Kunsten å treffe tidsånden

Trøndelag Teaters Misantropen er på mange måter en oppvisning i godt håndverk: Scenografi, kostymer og skuespill er gjennomarbeidet og elegant formidlet. Molières tekst i André Bjerkes oversettelse smeller mellom veggene med sine rytmiske rim og syrlige stikk. Likevel blir jeg aldri helt revet med. Jeg tror det beror på at forestillingen i for liten grad snakker til nåtiden.

Komedien Le Misanthrope hadde urpremiere i Paris i 1666. Den handler om aristokraten Alceste, en mann omgitt av smigrende og hyklerske venner. Alceste kan ikke fordra deres løgnaktighet, men dessverre er han smertelig forelsket i den største forføreren av dem alle: Célimène. Alceste forsøker å vinne Célimènes gunst samtidig som han ikke legger skjul på sin forakt for hennes og de andre vennenes livsførsel. Vennene, derimot, mener Alceste er stivbeint og lite raus i sin væremåte. Fortellingen utfolder seg gjennom dialoger som taler for og imot disse to uforenlige standpunktene. 

Glede og misantropi
Det er Johannes Holmen Dahl som har regi på Misantropen ved Trøndelag Teater. Det samme hadde han på fjorårets teatertriumf Tid for glede ved Det Norske Teatret. Visuelt ligner disse forestillingene på hverandre, det er Nia Damerell som står for scenografi og kostymer i begge tilfeller. Begge forestillingene foregår på en mørk og forholdsvis tom scene, bortsett fra noen strategisk plasserte lysstoffrør. Karakterene i Misantropen og Tid for glede er alle utstyrt med kostymer, sminke og parykker inspirert av henholdsvis barokken og rokkoko-perioden. I tillegg er det jommen den samme organisten (Peder Varkøy) som med sitt orgel og pudderparykk ser ut som han har blitt klippet ut fra teatret i Oslo og limt inn på scenen i Trondheim. Særegent for Misantropen er imidlertid den skråstilte og opphevede plattformen som står midt på scenegulvet. I løpet av forestillingen roterer denne rundt seg selv i alle fall én gang. Handlingen foregår på og rundt denne plattformen, som blir en minimalistisk representasjon av adelskvinnen Célimènes gemakker. Her lever hun livets glade dager med besøk av Alceste og flere av sine innsmigrende venner. 

Den største forskjellen på de to forestillingene er naturligvis tekstene, hvor 400 år skiller Molières originaltekst og samtidsdramatikeren Arne Lygres Tid for glede. Når Lygre bruker moderne virkemidler i teksten, skapes et dynamisk spill mellom det som blir sagt og det visuelle rokokko-universet. Forestillingen speiler vår egen tid på en kreativ og uforutsigbar måte. Det er her jeg mener Misantropen på Trøndelag Teater ikke når opp. Til tross for Bjerkes smidige tekstoversettelse (som er fra 1957 og dermed ikke helt ny den heller) løftes ikke handlingen tilstrekkelig opp fra støvete, aristokratiske intriger på en måte som gjør den relevant i dag. Forestillingen er riktignok krydret med låter av Halvdan Sivertsen og Stein Torleif Bjella, og førstnevntes Venner får en snedig dobbeltbetydning i denne sammenhengen. Men disse eksemplene fremstår nokså isolerte når man tar helheten i betraktning.

Kontekst og tema
Den amerikanske kritikeren Vivian Gornick beskriver to nivåer et narrativ utspiller seg på, «the situation» og «the story» . Situasjonen viser til omstendighetene, mens det som kanskje kan oversettes til «fortelling» handler om den overordnede tematikken. I Molières Misantropen er kjærlighetsrelasjonen mellom Alceste og Célimène situasjonen, mens menneskers generelle tilbøyelighet til å lyve for å opprettholde samhold er det som utgjør fortellingen. Det er det siste som etter min mening er interessant, mens kjærlighetshistorien fungerer som et bakteppe. I teatrets egen omtale av forestillingen fremheves ærlighet og løgn som dagsaktuelle fenomener å dykke ned i. Målsettingen om samtidsrelevans hadde nok vært lettere å oppnå om man tok seg større friheter i møte med originalmaterialet, for eksempel gjennom å fokusere mer på Molières fortelling og mindre på situasjonen. På Trøndelag Teater er det litt for ofte vanskelig å se forbi de platte kjærlighetsrelasjonene.

Kanskje har Dahl vurdert det som unødvendig å kna poengene inn i en tydeligere samtidsramme fordi det uansett er lett for publikum å overføre fortellingens tematikk til sin egen vennegjeng eller en toppledergruppe. I så fall har han nok rett i det, men det oppleves noe enkelt, og jeg vil påstå at man mister en del kunstnerisk potensial på veien. 

Se fremover!
Denne teksten er ikke en anmodning om å la være å se Misantropen – tvert i mot. Som nevnt har forestillingen mange gode kvaliteter som er vel verdt en tur i teateret. Jeg mener heller ikke at man skal slutte å iscenesette klassikere, naturligvis. I stedet vil jeg oppfordre til fri omgang med dem, i tillegg til å fremheve betydningen av norsk samtidsdramatikk og dramatikerpriser som Den nasjonale Ibsenprisen. Sistnevnte sto i fare for å bli lagt ned i 2021, men opprettholdes etter at forslaget ble møtt med protester. Landets teaterhus bør ikke nøye seg med klassikere eller å gjenskape velkjente univers fra popkulturen, som for eksempel Knutsen & Ludvigsen eller konserthyllester av Johnny Cash, for å nevne andre eksempler på Trøndelag Teaters vårrepertoar. 

Vi trenger oppdaterte og originale teatertekster som kan si oss noe substansielt om oss selv og livet vi lever. Som nevnt er det her Tid for glede lykkes, i motsetning til Misantropen. Når det meste annet ved disse to forestillingene er såpass likt, så viser denne kvalitetsforskjellen med tydelighet hvor viktig teksten er.