Bilde: Pustestripe, danser Kristin Ryg Helgebostad, foto Elisabeth Egseth Hansen

Kultur i bur

Koreograf Kjersti Engebrigtsens discokube av glass lander i
Spikersuppa i Oslo som en tidsmaskin fra en annen tid, mener vår
anmelder, etter urpremieren på danseinstallasjonen
Pustestripe i Oslo. Forestillingen er del av CODA
dansefestival.

Forestillingsnavn: Pustestripe – en levende installasjon i et
travelt byrom

Spillested: Glassbur i Roald Amundsens gate
(foran Nationaltheatret)

Koreografi: Kjersti Engebrigtsen

Komponist: Erik Wøllo

Medvirkende: Sudesh Adhani, Kristin Ryg
Helgebostad, Maria Ryther Hoem

Arkitekt: Neven M. Fuchs
Lys: Anette Christiane Lind

Kostyme: Maria Jansson

Produksjonsdesigner: Bo Wickstrøm

To kvinner og en mann legger seg ned på rad. Der ligger de og
puster. Omsider kommer mørkerødt lys og lyd strømmende. Danserne
adlyder musikken i sakte fart. De ruller opp og reiser seg nesten
umerkelig fra liggende til stående. Grå kostymer henger mykt langs
faste kropper. De reflekterer det skiftende lyset i buret. Lyden
fyller luften rundt oss som står utenfor i høstmørket og ser.

Stive blikk

Med Kjersti Engebrigtsens Pustestripe landet en
tidsmaskin i form av en diskokube i Spikersuppa. Inni fartøyet
utfoldet tre dansere seg i et abstrakt bevegelsesspråk av en annen
tid. De hadde det stive blikket på, markøren for moderne dans.

Kanskje ikke så rart at danserne stirret målløst
ut i rommet: De befant seg bak glass i et drivhus for dans. Opplyst
innenfra i rødt, grønt, gult og blått, gikk det knapt an å se
publikum gjennom glasset. Drivhuset som scenografi ble ikke brakt
inn i forestillingen før denne var over og danserne tok applaus. Da
grep danser Sudesh Adhani tak i vinduskarmen, virkeliggjorde
monteret og anerkjente publikum.

Ideen om å bruke et veksthus som scene oppsto i
Engebrigsten drøm om å drive fram dans. Den bokstavelig
drømmetydningen gir koreografen problemer. Å formidle abstrakt
bevegelsesspråk til et uinnvidd publikum på gata er vanskelig. Med
vegg mellom utøver og tilskuer blir det verre. Mangelen på kontakt
blir forsterket ved at danserne sjelden relaterer til hverandre
selv om de er i fysisk berøring. Når de liksom leker trillebår
eller løper omkapp, så tror jeg ikke på de brede smilene. De virker
like koreografert som resten av Pustestripe.

Hermetisk natur

Kroppens rene natur som koreografen ønsker å dyrke fram, er i
beste fall rendyrket. Dansernes unge og føyelige kropper virker
ubrukte. Koreografien er gjennomført finpusset og gir et preg av
stilren design. Dansen er til tider så destillert at danserne synes
å holde pusten. Kroppene i Pustestripe fremstår som svært
kultivert og ikke naturlige i betydningen opprinnelig eller
organisk. Pustestripe viser hermetisk natur, kultur i
bur.

Musikken til Erik Wøllo er heller ikke ren natur,
men en elektroakustisk lydbearbeidelse av bl.a. pust og vind.
Musikken er massiv og setter en stemning av store rom. Noen ganger
blir lyden så diger at drivhuset forvandles til en UFO der storøyde
vesener romler rundt. Musikken overdøver dumpe lyder av dansernes
sprang. Slik viskes nok et uttrykk av noe naturlig ut.

Det spenningsfeltet som kontrast mellom lyd og
bevegelse kunne gitt, er lite brukt i Pustestripe.
Forestillingen er bygget opp av like lange sekvenser som gjentar
seg. Stille, smeltende lyd og bevegelse avbrytes av stakkato linjer
og vinkler. Danserne ser ut til å måle opp monteret. Ved lyden av
luft som freser ut, smelter danserne til slutt og starter stille på
nytt. Oppbyggingen gir forestillingen et forutsigbart preg.

Beskyttet dans i levende by

Tre dansere ligger på magen etter hverandre i et mørkt
glassmonter. Kanskje venter de på et ”cue” som ikke kommer, et
startsignal som streiker? Publikum får god tid til å studere
kroppene hvile. Dette første, fantastiske bildet, kanskje ikke
engang ment som del av forestillingen, er det som virkelig gir en
opplevelse av kropp som levd tid, som natur, som pust. Det som
skjer rundt forestillingen er det mest levende ved
Pustestripe.

Engebrigtsen kaller Pustestripe – en levende
installasjon i et travelt byrom
. Jeg opplever
Pustestripe som et travelt, tilårskommet danseuttrykk
plassert i et bur til beskyttelse fra livet i byrom blant tilskuere
av i dag.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER