Kulturpolitikk i beste sendetid

Debatten om kulturpolitikk på NRK TV torsdag ga inntrykk av en sterk tverrpolitisk og for den saks skyld sivil enighet om at fellesskapet skal finansiere kunst- og kulturuttrykk, og at den offentlige andelen av kulturbudsjettet i Norge skal være høy. På spørsmål fra programleder Ingunn Solheim om staten skal bli en mindre bidragsyter til kunst og kultur i fremtiden, svarte kulturminister Thorhild Widvey et klart nei.

– Det statlige finansieringsnivået i Norge er høyt, og det skal det være i årene som kommer, sa WIdvey.

Manager Jan Fredrik Karlsen, som tydelig annonserte at kulturbudsjettet hadde han ikke satt seg inn i, fortsatte setningen med å slå fast at den nyskapende kunsten som skaper morgendagens kvalitet, må staten ta ansvar for.

Også investor Christian Ringnes sa, etter å ha fremhevet Astrup Fearnley Museet samt sine egne prosjekter Ekebergparken og Folketeateret " i all beskjedenhet,", som han sa, endte med å si at alle er enige i at vi må holde oss med noen offentlig finansierte teatre.

Ellers mente Ringnes å ha merket gjennom styreverv blant annet på Nationaltheatret at det trengs en holdningsendring i institusjonene. -Institusjonene synes  private penger er litt farlig, hevdet han, og viste til at du ikke biter hånden som gir deg mat.

Teatersjef Erik Ulfsby ved Det Norske Teatret kommenterte at å få flere private penger inn, ikke nødvendigvis må innebære å erstatte offentlige penger med private. Som et argument for hvordan statlig støtte gir kunstnerisk ytringsfrihet sa han at det kunne være større risiko for føringer og for å måtte legge bånd på det kunstneriske, om en forestilling hadde vært finansiert av en stor internasjonal kommersiell aktør som for eksempel Coca Cola, som er avhengig av å ta forbrukerhensyn.

En av de få i panelet som mente at kunsten burde klare seg helt alene, var billedkunstner Jan Ove Tuv. Han argumenterte for at samtidskunst er blitt en konvensjon som i følge ham ekskluderer figurative uttrykk. Han mente også at statlig støtte per se legger ideologiske føringer på kunsten som produseres. Et av hans konkrete eksemplene på dette, var at når Dovregubben i en oppsetning av Peer Gynt ser ut som Carl I Hagen, er det propaganda.

Ulfsby kontret med at å male et bilde og å sette opp en teaterforestilling krever ulike typer ressurser og antall mennesker, og at den siste kunstformen av rent praktiske grunner er mer avhengig av statlig støtte for overhodet å finne sted.

At en Dovregubbe som ligner på Carl I Hagen, også kan forstås samfunnskritisk, var det underlig nok ikke åpning for i argumentasjonen.

En av de tydeligere skillelinjene mellom rød og blå kulturpolitikk går gjennom hvordan de forstår begrepet frihet. Den nåværende kulturministeren har formulert seg som om det betyr frihet fra statlig støtte. Den forrige kulturministeren, Hadia Tajik, fremholdt at frihet er frihet til å ta risiko, og at dette er statens ansvar å legge til rette for.

Deretter fulgte en morsom ordveksling mellom de to, der Widvey sendte stikk til Tajik for tiltaket "Konsert på jobben", som de blå la ned i fjor og som i følge Widvey ikke kan være et statlig ansvar, mens Tajik svarte med å vise til hvordan Widveys regjering indirekte vil kutte i midlene til det frivillige musikklivet gjennom studieforbundene.

Teatersjef Terje Lyngstad ved Sogn og Fjordane Teater var på skjermen fra Førde med innvendinger både mot rødgrønne føringer (oppfordring i tildelingsbrev om å feire jubileer) og blå krav om større publikumstall og økte sponsorinntekter.

Hva som eventuelt skulle være alternativet, ble hengende i luften. På spørsmål fra programleder om Lyngstad hadde rett i at den nye regjeringen har sterkere forventninger til økte publikumstall, svarte Widvey et vagt "jeg tror ikke det."

Deretter svingte en av samtalens linjer over på kultur og næring, som forfatter Kristian Meisingset ganske riktig påpekte at de rødgrønne snakket om og utredet i like stor grad som dagens regjering.

Artisten Moddi forsikret at de aller fleste kunstnere nok helst vil leve av kunsten sin hvis de kan. Som en av de større eksportartiklene i norsk musikk hadde han også erfart at penger i seg selv ikke er svaret på alt – får man et millionstipend, må noe av det gå til å utvikle en plan og en strategi.

Til sist diskuterte panelet regjeringens forslag om å legge ned Den kulturelle spaserstokken og erstatte dette profesjonelle kunsttilbudet til beboere på alders- og sykehjem med etterutdanning i musikkterapi for helsepersonell som jobber samme sted. Dette har vakt oppsikt. Musiker og tidligere NRK-programleder Vidar Lønn Arnesen, som for tiden spiller mange slike konserter, hadde flere slående argumenter mot forslaget, som at de fleste eldre på institusjon er helt forhindret fra å gå på offentlige konserter.

Her kunne det vært interessant å gå dypere inn i hva som eventuelt og forhåpentlig er forskjellen på terapi og kunst, eller spørre statsråden hvordan musikkterapifaget, som hvis man spør Kunnskapsdepartementet er et eget, mangeårig fagstudium, plutselig kan la seg lære på et etterutdanningskurs eller to.

Debattleder Ingunn Solheim ledet samtalen gjennom svært mange temaer og har like mange debattanter i studio. Dermed rakk debattantene sjelden å bli lenge nok i en problemstilling til at diskusjonen ble virkelig interessant. 

Men at kulturpolitikk diskuteres i beste sendetid på norsk TV, er uansett verdt en salutt.