Foto: Øyvind Eide. Scenograf: Alice Tomola. Kostymedesigner: Ane Ledang Aasheim. Lysdesigner: Mathias Lundgren

Kontinuerlig haglskur

Absurditetene, de manierte bevegelsene og verbale utbruddene veltes over oss som en kontinuerlig haglskur. Kakefabrikken er et desperat forsøk på å redde i land en tekst med begrenset relevans.

På den gamle kakefabrikken er alle kledd i aparte, vintage- og kanskje litt pysjaktige klær. De beveger seg på en stor rund kakedeig som ligger til heving på gulvet og snakker outrert. Det spises kake, som sprutes ut igjen og smøres utover ansikt og kropp. Noen stoler bortenfor meg sitter noen og ler hysterisk. Det har vedkommende gjort siden første anslag, forestillingen hadde knapt kommet i gang.

I 2012 ba Det Kongelige Teater Christian Lollike om å skrive en farse. Og det gjorde han. Året etter var det urpremiere på Kagefabrikken, som først nå er kommet til Torshovteatret. Det handler om fedme og slankefanatisme, om effektivitetsjag og konsulentregimer på arbeidsplassene, og ikke minst om islam og tilligende herligheter.

Fettdryppende søtbomber
Kakefabrikken er i ferd med å gå konkurs, for i det gentrifiserte, fitnessdyrkende samfunnet vil ingen lenger ha de fettdryppende søtbombene. Noe må gjøres, en konsulent kalles inn og oppskriften er klar: Alle de ansatte må slanke seg.

En av de første assosiasjonene jeg får er minnet om damene ved samlebåndet på Bergensmeieriets isfabrikk en gang tidlig på 1980-tallet. Der satt de og spiste av lasset mens de pakket is ned i esker, som så ble sendt videre inn på fryselageret hvor jeg sto og stablet dem på paller i 50 minusgrader. Jeg var så heldig å bli flyttet rundt på forskjellige avdelinger, etter behov. Men damene på isen var bare der. Variasjonen hentet de ved å smake på de ulike istypene som kom deres vei.

At de ansatte slutter å spise det de selv produserer er imidlertid ikke nok. Inn kommer produktutvikleren Zeinab iført nikab, med en «hellig» kakeoppskrift som hun har fått av imamen sin. Den er et himmelsk produkt, laget helt uten smør, olje eller sukker, er praktisk talt usynlig men gjør at alle som tar en bit får nærmest religiøse åpenbaringer.

Kraftprestasjon
Men så kommer det krav om å innrede bønnerom og det ene med det andre. Den nikabkledde damas, spilt med bravur av Ole Johan Skjelbred, tilstedeværelse fører til kaos og konflikter.

Det er litt av en kraftprestasjon skuespillerne står for der de hengir seg til en gjennomført antinaturalistisk, karikerende spillestil i høyt tempo. Hver eneste av dem har sitt eget absurde karakterdefinerende bevegelsesmateriale og en mimikk som de er tro mot hele veien. Det snakkes og brøles med skingrende stemmer. Bendik Tomings lyddesign beveger seg i et spenn mellom lett, flytende salongmusikk og blytunge looper med en bass som får Soria Moria til å riste.

Christian Lollike har, som både dramatiker og regissør, siden tidlig 2000-tall vært en grossist i prisbelønt dramatikk. Alt han skriver og setter opp går tungt inn i det aktuelle. I Dom over Skrig følger man rettssaken om en gruppevoldtekt fra både offerets, de anklagedes og dommerens synsvinkel. Oppsetningen fikk Dansk Folkeparti til å reise debatten om hvorvidt «den slags dramatik» var verdig økonomisk støtte. I oppsetningen White Nigger/Black Madonna lot han hovedpersonen, spilt av Madame Nielsen, skifte rase ved hjelp av blackfacing. I 2012, året etter 22. juli, satte han opp morderens manifest som teatertekst. Den måtte her til lands nøye seg med en enslig gjesteopptreden på Dramatikkens hus og en oppfølger året etter ved Festspillene i Bergen. Men i Danmark hanket forestillingen inn juryens særpris under utdelingen av Reumert-prisen.

Enfant terrible
«Dansk teaters enfant terrible», blir Lollike kalt. Det skal antakelig en sterk ryggrad til å bære en sånn tittel. En ryggrad det godt kan hende Christian Lollike har. Jeg synes bare ikke det ser helt sånn ut der jeg sitter på Soria Moria og forsøker å få innpass i det som foregår på scenen, til tross for at Runar Hodnes samvittighetsfulle regiarbeid, så vidt jeg kan se er fullstendig i Lollikes ånd.

Intensjonen er utvilsomt at teksten og skuespillerarbeidet skal finne sammen i den berømte høyere enheten. Sånn sett er dette et heroisk, hardtarbeidende forsøk på å komme teksten i møte ved å ta den helt ut i bruken av et i seg selv spennende fysisk arbeid. Men for meg ser det ut som et mer eller mindre desperat forsøk på å redde i land en tekst med begrenset relevans. Ingenting tyder på at fedmebølgen, slankebølgen og treningsbølgen er i ferd med å gå ut på dato, og likevel føles måten det her angripes på merkelig utdatert. Men verst blir det når temaet bruk av nikab kommer på banen. Da følte jeg meg mer eller mindre hensatt til samtaleklimaet slik det fortonte seg den gangen for ti år siden da Kagefabrikken ble skrevet.

Lattercoach
Det hjelper heller ikke at jeg i store deler av forløpet lurer på hvor teksten blir av i alt det farseaktige hurlumheiet. En såkalt lattercoach (Peiman Azizpour) kommer rett som det er inn fra sidelinja for å styrke lattermusklene våre slik at vi er forberedt på det som kommer. Men hvis det lattervekkende skal fungere etter hensikten så mener jeg det helst bør kontrasteres av noe, slik at man har en plattform å stå på når man gir seg latteren i vold. Men her veltes absurditetene, de manierte bevegelsene og verbale utbruddene over oss som en kontinuerlig haglskur. Jeg har ikke sjans.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER