Kunst i skolen

Den 24. mai legges rapporten Arts and Cultural Education in Norway fram på konferansen “Tilstanden til kunst- og kulturfagene i Norge” på konserthuset i Oslo. Rapporten (pdf) er en kartlegging utført av professor Anne Bamford ved University of Arts i London på oppdrag fra Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringen. Bamford tegner et nyttig og viktig øyeblikksbilde av situasjonen i kunst- og kulturopplæringen i Norge. Hun roser i stor grad holdningen til kunst og kultur rettet mot barn i Norge, men kritiserer blant annet Den kulturelle skolesekken for å ta for lite hensyn til inkludering og å prioritere dekning framfor dybde.

Profesjonell kunst- og kulturformidling til barn og unge har lenge vært et prioritert område i norsk kulturpolitikk, og en generell føring til offentlige kulturaktører. I Norsk kulturråd jobber vi for at barn og unge skal få møte kunst og kultur både som tilskuer og deltaker. Gjennom satsinger som Kunstløftet og Den kulturelle skolesekken utvikles og spres kunstprosjekter for barn og unge til mange steder og på mange måter.

Likevel kan slike satsinger kritiseres. Bamford etterlyser i sin rapport en mer helhetlig tenkning rundt barns tilgang til og delaktighet i kunst- og kulturaktiviteter og at de som er ansvarlig for kultur og opplæring på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå møtes regelmessig. Dette er utfordringer vi ser og tar tak i, og derfor er det inngått en samarbeidsavtale mellom Ungdommens Kulturmønstring, Norsk kulturskoleråd og Den kulturelle skolesekken der målet er å se hvordan vi kan styrke og utfylle hverandre. Gjennom de ti årene Den kulturelle skolesekken har eksistert, ser vi at samarbeidet på tvers av fagområder og forvaltningsnivåer stadig blir sterkere og bedre.

Bamford peker også på at kunsten i Den kulturelle skolesekken må inkludere alle elever, og ta hensyn til det mangfoldet av elever som finnes i norsk skole. For å møte denne utfordringen skal styringsgruppa for Den kulturelle skolesekken iverksette en satsing hvor nettopp inkludering er et tema: Hvordan kan man sikre at den kunsten elevene møter gjennom Skolesekken virkelig når alle elevene, uavhengig av kjønn, kulturell bakgrunn og funksjonsnivå? 

Bamford hevder også at Skolesekken er full av flyktige møter og hun stiller derfor spørsmål om man heller bør satse på mer langvarige møter og samarbeid mellom elever og kunstnere. Dette er en kjent problemstilling for oss som arbeider med Den kulturelle skolesekken. Men vi mener det er minst like viktig at barn får møte kunsten også som publikummer. Vi vil jobbe for å sikre at alle barn og unge i Norge får sett teater og dans av høy kvalitet, får vært på konserter innen ulike musikksjangre, får besøkt det lokale museet og får opplevd og diskutert ulike typer kunst. For de fleste dreier det seg om fire til fem opplevelser i løpet av skoleåret, men i gjennom et helt skoleløp er opplevelsene mangfoldige og varierte. Dette er et resultat av at det er et systematisk og gjennomtenkt arbeid som gjøres regionalt og lokalt for å fylle sekken.

For å sikre at elevene får arbeide med kunstnere over lengre tid er det ikke nok med Den kulturelle skolesekken. Det krever en skole som tør å slippe inn kunstnerne, som samarbeider systematisk med for eksempel kulturskolen og hvor kunst og kultur dermed får den plassen den fortjener. Her håper vi skolene er seg sitt ansvar bevisst, og at det gjennom både læreplaner og lærerutdanningene i framtiden satses målrettet på inkludering av de estetiske fagene i skolehverdagen.

Men i tillegg til den ordinære undervisningen gir vi skoleelever fra Tana til Tromøya kunstopplevelser der og da, og det er det som er Den kulturelle skolesekkens styrke. Møtet med en kunstner og en kunst som kanskje treffer én elev midt i hjertet, mens klassekameraten ikke helt forstår vitsen.

Anne Bamford har sammenliknet Den kulturelle skolesekken med speeddating, og kanskje har hun litt rett i det? Men på en speeddate kan man som kjent treffe sitt livs kjærlighet…!