Kulturpolitisk organisering og armlengdeprinsippet
I dette debattinnlegget skriver direktør i NTO, Morten Gjelten, om armlengdesprinsippet og Danse- og teatersentrums forståelse av grepet om å sette to scenekunstkompanier på statsbudsjettet.
I familie- og kulturkomiteens høring om statsbudsjettet 23. oktober var forslagene knyttet til det NTO oppfatter som en radikal omorganisering og maktfordeling i norsk kulturpolitikk en gjenganger. I likhet med NTO, var det mange som hadde dette øverst på agendaen og ba Stortinget om at det ikke må overføres flere oppgaver verken til Kulturrådet eller til Kulturtanken før disse etatenes rolle og mandat er utredet.
Også Danse- og teatersentrum (DTS) ved daglig leder Tove Bratten understreket dette i høringen, og i samsvar med NTOs uttalelse ba DTS om at forslaget om å overføre tilskuddsforvaltningen for en rekke virksomheter på post 78 fra Kulturdepartementet til Kulturrådet blir reversert.
Derimot var DTS blant de få stemmene som ytret seg positivt til forslaget om å løfte to selvstendige scenekunstkompanier inn på ny post 75 under Kulturrådets forvaltning som direktorat og dermed under politisk instruksjonsmyndighet. Dette forutsatt – slik DTS formulerte det – at et slik grep kan bane vei for flere.
Alvorlig påstand som forvirrer debatten
I sitt forsvar for dette omdiskuterte forslaget viste Bratten til at NTO i sin kritikk av det samme forslaget definerer dette som tilskudd til personlige kunstnerskap. Bratten hevdet overfor Stortinget at NTO her tar feil fordi dette handler om «kompanier, kunstneriske bedrifter med arbeidsgiveransvar og ansatte, oftest etablert som aksjeselskap og stiftelser, selskapsformer vi også finner igjen hos NTO sine medlemmer».
Det er en alvorlig påstand å komme med overfor den forsamlingen som nå skal ta en avgjørende viktig beslutning med store konsekvenser for den kunstneriske friheten og maktbalansen i norsk kulturpolitikk.
Alle de som måtte ha lest NTOs uttalelse til statsbudsjettet og foreningens uttalelse om utvidelsen av Kulturrådets mandat og forvaltningsoppgaver vet at det prinsipielle skillet mellom personlige kunstnerskap og institusjoner ikke handler om selskapsform og arbeidsgiveransvar.
Personlige kunstnerskap kan godt være etablert som aksjeselskap eller stiftelser med arbeidsgiveransvar for ansatte. Vi anerkjenner også at dette ansvaret bidrar til et sterkere behov for forutsigbare økonomiske rammevilkår.
Men i motsetning til DTS har vi karakterisert forslaget som uakseptabelt og kortsiktig. Vi mener at forslaget om å flytte tilskuddet til personlige kunstnerskap som Jo Strømgren Kompani og Verdensteatret over på statsbudsjettet er i strid med armlengdeprinsippet og på ingen måte representerer et steg i retning av en langsiktig løsning for slike kunstnerskap.
Den kunstneriske ledelsen
Personlige kunstnerskap – om det er enkeltpersonforetak, aksjeselskap eller stiftelser – eksisterer i kraft av den eller de kunstnerne som har etablert virksomheten. Uavhengig av om disse kunstnerskapene mottar prosjekttilskudd eller driftstilskudd, må tildelingen av midler til slike personlige kunstnerskap vurderes ut ifra kunst- og kulturfaglig skjønn og ikke underlegges politisk instruksjonsmyndighet.
Det må være et ufravikelig prinsipp med tanke på skiftende politiske klima.
Like fullt finnes det gode eksempler på at personlige kunstnerskap over tid er blitt omdannet til varige institusjoner med en skiftende kunstnerisk ledelse. Da er det ingen prinsipielle grunner til at de ikke kan løftes inn på statsbudsjettet sammen med institusjoner som f.eks. Det Norske Teatret som har sitt utspring i en fri teatergruppe på Hulda Garborgs tid.
Infrastrukturen
Viktige kjennetegn for de musikk- og scenekunstinstitusjonene som mottar driftstilskudd direkte over statsbudsjettet er at de har en skiftende kunstnerisk ledelse på åremål. Dette er varige institusjoner som eksisterer uavhengig av den eller de kunstnerne som måtte ha etablert virksomheten.
Hver enkelt av disse institusjonene ivaretar, innenfor sin egendefinerte kunstneriske profil, et bredt spekter av kunstnerskap og prosjekter som samlet representerer et mangfold av estetiske uttrykk.
Dersom måloppnåelsen ikke er tilfredsstillende, er det et uavhengig styre som er ansvarlig for å skifte ut den kunstneriske ledelsen. Det er ikke tilskuddet som skal reduseres slik at infrastrukturen svekkes.
Dagens forvaltningsmodell med tilskudd direkte over statsbudsjettet er en forutsetning for å sikre den spredte kunstfaglige beslutningsmyndigheten – altså uten noen overprøvende og normerende kunst- og kulturfaglige vurderinger fra Kulturrådet – som infrastrukturen av slike selvstendige musikk- og scenekunstinstitusjoner i dag representerer.
Kulturpolitisk ansvarsdeling
I det nødvendige utredningsarbeidet som NTO, DTS og mange med oss nå etterlyser som et nødvendig grunnlag for i det hele tatt å kunne vurdere ansvarsdelingen mellom departementet, Kulturrådet som direktorat og rådet/Kulturfondet – med stor betydning for Stortingets beslutningsmyndighet – må de prinsipielle skillelinjene klargjøres.
Brattens påstand om at de nevnte kompaniene ikke representerer personlige kunstnerskap bidrar dessverre til å forvirre forståelsen av armlengdeprinsippet og de viktige diskusjonene som nå pågår om de markante maktforskyvningene som er foreslått i statsbudsjettet – både fra rådet/Kulturfondet til Kulturrådet som direktorat og fra frie kunstinstitusjoner til Kulturrådet som direktorat.
Bevisstgjøring av armlengdeprinsippet
Forslaget i statsbudsjettet, men også DTS’ bidrag til forvirring, viser med all tydelighet et prekært behov for større grad av felles forståelse og bevisstgjøring av armlengdeprinsippet i norsk kulturpolitikk.
Kulturrådsloven skal allerede sikre rådets uavhengighet i forvaltningen av Kulturfondet. Vi ser samtidig frem til en lovfesting av armlengdeprinsippet i en revidert kulturlov, og at dette kan bidra til større bevissthet om hvordan prinsippet best ivaretas organisatorisk og anvendes i praksis, jf. NTOs innspill til revisjon av kulturlova: Prinsippet om en armlengdes avstand og den profesjonelle kunsten.
Dette viktige lovarbeidet bør ledsages av en kartlegging av hvordan prinsippet tolkes og anvendes blant politikere, byråkrater og kontrollorgan, men også blant aktører i bransjen og i medienes kulturjournalistikk.
Her kan gjerne den nye Ytringsfrihetskommisjonen bidra til det grunnlagsarbeidet som må til for å følge opp mandatet om å vurdere «tiltak for å sikre og fremme kunstnerisk ytringsfrihet».
Scenekunst Norge har mange aktører og med respekt – Alle har gode intensjoner.
Likevel – Når det gjelder dansefeltet og dets økende antall virksomme kunstnere med status 90% frilans og selvstendig næringsdrivende og spredd landsdekkende – Kulturpolitikken i sin nåværende form, fungerer overhodet ikke – Dette har vært innvarslet i minst 30 år. Av kunstnerne selv.
Politikken fungerer heller ikke med tanke på det norske folket som publikum.
Det er nødvendig med nye nærheter i tillegg til prinsipielle avstander: Armlengdes avstander med eller uten historiske sus som bla omfatter overstyring i 1988 til fordel for CB etablering i Bergen, og 90 tallets overstyringer for å redde JSK og ODE – blir på en måte – gammelt nytt og gjentakende uinteressant, les gjerne, ikke aktuell eller relevant drøftelse?
Hvis politikken skal hegne om bredde og mangfold, speilet i kunstnernes virksomheter og i folks brukervaner – så er vi fortsatt i en rudimentær fase mht. dansekunsten som kunstform godt integrert i det nasjonale kulturelle selvbilde. NKF klarer ikke å svare på behovene og mulighetene og det gjør heller ikke KD forvaltningen: Treffsikkerheten er for svak. Hos begge parter. En endring i praksis, omfattende strukturelle forhold og koordinerte ambisjoner, må til …
Det anbefales at man samarbeider om å løfte. Spissfindigheter om armlengdes avstander blir litt på sidelinjen – sett fra en kant som dreier seg om at dansekunst overhodet – er under konstant nedbygging okke som – godt handlet i god tro og varig – av KD og NKF respektivt.
Skal det kastes en brannfakkel inn i drøftelsen – så er det at KD er delvis lammet av manglende omfattende forståelse av dansekunstnerisk produksjon og formidling og at NKF med sin “kunstneriske kvalitative” enestående definisjonsmakt – har spilt seg selv helt over på sidelinjen: Farlig nær fjernet helt og holdent fra kunstnernes friheter, selvstendige virkemåter og forskjelligartede forteller-trang, hvor NKF ender mer i retning av en forunderlig streng innsnevring nesten i retning indirekte sensur: Det er ikke NKF sin oppgave å bestemme hva, hvorfor og hvordan kunstnerne virker, om ikke vi snakker om NKF som et propaganda-apparat?
Det blir også noe utdatert for NKF å insistere på å alltid være uinteressert i å støtte det bestående og motgå alt det institusjonelle som om prosjekthverdagen er det eneste opplysende for all framtid: Covid 19 situasjonen avslører til de grader svikten i argumentene.
Samlet svarer ingen av dem til å kunne løfte for møtene mellom det norske folk og de norskbaserte dansekunstnerne? Det regnes som oppsiktsvekkende, med tanke på at vi faktisk har en kulturpolitikk aktiv og med midler som kunne komme folket(skattebetalerne + kunstnerne = sant) til gode?
Å ende med å legge ned nyere tids kultur- og dansehistorie ved å avvikle bla JSK og IBP – sier det meste om hva som ikke fungerer? Spurt opp-ned: Det er i hvert fall ikke kunstnerne som har problemer med å mestre tidens og tidenes utfordringer?
Samarbeidsånden skulle være det første som virket. Terrenget kan håndteres med å oppdatere kartet med landskapet. Så kan avstandene måles etter hvert. Kompass anbefales.
BTW: Løsningen er ikke å lage punktpraksis i landets formidling av nåtidig dansekunst, styrt av små meningsdannende kretsløp med korte og lange meninger, slik NKF i lengre tid har støttet enestående og alene som første og eneste framtidsløfte til publikum. Løsningen ligger heller ikke i institusjonaliserte markeds-monopoler som CB bla representerer. Folk flest vet best – sammen med kunstnerne – at fantasi går i alle retninger og former: Vi (andre) ser gjerne hele spekteret fra NB dansekunstnerne, CB visninger og videre via JSK og andre basiskunstnere og internasjonale gjestespill fram til PHD og/eller anarkisme-pønk-avantgarde kunstnerne.
Poenget er – ikke avkort eller forleng oss tilskuere. Vi (andre) betaler for alt uansett.
Det legges til: Dansekunstnerne skulle (må) spille i landet. Det finnes avstander i nabolaget Norge som gir god øvelse i distanser. Ved å øve hjemme, møter man også ute. I tillegg, hva skal vi med mye lys på, hvis ingen likevel er hjemme?
Det største ønsket nå, er at mens kunstnerne og folk flest venter på Godot og det meste annet, kunne koordineringen og samarbeidsånden blant byråkratene overstige alle forventninger. Vi (andre) venter i spenning …
Kanskje ikke så svært ofte undertegnende er enig med Morten Gjelten (som jeg derimot i andre sammenhenger kan ha stor sans og respekt for), direktør i arbeidsgiverorganisasjonen NTO i teatersektoren. Men her har han, slik jeg ser det, fullstendig rett. I motsetning til Norsk kulturråd, Danse- og Teatersentrum og mange tilsynelatende velvillig tenkende sjeler både i scenekunstfeltet, forvaltningen og det politiske liv. Jeg vil, helt unntaksvis, driste meg til å gå så langt som: Gjelten har 100% rett. Uansett, burde jeg kanskje føye til, hvor mye Tove Bratten i DTS har «anmodet Stortinget muntlig» (roping i buskene nedover Karl-Johan?) om noe som helst.
Jeg vil innledningsvis takke Morten Gjelten for at jeg nå får anledning til å gå litt dypere i mitt muntlige høringssvar enn det de tre minuttene vi alle får tillater. Under høringen, som alle kan se på Stortingets nettsider, og hvor man har anledning til å løfte frem våre hovedsaker, viser jeg til DTS` skriftlige innspill, slik alle muntlige innspill gjør. Dette skriftlige innspillet ligger også ute på sidene våre, og er som alle andre innspill sendt komiteen på forhånd. I vårt innspill som jeg altså henviste til står det å lese:
“Når departementet henviser til arbeidet med scenekunststrategien som er utsatt til 2021, slutter vi oss til forslaget om at det er viktig allerede nå å starte et løft for dansefeltet og øvrig fri scenekunst. Vi positive til at regjeringen anerkjenner at etablerte kompanier har behov for en langsiktig og forutsigbar finansiering, i tråd med anmodningsvedtak nr 201 fra 12 desember 2017: «Stortinget ber regjeringen i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 2018 legge fram en vurdering av situasjonen for det frie scenekunst- feltet, inkludert erfarne grupper som mottar støtte fra Norsk kulturfond, og grupper som får eller har fått støtte over kap. 323 post 71 og 78, og hvordan disse kan sikres forutsigbarhet.» Vi leser grepet med å plassere to scenekunstkompanier på post 75 som bekreftelse på at en ny ordning for etablerte kompanier er på vei. Vi ser imidlertid at dette utfordrer det viktige armlengdeprinsippet. Vi ønsker en videre prinsippdiskusjon om hvordan armlengdeprinsippet kan ivaretas. Vi foreslår at Stortinget fatter følgende anmodningsvedtak: Stortinget ber om at en egen ordning for etablerte kompanier utformes snarest i løpet av 2021 og i dialog med bransjen, slik dette er skissert i «krav om langsiktig finansiering av ikke- institusjonell scenekunst undertegnet av Creo, Norske Dansekunstnere, Norsk Skuespillerforbund, Danseinformasjonen og Danse og teatersentrum 16 september i år, og sendt kulturministeren og Stortinget. Avsetning til en slik ordning kan vurderes i forbindelse med revidert budsjett i 2021.”
Jeg anmodet muntlig Stortinget om raskt å få på plass en søkbar ordning for etablerte kompanier i løpet av 2021 nettopp fordi måten dette ble gjort på i budsjettet er vi enig om at utfordrer det viktige armlengdeprinsippet. Skissen til hvordan vi ser for oss denne ordningen med eget utvalg etc står å lese i nevnte felles skriv med ulike organisasjoner og som er sendt til regjering og storting der vi anmoder om å få på plass en ny tilskuddsordning for etablerte danse- og scenekunstkompanier. Dette kan også leses på sidene våre. Her fremkommer det at i en slik søkbar ordning bør “både kunstneriske og forretningsmessige aspekter vektlegges når kompaniene søker ordningen. Både utviste og iboende kunstneriske potensialet, samt kompanienes utviste evne til markeds- og publikumsutvikling må bli en del av kravene som stilles under den nye ordningen”.
DTS` prinsipielle syn kommer etter min mening godt frem både i høringsuttalelsen og i vårt felles skriv om en ny tilskuddsordning.
Når jeg så reagerer på følgende avsnitt i NTOs innsendte skriftlige høring: “Forslaget om å flytte tilskuddet til personlige kunstnerskap som Jo Strømgren Kompani og Verdensteatret over på statsbudsjettet er i strid med det grunnleggende kulturpolitiske prinsippet om at offentlige myndigheter ikke skal instruerer om beslutninger som krever kunst – og kulturfaglig skjønn”. , så er det ikke på det prinsipielle grunnlaget jeg reagerer, men på NTOs definisjon av kompanier som “personlige kunstnerskap”. For personlige kunstnerskap har vi stipendieordninger. Kompaniene må kunne anerkjennes som kunstneriske bedrifter, selv om de altså tar utgangspunkt i kunstnerskap, enten dette er kollektivt eller individuelt basert og det er kompanienes betydning som profesjonelle virksomheter som gir oppdrag og arbeid til kunstnerne i feltet som må poengteres. Jeg synes altså ikke man skal redusere kompaniene til personlige kunstnerskap. Dét synes jeg også er å villede Stortinget og bidrar til å skape forvirring rundt hva et kompani faktisk er. Mitt anliggende var å få frem at kompaniene i det frie feltet utgjør en bransje. Derfor tillot jeg meg altså å si følgende, sitat fra mitt eget snakkemanus: “NTO definerer grepet som er gjort som Tilskudd til personlige kunstnerskap. Dette blir feil – vi snakker om kompanier, kunstneriske bedrifter med arbeidsgiveransvar, ansatte, oftest etablert som ASér og stiftelser, selskapsformer vi finner igjen hos NTOs medlemmer”. Jeg kunne også sagt selskapsformer vi finner igjen i vanlig næringsliv. Jeg sa altså ikke “er feil” men ut fra vårt syn så “blir det feil”. Scenekunstfeltet i Norge organiseres forskjellig utenfor og innenfor institusjonene. Vi har som Gjelten her sier én gjennomgående normalstandard for institusjonene, innenfor fri scenekunst, ser vi et mangfold av organiseringer som står i en direkte forbindelse med det uttrykket man arbeider med. Derfor ser vi kompaniene som kunstneriske bedrifter i et organisasjonsspenn fra Grenland Friteater til for eksempel Jo Strømgren Kompani og Verdensteatret. Dette mangfoldet er et gode, og jeg mener at kompaniene må anerkjennes som de kunstneriske bedriftene de er uten å bli slått i hartkorn med institusjonenes organisering av sitt kunstneriske oppdrag som eneste organisasjonsmodell.