Konsert for aluminiumsfolie

Det første som møter oss, er lyskasterne på scenen, de gir et hardt, hvitt lys som reflekteres i en bakvegg dekket med skrukkete aluminiumsfolie. Noen lyder blander seg inn: skramling, sleping, hamring, mennesker som stamper med føttene. Støyen blir mer og mer rytmisk, og snart kommer tre dansere inn og hopper, tramper og klapper i takt med lydene.

Siden Gunhild Bjørnsgaard og Company B. Valiente begynte for snart 20 år siden, har de etablert seg som et særegent og eksperimentelt danseensemble. Forestillingen the MUSIC’s space er vanskelig å beskrive, men i programmet får vi en kortfattet innføring: «I the MUSIC’s space utforskes musikkens massivitet, utflytenhet og arkitektur i møte med bevegelse. Forestillingen er det andre og siste verket i en serie inspirert av komponist Iannis Xenakis og hans musikalske strukturer. I det første verket, The Artist’s Space, stod de ulike personlighetene og det akustiske lydlandskapet i fokus. I denne koreografikonserten, er det elektroakustisk musikk i møte med utøverne som gruppe, som står i fokus. Utøverne utfordres i hvordan de jobber med sin egen kunstform, og hvordan de evner å ta til seg den andres.»

Bjørnsgaard komponerer forestillingene sine som «koreografikonserter», det vil si at hun tilstreber et rom hvor lyd, koreografi og scenografi går opp i et arkitektonisk hele. Og rommet til the MUSIC’s space er svært abstrahert og minimalistisk. De tre danserne – Kristina Søetorp, Stian Danielsen og Bendik Hovik Kjelsberg – er ikke individualisert, de går i anonyme, grå og svarte hverdagsklær. Sistnevnte er også komponist, og styrer det elektroakustiske akkompagnementet som følger bevegelsene. De tre bidrar til lydbildet med forskjellige slags instrumenter: bjeller som skrapes mot en metallplate, trommestikker mot gulv og elgitar, til og med rytmisk rasling med avrevet aluminiumsfolie.

Xenakis er nevnt som inspirasjonskilde, og det er tydelige ekko av tidlig elektronisk musikk og  musique concrète her. Xenakis komponerte stykker ut fra matematiske modeller som spillteori og stokastisk aleatorikk. Han hadde bakgrunn som arkitekt og ingeniør. Partiturene hans kan minne om arkitektoniske tegninger – og en lignende sammensmeltning av akustiske og visuelle elementer gjenspeiler seg i koreografien. Alle lyder får en bevegelsesmessig reaksjon, etter tilsynelatende tilfeldige mønstre som endrer seg nesten umerkelig gjennom forestillingen. Slik legges lag på lag med lyd, rytmer og gester som flytter fokus fra den ene utøveren til den andre, fra det ene punktet på scenen til det neste.

Det er vanskelig å si hva slags inntrykk jeg sitter igjen med. Jeg har ikke sett mye av det tidligere arbeidet til Bjørnsgaard&Valiente, og det er ting som kan tyde på at the MUSIC’s space er et enkelttilfelle, et scenisk eksperiment med ekstrem abstraksjon. At et ensemble våger å sette ting på spill på denne måten, spesielt etter så lang tid, skal de ha honnør for. Og de virker genuint åpne og søkende, så jeg kan tilgi dem at programbeskrivelsen ligger farlig nær pseudointellektuelt tåkeprat. Men når man velger en så åpen og abstrakt form, blir fallhøyden desto større. Jeg har sett forestillingen og lest alt jeg har kunnet finne om den. Likevel føles det som jeg ikke har sett noe som helst.

Problemet, slik jeg ser det, er at det er umulig å få tak på hva dette faktisk er. Det er ingen narrativ tråd, ingen forsøk på å uttrykke idéer, følelser eller individualitet. Det er ingen utvikling eller progresjon. Det fins kanskje en musikalsk ledetråd, men det kreves et bedre trent øre enn mitt for å finne den. Selv ikke det intense strobelyset mot slutten gir meg noen følelse av at det er noe de vil formidle. Kort sagt, det er som jeg har forvillet meg inn på en øvelse hvor jeg ikke har noe å gjøre. Jeg tror dette er forestillingens største svakhet. Man kan fint lage spennende kunst basert på matematiske strukturer, tenk bare på navn som Ligeti, Perec eller Mondrian. Du må gjerne være abstrakt og formalistisk, så lenge du snakker til meg. Men the MUSIC’s space er for opptatt av sine egne teorier. Det er synd, for under overflaten ser jeg mye teknisk dyktighet.