gjør
en formidabel innsats for å nå ut til nye publikumsgrupper. Et
eksempel er de unge ambassadørene. Hensikten er å presentere opera
og ballett for unge førstegangsbesøkere og skape ny interesse for
scenekunstformene.

Amundsen er en av de som har valgt å være ambassadører for unge
publikummere, og hun virker i følge artikkelen i Musikkultur
fornøyd med responsen hun får fra venner som blir med i operaen for
første gang.

Sang som instrument

Sang er et så komplekst instrument. Vi har alle en stemme som vi
har fått fra naturen. Stemmen er en del av vår kropp, og den har en
evne til både å tiltrekke oss og å avskrekke oss. Jeg tror ikke det
finnes noe instrument som så krevende, både for utøvere og som
lyttere, som stemmen. Den kultiverte operastemmen har en klang som
er veldig fjern fra den stemmen vi alle har fått tildelt. Den har
noe ved seg som kan oppfattes høyst forskjellig fra mottaker til
mottaker. Den lar oss ikke lytte sløvt, men krever vår fulle
oppmerksomhet. Hvis vi ikke er vant til den, vil vi kanskje synes
at sangen virker ”kunstig”, pompøs og stiv.

Flere av oss har ganske gode stemmer, og kan synge tålelig bra i
allsang og salmer når det er påkrevet. Et lite fåtall av oss er
gitt en eksepsjonell stemme, og det er disse stemmene vi finner på
operahøgskoler eller musikkhøgskoler. Innenfor denne lille gruppen
er det et enda mindre antall som klarer å skape seg en profesjonell
og god sangkarriere innenfor klassisk sang.

Man kan sammenligne operasangere med klassiske ballettdansere eller
idrettsutøvere på toppnivå. På samme måte som de fleste av oss
klarer en vals eller en tur i skisporet, blir de færreste av oss en
Barysjnikov på ballettscenen, eller en Northug i VM-løypene.

Har denne motvilje mot operasang å gjøre med at vi alle har en
stemme, og at den klassiske stemmen klinger fullstendig annerledes
enn vår egen naturstemme?

Man skal synge naturlig, det har sangpedagoger hevdet i alle tider.
Samtidig skal operasangen fremføres kunstferdig og med en
tilsynelatende letthet. Sprezzatura ble dette skjulte artisteri
kalt i Italia på den tiden da opera var den nye populære
underholdningsformen. Selv om stemmen er kultivert for å tilpasses
en bestemt sammenheng, så skal den samtidig høres ”naturlig” og
uanstrengt ut. Naturlig blir derfor her noe annet enn det
naturgitte. De færreste har en stemme som er ”naturlig” klassisk.
Den klassiske sangpedagogikkens hensikt er å bygge inn en kultur i
naturen, å bygge et klassisk sanginstrument av det
naturgitte.

På samme måte som en ballettdanser må trene sine muskler for
tilsynelatende å kunne sveve i vakre hopp og piruetter, må sangeren
trene de små musklene som utgjør ”sangapparatet” i strupehodet. En
sangstudent bygger kort sagt sitt eget instrument, i tillegg til at
hun eller han pugger musikk, tekster og roller.

Stemmens korn

Den franske filosofen Roland Barthes var opptatt av noe han
kalte ”le grain de la voix”, som kan oversettes til ”stemmens
korn”. Med det mente hans stemmens egen tekstur, det som ikke er
ordene eller teksten, men den rene lyd, det materielle i
stemmelyden. Vi må lytte til stemmens egen ”tekst”. Det er ikke
mulig å beskrive en stemme vitenskapelig, mente Barthes, fordi den
alltid består av et erotisk forhold mellom stemmen og lytteren. Det
gjør enhver beskrivelse subjektiv og personlig. Det handler dermed
om smak. En stemmes korn har med andre ord ikke så mye å gjøre med
stil. Dette korn kan vi oppdage både i den hese rockestemmen, og i
den sensuelle operastemmen. Noen vil mene at Justin Biber og
Cecilia Bartoli har det, mens Susanne Sundfør og Maria Mena mangler
det fullstendig. Andre vil selvsagt være helt uenig i den
uttalelsen. Det handler om hva vi tiltrekkes av, og hva vi ikke
liker eller faktisk provoseres av. Det er her den ”kunstige”
klassiske stemmen skaper problemer for noen. For det er nettopp
kunstig den er. Det handler om stemmekunst. Det handler også om den
kultursfære vi tilhører (tenk bare på kinesisk opera som er noe
helt annet enn vår vestlige verdens operaklanger). Og det handler
om hvor vi kommer fra. Det er vel og bra at Boye Hansen vil gjøre
opera relevant i vår kultursfære så lenge kunstformen kan fortsette
å være det den er ment til å være: en kunstig sang, ja.
Kunstsang.

Kilder:
Aftenposten 27/9/2011
Barthes, Roland: The Grain of the Voice. Interviews 1962-1980.
University of California Press 1991.
Musikkultur 10/2011
Operaen.no