Foto: Alessia Cocconi/Unsplash

Kultur som luksus

I statsbudsjettet for 2023 fremstår kultur som et luksusgode vi må avstå fra i nedgangstider.

Vi hørte det lenge før statsbudsjettet ble lagt frem: Kulturbudsjettet for 2023 blir magert uten store satsninger. Begrunnelsen er enkel, det er krig i Ukraina, og det fører til at budsjettvinnerne er forsvar og sikkerhet og at den relaterte inflasjonen gjør at det må brukes mindre penger. Det er helt sikkert kjedelig å være en kulturminister som folk har hatt høye forventninger til når det nesten ikke er gladsaker å fronte i budsjettet. For det er alltid mest gøy med store økninger på eksisterende poster eller helt nye ordninger. Hurdalsplattformen inneholder også løfter om både driftsstøtteordning til fri scenekunst og insentivordning for ny norsk dramatikk. Disse løftene er ikke brutt, men innføringen av dem er utsatt. Dette er selvfølgelig dumt, men det er ikke like alvorlig som den manglende oppjusteringen av eksisterende poster og ordninger.

Kulturfondet
Flere år på rad har Kulturfondet søkt Kulturdepartementet om betydelige økninger. Totalt har kulturfondet 905,7 millioner kroner å rutte med i 2022, og for 2023 søkte de om en økning på 147 millioner kroner, om lag 16,2%. Det de fikk var en økning på 2,95% samtidig som Statistisk sentralbyrå regner med en prisvekst for 2023 på 4,7%. Som rådsleder Sigmund Løvåsen skriver i sin facebookoppdatering fra torsdag 6. oktober da statsbudsjettet ble lagt frem, betyr dette en realnedgang for kulturfondet. Det vil påvirke alle de som søker støtte til å gjennomføre kunstprosjekter, og særlig er jeg bekymret for at det ikke er rom for å øke prosjektstøtten.

Det er mer alvorlig for det frie scenekunstfeltet at prosjektstøtten ikke økes enn at driftsstøtten til kulturdepartementet ikke er på plass som egen søkbar ordning på statsbudsjettet. Prosjektstøtten er grunnmuren i finansieringen av den frie scenekunsten i Norge. Det er den som både sikrer rekruttering og gjør det mulig for de fleste aktive kunstnere å fortsette å skape kunst. At vi må få på plass ordninger som er bedre tilpasset etablerte kunstnere må ikke gå på bekostning av prosjektstøtten. I dag er det et problem at Kulturrådet ikke gir penger til drift. Det er en påtakelig mangel i Kulturrådets støtteordninger, men en oppjustering av prosjektstøtten er allikevel det viktigste grepet man kan ta for å trygge og sikre det frie scenekunstfeltet i årene som kommer. Andre ordninger og satsninger må komme i tillegg til en styrket prosjektstøtte, ikke istedenfor. Det er lett å ta kulturfondet for gitt fordi det føles som det alltid har vært der, men vi ser stadig at det stilles spørsmål både ved skattefinansiert fri kunst i det hele tatt og ved fagfellevurderingen.

Jeg har tidligere tatt til orde for en omorganisering av Kulturrådets støtteordninger til scenekunst og uttalt meg skeptisk om den varslede driftsstøtteordningen som er lovet i Hurdalsplattformen. Jeg vet at det er nødvendig å finne ordninger som ivaretar de etablerte scenkunstkompaniene, men forstår ikke helt hvordan en driftsstøtteordning på statsbudsjettet skal løse disse problemene. At det er to år til neste gang det er mulig å søke kunstnerskapsfinansiering gjør det enda vanskeligere for de som ikke fikk tilslag i denne runden. Selv om Kulturrådet ikke har søkt om mer penger til kunstnerskapsfinansieringen, ville en økning av midlene til Kulturfondet allikevel gjort det enklere å få prosjektstøtte og muligens også høyere beløp.

Kultur i nedgangstider
I nedgangstider er det særlig viktig å styrke grunnmurer. Når man hører retorikken fra Regjeringen om statsbudsjettet, er det som om kultur er en luksus vi ikke kan tillate oss i vanskelige tider. Og selv om det langt på vei gir mening at det må spares inn enkelte steder og at det derfor ikke er plass til nye ordninger eller muligheter for å satse på nye områder, blir det ekstra tydelig at vi er avhengig av de grunnmurene som er bygget og som må styrkes dersom de ikke skal rives ned når ting blir tøffere.

På samme måte som prosjektstøtten er en grunnmur for det frie kunstfeltet, er en trygg økonomi for institusjonene nødvendig for at ikke hele scenekunstfeltet skal komme dårligere ut av krisen. På grunn av Solberg-regjeringenes ABE-reform, er ikke institusjonene blitt kompensert for lønns- og prisvekst på mange år. Dette har vært alvorlig hele tiden, men blir selvfølgelig enda mer alvorlig når prisene øker så mye som nå. Alle kan tenke seg at strømregningene for et stort teater blir heftige når prisene er rekordhøye og at det vil komme til å gå på bekostning av kunstproduksjonen. Institusjonene får i budsjettet en økning på 2,9%, noe som betyr en realnedgang på omkring 1%. Etterslepet etter de mange årene med ABE-reform tas ikke igjen, og det vil føre til mer pressede økonomier på teatrene rundt omkring.

Nationaltheatret har fått en ekstrabevilgning med tanke på utredning av rehabilitering av teaterbygningen. Allikevel er det fristende å bruke Nationaltheatret som bilde på den kulturpolitikken som føres nå. Teaterbygningen har vært i dårlig i forfatning mange år, men den politiske viljen til faktisk handling har manglet. Hvis det ikke tas ordentlige grep for å sikre institusjonsteatrene nå, vil etterslepet fortsette å vokse, og vi vil ha vanskeligheter med å nå det nivået bevilgningene bør ligge på.

En manglende prioritering av den kulturpolitiske grunnmuren, altså både kulturfondet og institusjonsteatrene, vil medføre et varig svekket teaterfelt. Færre vil få penger til å skape kunst i det frie feltet, og billettprisene vil øke jevnt over. Dette vil gjøre kunsten mindre tilgjengelig for folk, og det vil påvirke de kunstneriske valgene som tas. Det er stor politisk enighet om at vi skal ha et bredt kulturliv i Norge som skal være tilgjengelig for alle. Det blir ikke mindre viktig fordi det er økonomisk vanskelige tider, kanskje tvert i mot. Vi trenger et sterkere og tryggere kulturliv i motgangstider. Kultur er nemlig ikke et luksusgode som vi må spare inn på i dyrtid, men et samfunnsmessig behov som må sikres innbyggerne, og hvis det ikke trygges i nedgangstider, står vi i fare for å rasere det også i medgangstider.

RELATERTE ARTIKLER +
KOMMENTAR
  • Tor Arne Ursin :

    Det kan godt argumenteres for at prosjektstøtten er grunnmuren i finansieringen av den frie scenekunsten, men det er faktisk de frie scenekunstnerne og scenekunstgruppene som er både grunnmur og reisverk i selve kunsten. De færreste kan gå fra prosjekt til prosjekt og leve av det. Det er verken bra eller riktig at all fri scenekunst skal finansieres gjennom Kulturrådet. Derfor har det vært et krav om å få løftet flere grupper inn på statsbudsjettet – et krav som Stortinget etter hvert fulgte opp og som regjeringen nå hadde lovet å etterkomme. Jeg ser gjerne at det kommer flere penger til prosjektstøtten, men skal man flytte på penger så finnes det andre områder innenfor scenekunsten enn de få kronene som skulle vært satt av til drifts-støtte til fri scenekunst.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER