Klangen av galskap

Tekst: Chris Erichsen
Foto: Gilse Bjørneby og Berit Dalnoki/National Blogg (nederst i
anmeldelsen)

Det ligger et musikalsk potensial i alt: En hvilken som helst
bordplate eller plastbøtte er som kjent en potensiell tromme.
Spiseskjeer brukes hyppig som rytmeinstrument i irsk folkemusikk.
Rockbandet Hurra Torpedo uttrykker seg gjennom hvitevarer. En
selvlagd analog ”laptop” er det eneste musiker og komponist Tore
Honoré Bøe har med seg på turné. I kompaniet Verdensteatrets
forestillinger blir skuespillerne omskolert til operatører av de
mange audiovisuelle sceneelementene.

Og i Malersalen på Nationaltheatret, i forestillingen ”Sonic
Hamlet”, fyker skuespillerne Ole Johan Skjelbred og Eindride
Eidsvold omkring og spiller på tørkestativ, papir, saks,
europaller, eggedeler, i tillegg til en diger vaier som er strukket
langs hele bredden av scenen, en trillebår full av sprukne gamle
gitarer og mye mer. Det hele formidlet gjennom små
pickup-mikrofoner og bl.a. en bitteliten gitarforsterker som det
kommer mye feedback og vreng ut av.

Forskningsarbeid

Regissør Morten Cranner har da også sin bakgrunn i bl.a.
Verdensteatret. Han er utdannet både som teaterregissør og som
slagverker. Det aktuelle prosjektet, ”Sonic Hamlet” er en del av et
vitenskapelig forskningsarbeid rundt lydproduserende scenografi.
Her har de to skuespillerne, som begge spiller Hamlet, fått
utvidete arbeidsoppgaver: Gjennom en drøy time jobber og leker de
seg fra instrument til instrument mens de innimellom strør om seg
med sitater fra ”Hamlet”, alt sammen forsket fram av skuespillerne
selv under ledelse av Morten Cranner.

Den uttalte hensikten er å undersøke hvordan Hamlet ”ville ha
tolket sin egen skjebne i dødsøyeblikket”. Derfor tar de
utgangspunkt i det avsluttende dødsøyeblikket og beveger seg
tidsriktig bakover i stykket for å finne ut av ”hva var det
egentlig som skjedde?”

Dette er et lovende utgangspunkt. ”Hamlet” er et stykke som aldri
ser ut til å uttømme sitt potensial for nye tolkninger. Det er
plassert så å si midt i verdenshistorien med pekere både bakover
mot antikken og framover mot modernismen. Det inneholder alt man
kan drømme om av svik, hevn, galskap, sex, religion, korrupsjon og
død og det vrimler av catchy enlinjere. Det er bare å fråtse i
vei.

Magiske øyeblikk

Og her finnes det flere morsomme og magiske øyeblikk: Hamlets
(Eindride Eidsvold) stadig mer fortvilte rop på Ofelia gjennom en
pickup-mikrofon, formidlet i vrengt form via en mini
gitarforsterker, mens den andre Hamlet (Ole Johan Skjelbred)
spiller florlett på et tørkestativ som vi må anta = Ofelia.

Det er ingen forutsetning, men det hjelper i dette tilfellet å vite
at Ofelia, Hamlets umulige kjærlighet, ble det uskyldige offeret
for denne historiens tette nettverk av intriger og konflikter, noe
som driver henne ut i galskap. Samspillet mellom Hamlets gradvis
økende maktesløshet og fortvilelse og den skjøre gjennomsiktige
klangen av galskap som strømmer ut av Ofelia/tørkestativet er fullt
av musikalitet og spenning.

Et annet sted setter Ole Johan Skjelbred i scene det avgjørende
giftmordet på Hamlets far, kongen, utført av hans bror Claudius,
som siden giftet seg med dronninga og overtok tronen. Kongen blir
her spilt av et A4-ark og Claudius av en saks som gjør arket om til
et dødningehode. Lyden som kommer ut av dette kan ikke beskrives,
den må oppleves!

Lyden av papir er ubeskrivelig.

Befriende

Det er befriende å se en forestilling på selveste
Nationaltheatret hvor teksten for en gangs skyld er i bakgrunnen.
Det åpner og utvider scenerommet for oss som har prøvd og prøvd,
men altfor ofte har gått ut igjen med tåke i hodet og høye skuldre.
Om du kjenner til Hamlet eller ikke: noe får du ut av dette
uansett, og du kommer tett på aktørene og kan ta og føle på
entusiasmen og spillegleden. Dertil spilles den på et barnevennlig
tidspunkt (kun én forestilling kl 17.30 igjen på spilleplanen, ellers kveld, red.anm.).

Likevel: Det finnes noen missing links her som reduserer
opplevelsen. ”Mye av dagens musikkteatereksperimenter kan være
formalt spennende, men de mangler nerven, de mangler en spenning”,
sa Tore Vagn Lid nylig i et intervju her på scenekunst. Og det er her det
butter.

Pling, skrap, kræsj

For uansett ambisjoner om å utforske hvordan hovedpersonen
”ville ha tolket sin egen skjebne i dødsøyeblikket”, så blir det
etter hvert tydelig at teaterstykket ”Hamlet” her blir brukt, evt
misbrukt, til å legitimere Mortens Cranners lydforskning. Det er
den som står i sentrum, og dermed forsvinner til tider også noe av
den omtalte spenningen.

Skuespilleren prøver et nytt instrument. Pling, skrap, kræsj.
Han ser på publikum med store forundrete øyne, litt sånn: Var ikke
dette morsomt da? Og det er det jo. Men ikke noe mer.

Vi faller av lasset, mister Hamlet-tråden og blir overlatt til
lydleken, og bare den. Men så kommer de etter hvert tilbake på
sporet, og vi er på igjen. På, av, på, av. Denne til tider
manglende integreringen av innhold og form, tekst og lyd går utover
kontinuiteten og gjør den uttalte kunstneriske ambisjonen lite
troverdig.

Arven fra Teaterhøgskolen

Også lar det seg ikke fornekte at det tross alt er
institusjonsteaterskuespillere vi har med å gjøre her. Eidsvold og
Skjelbreds utvilsomme kvaliteter kommer ikke helt til sin rett i
møte med dette materialet. Arven fra Statens Teaterhøgskole og
Nationaltheatret skinner gjennom og kommer til uttrykk i en
stemmebruk og et kroppsspråk med klare begrensninger.

Eindride Eidsvold kan framføre den sentrale ”være eller ikke
være”-monologen stående stille mens han bærer på en europall med et
stativ på, og gjøre det så man får gåsehud. Men når det skal
utageres og eksperimenteres med stemme og kropp, blir det ofte
flatt og utvendig. Her mangler aktørene mye av den dybden, klangen
og råskapen som mange skuespillere i de frie gruppene opparbeider
seg gjennom å hente inn kunnskap og impulser helt andre steder fra.
Men det kan kanskje være et kommende forskningsprosjekt ved
Nationaltheatret?

Det beste med denne forestillingen er at den er blitt lagd.
Under teatersjef Hanne Tømtas ledelse er Nationaltheatret i ferd
med å åpne seg mot en større verden. Ved å samarbeide med frie
kompanier som Goksøyr/Martens og Fabula Rasa, ved å engasjere BIT
Teatergarasjens Sven Åge Birkeland til å kuratere et eget
forestillingsprogram på hovedscenen, ved å bruke metoder som
devised theatre (BankeRått) og en regissør som Kai Johnsen (I år
skal det være moderne), ser det ut som Tømta er i ferd med å sette
en ny standard for hvordan Nationaltheatret skal framstå.

For de av oss som trodde vi hadde gitt opp institusjonene for godt
er dette gode nyheter. Snart kommer den legendariske New
York-gruppa The Wooster Group og i mellomtida kan man få med seg
”Sonic Hamlet”.