Foto: Erika Hebbert

Kronglete sirkus

Nationaltheatrets oppsetning av den franske barneklassikeren “Den lille prinsen” skaper magi og latter, men vil for mye.

Forestillingen Den lille prinsen er for barn, og voksne «som har vært barn», sier en av hovedkarakterene idet stykket starter. Fortellingen er opprinnelig en fransk illustrert barnebok av Antoine de Saint-Exupéry fra 1943, som i 1962 kom i norsk oversettelse av Inger Hagerup. Boka er en av de mest oversatte noen sinne (ifølge Wikipedia kun slått av Bibelen), og er ansett som en klassiker verden over. Dermed har den naturligvis også blitt adaptert til teater, film, opera og utstillinger utallige ganger gjennom årene, også i Norge. Den ble sist satt opp på Nationaltheatret i 1984, og når teatret nå setter den opp igjen, 38 år etter, er det som en slags sirkusmusikal.

Kjersti Haugen står for regien. Dramatiseringen har hun gjort i samarbeid med komponist og musikalsk ansvarlig Magnus Børmark og scenograf og kostymedesigner Leiko Fuseya. Forestillingen vitner om dette samarbeidet, da musikk, kostymer, scenografi og lysdesign – gjort av Kristin Bredal – er tett sammenvevd og drivende for fortellingen.

Historien tar for seg den lille prinsen fra planeten B612 som drar på en rundreise rundt om til ulike planeter, inkludert jorda, i jakt etter en venn. Her treffer han på ulike voksenkarakterer, som karikerer en konge, en forretningskvinne, en fyllik, og en lyktetenner. Når han besøker jorda kommer han etter hvert til ørkenen, hvor han møter en flyver som har krasjet. Sistnevnte – i forestillingen spilt av Anders Mordal – er fortellerstemmen i boka, og fungerer også som dette sammen med resten av ensemblet i forestillingen.

Sirkustema
Nationaltheatrets scene i Kanonhallen på Løren har to amfier plassert i hver sin ende av hallen med en scene i midten. Hallen er for anledningen er gjort om til et sirkusrom – noe takhøyden passer godt til. Scenen er utstyrt med lyslenker og en svevende sirkusring. Gulvet har striper og stjerner, en oppbygd scene med et sirkustelt rundt, og et orkester er plassert i det ene hjørnet. Mye av det visuelle i de originale illustrasjonene fra boka plukkes opp i Fuseyas scenografi og kostymer – som motiver, farger og snitt, som i forestillingen legges til ulike sirkuselement, som trikoter, sirkussminke og effekter som en enhjulssykkel.

Orkesteret består av Børmark, Elisabeth Mørland Nesset og Peder Varkøy. Foruten å spille og synge live gjennom hele forestillingen, deltar de også på scenen sammen med skuespillerne. Den musikalske bearbeidelsen av fortellingen, som Børmark har komponert og skrevet, gjør den til en slags musikal, og musikken fungerer godt til å koble ulike scener sammen, skape stemning og humor. Skuespillerne og orkesteret samarbeider synlig, og det er gjort et poeng ut av at det settes lydeffekter til enkelte karakterer. Lysdesignet til Bredal – som aktivt samhandler med musikken – består foruten taklyset av et variert utvalg lyskilder som blant annet lyskuler som skuespillerne bærer rundt på og danser med. Sammen skaper disse elementene tidvis en magisk stemning.

Pust i bakken
Foruten noen små endringer er selve historien i Den lille prinsen fortalt ganske nær bokas orginalfortelling. Linn Bjørnvik Grøder har hovedrollen som prinsen, og hun spiller den troskyldige, men trygge karakteren troverdig. Hun får fram hvordan prinsen representerer det unike barnlige som voksenkarakterene har mistet. Av sistnevnte klarer skuespillerne – som inkluderer Heidi Goldmann, Vilde Moberg, Marika Enstad og Jacob Jensen – å få fram en form for humor. Jensen, som også spiller karakteren som en rev som prinsen blir venn med, behersker komikken kombinert med sang og musikk spesielt godt. Skuespillerne henvender seg innimellom til publikum med noen få spørsmål og blikk, og det blir en akkurat passelig avmålt publikumsinvolvering. Til tider, kanskje særlig når forestillingen prøver å få fram en form for dramatikk, blir den fort noe slitsom, og påtvunget intens. Lyden skjærer for høyt, og stemningen blir for febrilsk. Her mister de i alle fall meg. Heldigvis er det også lagt inn scener som fungerer som pauser hvor publikum får en rolig pust i bakken både ved bruk av musikk alene og kombinert med dans. Her har skuespiller og danser Eirin Tamar Ohana Goksøyr en viktig rolle. Hun spiller en blomst som prinsen tar vare på i tillegg til å gjøre flere imponerende og tilsynelatende risikable dansenummer i sirkusringen.

Stakkato
I Den lille prinsen veves det sammen elementer som skaper scener som kan fenge både barne- og voksensinn. Det er friskt at adapsjonen faktisk har skapt noe nytt i en form for sirkusmusikal som også klarer å få fram budskapet i fortellingen. Likevel mener jeg at de kunne tatt seg den samme friheten når det kommer til hvordan historien fortelles. Kanskje det føles slik fordi det er noe stakkato i fortellingen som presenteres, som om ønsket om å få med alt gjør at flyten brytes opp. Det er en historie med mange lag, og det er nok en del av romanens suksess, men som teaterforestilling blir det litt mye. Med alle de audiovisuelle lagene på toppen av det hele, gjelder nok dette enda mer for barnepublikummet. Likevel skal Den lille prinsen ha honnør for å skape både latter og magi. Det dypere budskapet om vennskap og ensomhet, barnlig glede og kunnskap kommer også gjennom, om enn på et noe kronglete vis.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER