Konstruktivisme for kids

Ute er det en av de aller første ordentlige vårdagene. Folk har stimlet til uteserveringene utenfor Mathallen. Det er knapt blitt lørdag ettermiddag, men utepilsen er en selvfølgelighet på bordene der folk som er så våryre som bare nordmenn kan bli benker seg. Jeg og fireåringen skal ikke slikke sol og drikke øl. Vi skal se genreoverskridende scenekunst, ”en form for allkunstverk” for barn fra fire år og oppover. Det er ikke kunstnernes skyld at det føles mot naturen å bevege seg inn i den mørke black boxen på Studioscenen på Dansens hus, men kontrasten det mørke, stille og røykfylte rommet skaper til verden utenfor har kvaliteter av magi. Derfor føles det litt ødeleggende at aktørene bryter magien ved å snakke til publikum i det vi kommer inn.

Assosiasjonsrom
Jeg tror jeg hadde likt om aktørene i større grad hadde vist seg som en del av installasjonsestetikken forestillingen utgjøres av helt fra begynnelsen, for dette er en forestilling som helt klart har sin styrke i installasjonspreget og klare svakheter i det dramaturgiske og kommunikative. Først er scenen tømt for alt annet enn aktører og røyk fra røykmaskin. De leker med noen ting som minner om en leke som man kan holde i hånden og snurre rundt så den lager lyd, men brukes også som sverd, lekegevær, flagg eller fane, eller hva som helst du kan tenke deg egentlig. Det blir her raskt tydelig at dette er en forestilling som legger opp til å skape assosiasjonsrom hos publikum. Disse assosiasjonene vil også være ulike fra person til person og fra barn til voksen. Min fireårige medkritiker var for eksempel overbevist om at aktørene hadde kledd seg ut som sjørøvere med skjerf på hodet, mens jeg tenkte mest på arbeidsuniformer og på fabrikkarbeidere og vaskekoner. Så forskjellige kan assosiasjoner være, og styrken til forestillingen ligger i at de velger å dvele ved dem.

Etter den innledende sekevensen med de håndholdte multirekvisittene åpnes en stor dør og en campingvognaktig konstruksjon rulles inn. Det er en gammel hestehenger, ser det ut som, som er bygget om til en teaterkonstruksjon med avtagbart tak, tannhjul, rør og messinginstrumenter. For meg er assosiasjonene til konstruktivistisk scenografi åpenbare og kombinert med det jeg har lest som arbeidsuniformer, tenker jeg på Meyerhold og utviklingen av biomekanikk som bevegelseslære der bruken av arbeidsuniformer stod sentralt. Aktørene benytter seg imidlertid ikke av disse referansene i bevegelsesmønsteret sitt, som ligger nært den tradisjonelle samtidsdansen.

Dramaturgi uten utvikling
Scenografien skaper store muligheter og et stort handlingsrom. I informasjonsmateriellet står det ikke hvem som er ansvarlig for lyset, men det skal trekkes frem at det er gjort et svært godt lysarbeid. Det er med på å skape det gode rommet som er så viktig for den stemningen som oppstår. Til tross for mange gode krefter i sving er det vanskelig å forstå hva denne forestillingen vil. Dette kommer blant annet av at dramaturgien er uten utvikling, og at dens sekvensielle stil ikke leder noe sted. Forestillingen er satt sammen av sekvenser med ulik enkel samhandling der bruk av lyd og stemme står sentralt. Det er ikke alltid like lett å forstå når sekvensene skifter, og det er vanskelig å vite om aktørenes forhold fra forrige sekvens er med videre eller ikke. De snakker til hverandre i ulike former for gibberish, noen ganger ligner det på fransk, andre ganger på norsk. Dette er et grep jeg synes blir kjedelig, kanskje på grunn av Jo Strømgrens uttværing av formen, men også fordi det her ikke tilfører eller utforsker det kommunikative i noen stor grad. Det gjør også at aktørene plutselig minner litt om Teletubbies eller Poppeloppar uten å tilføre denne måten å være på substans. Rommet, lydene, lyset, scenografien og konstruksjonen har muligheter i seg til å fascinere og skape undring, men konseptet faller litt gjennom som forestilling når dramaturgien ikke bidrar til å bygge en ordentlig ramme.