Kontekst – for hvem?

”En grunn til at vi orker å holde på med dette (for det er veldig slitsomt og dårlig betalt) er gleden over å lage noe vi synes er skikkelig bra, og alle de sterke møtene med folk som deg, som kommer inn i teaterrommet”, skriver Hildur Kristinsdottir og Eirik Willyson i aller første avsnitt av boka Scenekunst kids klassikere. Hvem er egentlig denne leseren, denne ”deg”? Og hvorfor vil forfatterne åpne boka med å klage over at det de gjør, er slitsomt og dårlig betalt?

Scenekunst kids klassikere er en slags antologi, som baserer seg på forestillingstrilogien Klassikere for kids. Bokas første halvdel er dedikert til tekster om forestillingene – skrevet av kunstnerne selv. Nærmere bestemt regissør og prosjektansvarlig Hildur Kristinsdottir og dramatiker Erik Willyson.

Det norske scenekunstfeltet oppleves av og til som en stadig esende brøddeig, hvor deigen for lenge siden har hevet seg ut av brødformen. I henhold til statistikk fra Norsk Teater og Orkesterforenings (NTO) ble det i 2016 vist hele 826 ’kunstneriske aktiviteter/produksjoner’ ved norske teaterhus (deriblant BIT Teatergarasjen, Riksteatret og Nationaltheatret). Rett nok er det litt diffust hva som regnes som ’selvstendig kunstarrangement’ og ikke, men det er uansett imponerende at 166 av disse var uroppføringer, og 76 var norsk samtidsdramatikk rettet mot barn og unge.

Tilfanget av litteratur om eller i forlengelsen av den samme scenekunsten ser ikke ut til å være like omfattende. At stadig flere kunstnere nå kommer med egne utgivelser – dokumentasjon av forestillinger, forlengelser av dem etc. – er derfor gledelig. Som teaterkritiker og – forsker er jeg nok over gjennomsnittet interessert, da dette gir meg innsikt i prosesser som jeg ellers har lite innsyn i, og for ordens skyld kan jeg orientere om at jeg selv er involvert i tilsvarende bokprosjekter. Med Scenekunst kids klassikere har feltet i tillegg fått et nytt forlag – selveste Scenekunstforlaget. Forlaget drives av Norsk Scenekunstbruk, som er den største, landsdekkende formidleren av scenekunst for en ung målgruppe i Norge.

Nettopp derfor er det overraskende at jeg allerede på bokas første side blir usikker på hvorvidt jeg er rett leser for denne boka. Den direkte henvendelsen, noe man eksempelvis gjerne gjør i brev, indikerer at avsenderen kjenner mottakeren – i dette tilfellet altså meg. Hadde det stått ’dere’, altså at man henvendte seg til flere – til en gruppe, ville det muligens mildnet effekten, men det er også noe med selve språket og innholdet i tekstene som er med på å gi inntrykk av at skribenten henvender seg til en annen ’du’ enn meg.

I tillegg opplever jeg at avsenderen i forordet – et ’vi’, er uklar: ”Klassikere for kids-prosjektet startet med at vi tok tre store, støvete verk ned fra hedersplassen i bokhylla for å skape teaterforestillinger for unge og voksne sammen.”[i] Hvem er dette vi – er det Willyson og Kristinsdottir, eller består vi av en større gruppe? De øvrige medvirkende i prosjektet nevnes verken i tekstene eller i krediteringsliste bakerst i boka. Scenografene Petter Alstad og Bård V. Stangnes presenteres fordi Alstads tegninger er med i boka, men forestillingsbildene i boka er bare unntaksvis fotokreditert og hvem som er med i hvert bilde opplyses det ikke om.

Forestillingsserien Klassikere for kids bestod av Faust for kids (2012), Til fyret (2013) og Forbrytelse og straff (2015), basert på tekster av henholdsvis Johann Wolfgang Goethe, Virginia Woolf og Fjodor Dostojevskij. Jeg har alltid lurt litt på hvorfor det ble akkurat Til fyret av Virginia Woolf, og ikke en annen roman – som Mrs Dalloway eller Orlando (som tross alt er mye lettere å gjenfortelle), og har beundret valget – og da jeg begynte å lese Scenekunst kids klassikere hadde jeg nok en uuttalt og kanskje til og med ubevisst forventning om å få vite mer om dette – hvorfor nettopp disse tre verkene? Her kommer boka dessverre med få svar: ”De tre klassikerne vi tok utgangspunkt i ble valgt nokså tilfeldig av dramaturgen jeg samarbeidet med.”[ii] Hvilken dramaturg? Til tross for at Kristinsdottir har skrevet fire tekster i boka, og Willyson tre, i tillegg til deres felles forord, så synes jeg fortsatt ikke at jeg får nok innblikk i prosessen som ligger forut for forestillingene.

I bokas første del presenterer både Kristinsdottir og Willyson de tre forestillingene, i to ganger tre tekster – to tekster for hver forestilling. Deretter følger en del kalt ’perspektiver utenfra’, hvor fem ulike bidragsytere skriver om forestillingsprosjektet. Den første teksten er skrevet av Nora J. Heyerdahl[iii] som skriver en slags innsidetekst, en tekst fra ungdommen så å si, gitt at hun er den eneste av forfatterne hvis alder (18) er oppgitt. Deretter følger tekster av teaterkritiker Karen Frøsland Nystøyl og litteraturkritiker (og produsent i DKS Østfold) Bernhard Ellefsen, før danser og teaterviter Snelle Ingrid Hall og dramaturg Melanie Fieldseth i to ulike tekster henholdsvis ser på prosjektet fra et teaterhistorisk og et kulturpolitisk perspektiv.

Da jeg så på innholdsoversikten i boka, før jeg begynte å lese tekstene, så var min første tanke: lovende. Jeg mener – en bok om et ungdomsteaterprosjekt som setter av halvparten av plassen til refleksjoner fra kunstnerne selv, etterfulgt av tekster fra henholdsvis Ungdom, Teaterkritiker, Litteraturkritiker/DKS-produsent, Scenekunsthistoriker og Dramaturg – makes sense. Men hvorfor opplever jeg da boka som innmari sprikende etter å ha lest den ferdig?

For det første får jeg inntrykk av at Kristinsdottir og Willyson har ønsket å henvende seg direkte til publikummet sitt – at de oppriktig ønsker å gi plass til særlig ungdommer som publikum. Men den direkte henvendelsen som grep fungerer svært forskjellig i et scenerom og på en bokside. På baksiden av boka står det at den er ”for kids og voksne som er interessert i teater og litteratur”, men som leser synes jeg ofte det virker som om K&W ikke har full tillit til at leseren befinner seg der. Jeg skjønner at boka kanskje henvender seg mer til kids enn til voksne, og at jeg tilhører sistnevnte kategori, men det er litt paradoksalt at et prosjekt som scenisk forsøker å viske ut skillet mellom voksen- og ungdomsteater, selv blir en gigantisk påminnelse om utfordringene ved målgruppetenkning. Antagelsen om at åtte-, ti- eller fjortenåringer kommer til å like det samme, er like fjern som tanken på at absolutt alle trettiåringer skulle ha samme favorittlåt. Nå er det ikke sånn at jeg nødvendigvis er for en fullstendig avvikling av målgruppeinndelinger, da dette også handler om hva man er i stand til å forstå, kan prosessere etc. Men det er ingen som liker å føle seg undervurdert, og jeg tror Scenekunst kids klassikere hadde tjent på en mindre tydelig kids-henvendelse.

Dette blir særlig klart for meg når jeg leser tekstene til Heyerdahl og Ellefsen, hvor ingen av dem henvender seg direkte til leseren. Heyerdahls skildring av egen opplevelse og referat fra samtale med andre publikummere gir innblikk i forestillingsopplevelsen – mens Ellefsen i sin tekst ser på forholdet mellom form og innhold i kunsten, og i forlengelse av det også i Klassikere for kids-trilogien. De har begge en god flyt i tekstene, og selv om språket ikke fremstår forenklet så pakkes heller ikke ting inn i unødvendig vanskelige vendinger.

For det andre tror jeg boka hadde vært tjent med en strammere redigering, særlig siden den har rikelig med gjentakelser. Forestillingene presenteres unødvendig mange ganger, og flere av tekstene er språklig ujevne med brå overganger. Når boka i tillegg har ambisjon om å få til mye, så kunne den nok vært tjent med flere ytre blikk i løpet av prosessen. At jeg underveis blir konfrontert med egne forventninger, trenger ikke være negativt, ei heller betyr det at boka nødvendigvis burde levd opp til disse. Men jeg forventet nok at Scenekunst kids klassikere skulle stå litt mer på egne ben, tilby litt mer innsikt i prosess i tillegg til andres perspektiver på forestillingene, enn den gjør. Dette hadde ikke trengt å være store grep – det handler blant annet om innstramming og utdypning av Willyson og Kristinsdottirs tekster. Kanskje kunne også boka som form vært et sted hvor Kristinsdottirs forestillingsprosess ble skildret gjennom mer enn tekst – gjennom flere skisser, tekstutkast eller bilder?

Også utformingen skaper usikkerhet omkring hvem som er tenkt som leser av denne boka. Boka er i A5-format, på forsida står tittel skrevet med store bokstaver på øverste del av siden – mens det under er trykket en tegning av en mann som tilsynelatende bærer et lass med dører og trapper. Fargepaletten er nokså dus, men mørk, og det er noe med formatet, fonten og designet som gir meg assosiasjoner til en rapport. Boka ligner mer på en rapport fra et forskningsprosjekt i regi av Norsk kulturråd og Telemarksforskning enn en bok om en av Norges mer interessante ungdomsteaterprosjekt[iv]. Gitt at Kristinsdottir er såpass stil- og formsikker scenisk, hadde jeg nok forventet noe som stod mer i stil til forestillingene. I Scenekunst kids klassikere virker design og utforming lite gjennomtenkt. Kristinsdottir skriver i boka om hvor detaljfokusert hun er når hun lager forestillinger – noe jeg som tilskuer setter stor pris på – men det er som om det ikke har falt noen inn å overføre dette til bokproduksjonen.

Som nevnt innledningsvis så synes jeg det er gledelig at scenekunstbokfloraen utvides, og jeg håper den vil vokse betraktelig fremover. Men kanskje burde norske scenekunstnere også ta seg en tur innom billedkunstbokfaunaen og la seg inspirere? Slik Art Book er en egen sjanger, kan vel også Performing Art Book bli det? Mens debatten nå går på Scenekunst.no om kunstnerisk forskning, så håper jeg også at Scenekunstforlaget kan bli et rom mellom scenen og akademia, hvor både kunstnere og teoretikere kan gi større innblikk i scenekunsten som prosess – hvor den kan dokumenteres, diskuteres, teoretiseres og abstraheres. Og, helt til slutt; måtte bøkene fysisk, som objekter i verden, også skille seg ut og utmerke seg like mye som norsk scenekunst gjør i teaterhusene.

[i] Kristinsdottir, Hildur og Willyson, Erik: ”Forord”, i Kristinsdottir, Hildur og Willyson, Erik: Scenekunst kids klassikere, Scenekunstforlaget, 2017, s. 1

[ii] Kristinsdottir, Hildur: ”Fra bok til teater via lyd, bilder og førsøpling”, i Kristinsdottir, Hildur og Willyson, Erik: Scenekunst kids klassikere, Scenekunstforlaget, 2017, s. 7

[iii] Undertegnede og Heyerdahl er begge involvert i det europeiske prosjektet TEEN.

[iv] And I should know – jeg har selv vært medredaktør for en slik rapport, i A4-format attpåtil, med en enda mer uoriginal tittel: ”Begreper om barn og kunst”. Men den ble tross alt utgitt som en del av en slik rapportserie.