Kroppen er en åpning

I 2017 så jeg Samira Elagoz sin Cook Cook Who’s There? på Black Box teater (BBt). Jeg husker at forestillingen berørte meg, og jeg kjente meg igjen i hvordan han undersøkte gråsoner mellom vold og intimitet, virkelighet og fiksjon, liv og kunst, offentlig og privat. Nå er Elagoz tilbake med det ambisiøse verket Seek Bromance, et fire timer langt komplekst og rikt epos der det kapitaliserte egoet, seksualitet, intimitet, identitet og kroppsgru er filmet og illustrert gjennom dels dokumentar, og dels fiksjon.  I forestillingen som opprinnelig var planlagt for filmens to protagonister (Cade Moga og Elagoz),  står Elagoz nå alene på scenen. Han gir livekommentarer til doku-fiksjonen kapittel for kapittel.  Elagoz mottok Sølvløven på Biennalen Teatro i Venezia og avsluttet høstsesongen på BBt.

I en tid med hysteri og feilinformasjon om transpersoner, blant annet ledet av skikkelser som kaller seg feminister, er det en lettelse å bli ledet av Elagoz som formår å skape en rik og innviklet film som både arbeider emosjonelt, intellektuelt og fiksjonelt. I et intervju sier Elagoz at han ønsket å skape et transarbeid hvor det ikke handler om å utdanne cis-folk eller å være et shiny eksempel, men å formidle en ekte historie hvor transprotagonistene er trøblete, progressive, beundringsverdige, problematiske, og relaterbare.

Covidpsykodrama
Seek Bromance ble filmet under covid, og verket viser det urolige og romantiske forholdet mellom Moga, en transmaskulin kunster/sexarbeider bosatt i LA og Elagoz. Elagoz og Moga møtte hverandre på Facebook, ble fascinert av hverandres kunstneriske praksiser og tilbrakte til slutt tre måneder i lockdown isolert i Mogas leilighet i et øde og pandemirammet Los Angeles for å presse filmprosjektet fremover. I filmen får vi se dem kjøre rundt i bil og spille musikk, trene til youtube-videoer og andre pandemiaktiviteter man nå husker vagt. Det går ikke så lang tid før Elagoz, som identifiserte seg som hun vil teste testosteron, og Moga setter en injeksjon i en av rumpeballene hans mens han forteller kamera at testosteron er avhengighetsskapende.

De deler fysiske og følelsesmessige sårbarheter med hverandre og dekonstruerer og fysisk rekonstruerer seg selv i forhold til hva som antas å være maskulint. Moga, som har tatt testosteron i lang tid, er besatt av hva maskulinitet er og sier at hen fetisjerer det. Hen vil ikke være med menn, hen vil være menn.

De bruker sine daddyissues og usikkerheter rundt hva maskulinitet er som metode for å være under kontinuerlig gransking av hverandre og kamera (som  Elagoz beskriver som den tredje personen i deres kjærlighetsaffære). Vanskelighetene de har med å forene fortiden som biologiske kvinner som spiller hyper-feminine roller og den transkjønnede nåtid er vond, smertefull og livsbekreftende å se på.

Covidpsykodramaet fortsetter når de drar fra LA og ut i ørkenen. Deres romantiske og seksuelle forhold utvikler seg, de kler hverandre opp i hvite drakter av tråd som dekker kjønnet og filmer at de tar og kysser på hverandre pakket inn i bandasjer og plast eller simulerer sexstillinger ved et jernbanespor.

De leker med figurer som vampyren, som får meg til å tenke på en av årets sterkeste leseopplevelser for min del, nemlig Paul B. Preciados, Can the monster speak. Det er en vakker og stram lesning skrevet i et språk som utfordrer både de som avviser transrettigheter og de som ikke kan se forbi de binære alternativene i overgangen fra én kjønnsrolle til en annen og i stedet presenterer en radikal fremtid som omfatter et mangfold av mennesker. Mckenzie Warks  Reverse Cowgirl er også verdt å nevne, hun mener at et annet kjønn, trenger en ny sjanger og skriver en vill, personlig og teoretisk beretning hvor hun ikke ulikt Elagoz blander sjangre som autofiksjon og fiktokritikk for å skape en skrivepraksis som kan oppdage formen til et liv utenfor eksisterende beretninger om transerfaring.

The end of an era
Det er noe ubehagelig forlokkende i den hyperfeminine estetikken som Elagoz er en mester i å iscenesette, den tenderer mot narsissisme og samtidig virker det som en kalkulert og bevisst strategi fra kunstneren selv. Estetikken viser hvor manipulert og forført vi blir av å se verden gjennom det blikket, og de fremstiller typiske relasjoner og dynamikker mellom maskulinitet og feminitet. Begge protagonistene bruker kroppene sine til visuelt å seksjonere og vise frem paradokser og fasetter. Moga er sprengkåt og vil spille rollen som den forførende mannen, en rolle hen har dyrket og øvd seg på å spille, og Elagoz forsøker å reforhandle hvem hun er i kraft av å ta testosteron og være intim med Moga.

Mens jeg sitter og ser filmen, tenker jeg på at jeg aldri har sett noe som behandler og reforhandler maskulinitet på den måten Seek Bromance gjør. Hvordan den maskuline kroppen rent historisk er blitt beskrevet som en slags festning som ting kommer fra, men som ingenting kommer inn i. Kroppen kan forstås som en åpning, noe Paul B Preciado også er inne på.

Gjennom kameralinsen viser Elagoz med et uforsonlig blikk ensomhet og menneskelige forhold i det virkelige og det virtuelle. Vi kjører gjennom vakre tomme landskap til Las Vegas hvor de drikker hverandres blod og urin, spiser på McDonalds og krangler så mye at Moga tar bilen og etterlater Elagoz i Vegas. Han blir der i noen dager hvor han filmer seg selv og bestemmer seg for å ta farvel til sitt gamle jeg og fortsette overgangen fra hun til han.

En konfronterende praksis
I dagene etter filmen har jeg tenkt på hvordan den kunstneriske praksisen til Elagoz er basert på sosiale eksperimenter som kan åpne opp for problemstillinger knyttet til hvor historien fortelles fra, hvem som eier den og hvilken sannhet det er snakk om.  Kunstpraksisen hans kan beskrives som Donna Haraways Staying with trouble eller kanskje til og med en som oppsøker bråk. Møtet mellom Elagoz og Moga i Seek Bromance er en lang konfrontasjon som fører til et intensivt og vanskelig forhold, som til slutt bryter opp. På slutten av filmen kommer det frem at Elagoz i dag bruker kjønnspronomenet han, mens Moga definerer seg som ikke-binær  .

Seek Bromance er en monumental film og en performance som viser uendelig selvutfoldelse, blendede bilder og lydspor som skaper en intensitet og lokker publikum inn i persepsjonsfeller hvor vi blir vitner til en sårbar, ærlig og konfliktfylt søken etter identitet som blir sittende og dirre i kroppen min i mange dager etter visningen.