Kjære Heddakomite og Heddajury : Det er noe jeg ikke forstår
Book of Mormon ble nominert til mange priser, og mottok tre, i årets Heddapris. Dramaturg Kristina Kjeldsberg henvender seg her til Heddakomiteen og Heddajuryen og sier at det er noe hun ikke forstår.
Heddapris er stas. Og først og fremst: Takk for at dere lager denne festen. Heddaprisen gir nasjonal oppmerksomhet til teatret og til hva som kanskje er det beste som har blitt laget på norske scener i løpet av året. Hva som vinner vil kunne gi en slags fjær i hatten for den produserende enheten – politikere vil kunne bruke nominasjoner og vinnere i festtaler. Heddaprisen gir også en viss internasjonal oppmerksomhet. Andre land som arbeider med tilsvarende kaster et blikk på hvilke nominasjoner og vinnere det blir: Hva rører seg i Norge for tiden, mon tro?
Med dette i mente er det noe jeg ikke forstår helt. Det ene er kategorien Beste scenetekst. Her trenger jeg fortsatt hjelp. For meg hjalp det ikke at Kristian Seltun gikk ut og forklarte kriteriene. I år var to oversettelser og (som jeg ser det) ett regiarbeid nominert i kategorien Beste scenetekst. Den siste skal jeg ikke henge meg opp i for der henger jeg med i forståelsen av hva en scenetekst er og kan være. Men oversettelser? Jeg mener at en tilsvarende sammenstilling er på sin plass. La oss si at vi skal kåre årets beste norske bok. Og prisen går til oversetteren av for eksempel Ken Follet sin siste roman. Ville forlagsbransjen ha reagert da? Hva skulle vi sagt på bokmessen i Frankfurt? Hva ville forfatterne selv tenke? Det finnes interesse for den nordiske dramatikken – Heddaprisen er et utstillingsvindu – hva har vi som bransje å by på her? Jeg for min del er nå for eksempel ganske interessert i å få lese vinneren av den danske Raumert-prisen Julie Maj Jakobsens Aftenlandet som vant prisen for Årets dramatiker.
Jeg stiller meg også undrende til at Book of Mormon er nominert i såpass mange kategorier. Ikke fordi den ikke var bra, i sin sjanger var den strålende. Men det er vel strengt tatt en slags kopi med sterke føringer fra opphavsmennene? I tillegg kan man se denne forestillingen rundt om i verden så særlig spesiell er den sånn sett ikke, selv om den er oversatt til nynorsk.
Book of Mormon er vel også blitt en forestilling som egentlig ikke behøver så mye statlig støtte, sånn sett passer det godt i det politiske landskapet vi befinner oss i. Det kan fort bli et blått argument for hvor scenekunsten bør bevege seg eller hente sine kunstnere fra. Dette kan kanskje bli farlig for utøvende kunstnere med egen agenda her hjemme i Norge?
Jeg har ingenting imot kassasuksesser eller import av scenekunst, jeg tenker stort sett more is more, å tiltrekke seg nye grupper til teatret – skape blest og trompetfanfare – endelig et lite stykke Amerika i Norge, det er fint nok. Men jeg mener at en nasjonal pris bør prisgi sine egne kunstnere, løfte dem frem, satse på dem og gjennom det gi dem flere muligheter. Hva dyrkes frem i drivhuset Norge? Og her har vel Heddaprisen et slags ansvar?
Ordsammenstillinger i kategorier betyr noe. Priser betyr noe – utover den vinneren som velfortjent får den. For det er åpenbart at alle nominerte fortjener pris, og mange andre som ikke er nominert fortjener også pris. Da jeg hørte jury begrunnelsene for hvorfor den og den fortjente å vinne slo det meg – at oj, jeg hører at jeg kjenner mange denne teksten kunne passet til. Nok om det; til syvende og sist er det gøy med noen flaggskip. Men hva får sjampisflaska knust i baugen for å seile ut med sine gallionsfigurer? Hva signaliseres, hva heies frem, hvilken presedens får det og hvor går veien videre?
For ordens skyld. Føler ikke noe behov for å forsvare min scenografi. Den får stå for seg selv. Jeg stilte spørsmål ved noen av dine spørsmål, samt svarte på noen, da jeg opplevde at dette ikke på noen måte var kun en scenetekst debatt.
Teatersjefer skal forsvare sitt repertoar, scenografer sine scenografier. Bra.
Jeg savnet noen spørsmål rundt prioriteringer og en slags overordnet debatt rundt Heddaprisen. Jeg må nok dessverre presisere at jeg ikke angriper noen annen kategori enn Beste scenetekst, jeg har ikke nevnt kategorien Årets forestilling. Det er en annen debatt – som tydeligvis også er relevant.
Men jeg stiller spørsmål rundt antall nominasjoner til en og samme forestilling i lys av vinneren til Beste scenetekst, som får flere enn meg til å skvette – uinnvidde og innvidde. Hvordan ser det ut – utafor andedammen? Det blir litt rart for meg å si at: selvfølgelig skal man sette opp Ibsen, Shakespeare, Becket – og andre klassikere. Men: selvfølgelig skal man det! Også rart å få hatten: du tror interpretasjon-ikke-er-kunst-hatten. Etter fem år på regilinjen v/ KhiO var det jo stort sett den kunstformen jeg beskjeftiget meg med.
Men altså: to av tre nominasjoner til Beste scenetekst gikk til oversettelser. Det synes jeg er problematisk – igjen: ikke fordi oversettelsen var dårlig. Og jeg kan godt gjenta: Jeg mener at en tilsvarende sammenstilling er på sin plass: La oss si at vi skal kåre årets beste norske bok. Og prisen går til oversetteren av for eksempel Ken Follet sin siste roman. Ville forlagsbransjen ha reagert da? Hva skulle vi sagt på bokmessen i Frankfurt? Hva ville forfatterne selv tenke? Det finnes interesse for den nordiske dramatikken – Heddaprisen er et utstillingsvindu – hva har vi som bransje å by på her? Jeg for min del er nå for eksempel ganske interessert i å få lese Danske Raumert prisvinner Julie Maj Jakobsens Aftenlandet som vant prisen; årets Dramatiker.
Kristina.
Kjære Kristina Kjeldsberg
Å ikkje like eller vere samd i Heddajuryens dom over teatersesongen, er heilt legitimt. Det er mange dyktige kollegaer der ute som fortener honnør og prisar for kunstnarlege bragder. Eg skal ikkje meine noko om det var rett anerkjenne The Book of Mormon for sine prestasjonar, til det er eg for uhilda.
Men det eg kan og vil meine noko om, er kva for arbeid som ligg bak ei oppsetjing som The Book of Mormon. Det Norske Teatret har opparbeidd seg eit omdømme i det internasjonale feltet som gjer at teateret faktisk er i posisjon til å få rettane til å setje opp ei framsyning som The Book of Mormon. I dette ligg det ein honnør til dei kunstnarane som finst her heime og som opphavsmenn meiner tilfører verket kvalitet. Vi har kjøpt ein såkalla non-replica versjon, som inneber at vi ikkje har sterke føringar på korleis vi vel å løyse regi, scenografi og kostyme. Dette er ikkje ein kopi. Å hevde noko slikt, er å ikkje ha følgd med i timen. Som regissør arbeider vi ofte med verk som har vore sett opp på andre scenar, også i andre land. Men vi kopierer ikkje nødvendigvis kvarandre av den grunn, gjer vi vel? Den finnest rett nok nokre titlar eller verk som er underlagt strenge føringar. Til dømes kjem alle titlane i Becketts katalog med klare retningslinjer og alle teater rundt om i verda som ønskjer å spele hans dramatikk er nøydde til å halde seg til desse. Men vi spelar han jo like fullt.
Og – ja – The Book of Mormon blir spela andre stader i verda og er såleis ikkje særleg spesiell. Det same gjeld for Brecht, Shakespeare og Ibsen. Men vi bruker jo aldri det som argument for ikkje å setje desse på våre heimlege repertoar likevel. Og vi omset også desse til nynorsk. Halldis Moren Vesaas leverte mange strålande gjendiktingar for teateret gjennom eit imponerande arbeid for å få dramatiske verk til å passe inn på scenane hos oss. Ho vann prisar for sine scenetekstar, og for desse blir ho hugsa som ei av det store skapande kreftene i norsk teater. Hennar arbeid for vårt språk er noko vi skal vere stolte over. Ikkje påstå at det er kopiering. For det har verdi å sjå internasjonal dramatikk på vårt eige mål. Argumenta dine om kopiering og at framsyninga blir spelt i andre land dekker over ei form for elitisme som eg har vanskar med å forstå. At vi er ein nasjon som ser verdien av å ha eit teatertilbod for oss som bur her, er eit trekk ved det norske samfunnet som eg vel å tolke positivt. Med det følgjer at ein tenåring frå Bøler faktisk kan ta t-banen ned til teateret og sjå The Book of Mormon, Romeo og Julie eller for den del Utafor til summen av ein kinobillett. Det er demokratisk og er for dei fleste langt meir praktisk og økonomisk enn å reise ut av landet for å sjå teater. Store overføringar over kulturbudsjettet rustar norsk teater og gir breidde, skapande krefter og kvalitet som gjer at vi nordmenn ikkje treng å dra andre stader for å sjå godt teater. Dette fører vidare til at vi uansett farge i det politiske landskapet kan halde på armlengde-prinsippet i kulturpolitikken her i landet. Mitt kjennskap til kulturpolitikk seier også at høgt besøk ved norske teater aldri har ført eller vil føre til kutt over budsjetta. Tvert i mot. Og med eit sterkt norsk teater som kjennest relevant for store deler av folket, så er eg viss på at politikarar frå heile partivifta utelukkande vil sjå positivt på ei slik utvikling og vi kan bruke pengar på å strekke oss enda lenger i utviklinga av scenekunsten.
Eg vil snu om på argumentasjonen din og påstå at The Book of Mormon i alle høgaste grad er ei framsyning som treng Det Norske Teatret (og altså statleg støtte) for å kunne bli presentert i Noreg. Vi opplevde nemleg overhovudet ikkje at vi satt på ein såkalla kassasuksess. Opp mot premieren følgde den heilt normale salskurver for ein Hovudscenepremiere. Det var først i den augneblinken at publikum og kritikarar kunne sjå kva for ein kvalitet det kunstnarlege laget i denne oppsetjinga hadde å vise til at vi kunne slå fast at dette ville bli ein publikumssuksess. Og det skuldast kvaliteten i framsyninga – slik ho er laga for Det Norske Teatret av scenekunstnarar som er gode. Repertoarpolitisk er framsyninga heilt rett for nettopp Det Norske Teatret. Religionskritikk og religionsdebatt er tema som har opptatt oss gjennom dei siste tiåra. The Book of Mormon er ein skarp, vittig og intelligent kommentar til dette og eit opplagt repertoarval i eit hus som vårt. At den i tillegg er populær og sender nye publikummarar til teaterhuset er ikkje noko vi klarer å sjå provokasjonen i. Men når det er sagt, 4 av 5 som kom innanfor dørene våre i 2017 valde seg ein annan tittel, noko som fortel oss at vi blir opplevd som relevant for teaterpublikummet. Likevel, i ettertid kan vi kalle den ein suksess, men denne formelen er ikkje vasstett. Det er ofte først i ettertid ein kan slå slikt fast.
For å vere ærleg; eg trur at skepsisen til at The Book of Mormon vinn prisen ligg i at den representerer en sjanger som ikkje har for vane å hente heim prisar. Ser ein bort frå at den er ein musikal, er det lite ved sjølve framsyninga som skil seg vesentleg frå alle andre titlar som vi finn blant tidlegare Heddapris-vinnarar i kategorien Årets framsyning.
Mvh
Erik Ulfsby
Hei C.H og Kristina
Scenetekstdebatten er ikke helt innenfor mitt fagfelt, og er langt på vei enig i mye rundt den debatten. Allikevel, vil jeg si nei, ikke alt Kristina er knyttet til scenetekst debatt-og bør derfor ikke stå ubesvart.
Kristina skriver bl.a: «Jeg stiller meg også undrende til at Book of Mormon er nominert i såpass mange kategorier. Ikke fordi den ikke var bra, i sin sjanger var den strålende. Men det er vel strengt tatt en slags kopi med sterke føringer fra opphavsmennene? I tillegg kan man se denne forestillingen rundt om i verden så særlig spesiell er den sånn sett ikke, selv om den er oversatt til nynorsk.»
Dette var det. bl.a jeg svarer på. «The Book of Mormon» er ikke mer kopi enn veldig veldig mye av annen norsk scenekunst. Det at man kan se en annen versjon av et verk et annet sted i verden er for meg en meget mystisk argumentasjon.
Kristina synes at Emil sin oppsummering:»Det beste teateret du har kunnet se i Norge det siste året, var langt på vei noen andres kunstneriske bragd.” oppsummerer det hun mener.
Vel, jeg er uenig. Det var personlige kunstneriske bragder i både Glassmenasjeriet, The Book of Mormon og Engler i Amerika. Ikke kopier av andres bragder. Synes det er bra frekt å påstå det. Direkte kopier har vi hatt masse av i norsk teater-uten at jeg skal henge ut noen-både i scenografi, spill og regi. Synes faktisk det var mindre av dette enn på lenge.
Skal vi bare belønne skuespillere som er med i orginale verk? Skal ikke Herman få Hedda fordi noen har gjort Engler i Amerika før? Det er jo det man sier når man setter spørsmålstegn ved at f.eks Book of Mormon var nominert i mange kategorier.
Er det slik vi vil ha det?
Gjermund Andresen
Folkelig mann på østkanten
-snobberi og folkelighet kjenner ingen grenser;-)
Alle debattinnlegg på Scenekunst.no skal skrives under fullt navn. Hilsen Julie Rongved Amundsen, redaktør
Hei Gjermund.
Jeg mener at eksemplene mine peker på hverandre, og selvfølgelig er det Beste Scenetekst som ligger mitt hjerte nærmest, ettersom jeg jobber med dette.
Jeg leste nå Emil Flatø sin tekst i Morgenbladet, og denne setningen her fra ham oppsummerer hva jeg påpeker:
“Det beste teateret du har kunnet se i Norge det siste året, var langt på vei noen andres kunstneriske bragd.”
Sånn er det. Spørsmålet jeg stiller er om det er slik vi vil ha det?
Sjanger er likegyldig for meg i dette.
Hilsen Snobben på Oslo øst.
Hei Kristina!
Scenetekst debatten skal jeg holde meg unna, men at du stiller deg undrende til at «The Book of Mormon» er nominert i mange kategorien-selv om den var bra-undrer meg litt.
Du skriver den er strålende i sin sjanger-hva betyr det egentlig? Vil du ha en egen kategori for musikaler? Synes du virkelig at når noe er strålende -at det ikke skal da nomineres i årets forestilling-? Betyr det at dersom det dukker opp en strålende utenlands farse på et teater-så skal den ikke nomineres-fordi man ikke kan nominere farser, og i hvert fall ikke utenlandske?
Nå kan jeg ikke svare for alle i kunstnerisk team, men føringen mine fra opphavsmennene er at den ikke skal ligne på orginalen-og at man ikke kan flytte lokasjon. Det må være Utah og Uganda. I så måte ligger det sterkere føringer fra f.eks Beckett og andre mer «seriøse» opphavsmenn, – bl.a med hensyn til casting.
Når det gjelder det faktum at du kan se «The Book of Mormon» rundt omkring i verden-så har du helt rett. Man kan og se Ibsen, Shakespeare og mye annet gøy ute i verden. Så da blir det ganske tomt på Heddaprisen-hvis man ikke skulle nominere forestillinger som man kunne se rundt omkring i verden.
Når det gjelder den statlige støtten-så ja, kanskje er «The Book of Mormon» en forestilling som ikke trenger statlig støtte-men jo kanskje allikevel. Det å gå og se en musikal kan være inngangen og den lave terskelen til teatret for mange i vårt land. Hadde «the Book of Mormon «vært privat-ville billettprisene vært noe høyere -vil jeg anta. Den har et stort ensemble, stort orkester-og ja rimelig høyt antall kostymer og stor scenografi. Personlig synes jeg det er gøy å kunne tilby en musikal av høy kvalitet-(sier ikke at privatteatret ikke kan ha det). Faglig er det og gøy å kunne lage en stor scenografi. Scenografi som rettferdiggjør de fantastiske verkstedene rundt omkring på de statlige teatrene. Privatteatrene må i stor grad outsource eller ferdigkjøpe scenografier, og bidrar dermed lite i utviklingen av scenografer i Norge. Videre gir musikalen stabil inntekt for mange aktører og musikere, og masse jobb til andre små yrker vi sårt trenger. Hattemakere, rekvisittmakere, parykkmaker og påkleder- en rekke «smale» yrker trenger nettopp forestillinger som «The Book of Mormon».
Du sier du ikke er imot kassasuksesser eller import. Jeg får allikevel en følelse av at du er imot noe. Er det musikalen du er imot? Den smått nedlatende kommentaren -et lite stykke Amerika i Norge, vitner om det. Den omtalen kan brukes om mangt et teaterstykke i Norge,. Nærliggende «Engler i Amerika». Videre sier du at vi bør prisgi våre egne kunstnere. Sier du at ingen som lagde «The Book of Mormon», eller da «Engler i Amerika» ikke er kunstnere? Ikke er våre egne? Er ikke kunsten god nok-fordi de er med i en musikal-en suksess-et importert stykke? Betyr dette at min kunst er mer verdt-dersom jeg gjør en sørsamisk nyskrevet danseforestilling? Et nyskrevet drama om krigen? Er mitt arbeid bedre når jeg gjør noe «riktig» som Heddaprisen kan løfte frem, og som de kan om i utlandet? Personlig synes det hadde blitt litt kjedelig både for Norge og mer personlig bredden i eget arbeid.
Du hørte begrunnelsen-og tenkte at ja, mange fortjener å vinne. Selvfølgelig-slik er det alltid. Allikevel skriver du dette innlegget. Hvorfor? Du synes ikke den burde vinne. Det fremstår klart, men argumentasjonen er uklar for hvorfor ikke? Det er mange utenlandske tekster nominert til årets forestilling. Så følelsen jeg sitter igjen med, kan godt være du mener noe annet -er at du synes ikke musikaler er en verdig vinner for Heddaprisen.Det er greit, men si det da. Ikke skjul det bak noe annet.
Selv synes jeg det er litt begrensende og bittelitt snobbete-for å være ærlig. Jeg synes det som heies frem og signaliseres fra Heddakomiteen er et ja til bredde! Fra alt til det særeste sære på Blackbox til musikal. Det er noe av det fine med teater i Norge. Heddakomiteen har i år nominert et bredt spekter. Jeg synes innlegget ditt er med på å grave grøften mellom institusjon og det frie feltet, musikal og «seriøst» teater, akademia og utøveren bittelitt litt dypere. For hva? Vi deler jo alle bekymringen rundt blå teaterpolitikk. Det at Årets forestilling-og andre priser går til «The Book of Mormon» bidrar til at vi går i retning noe super kommersielt for all fremtid-tror jeg ikke på. I år var det musikal for første gang. Neste gang kanskje installasjonskunst med minimal tekst og mye kropp., – såpass takhøyde mener jeg det bør være.
Mvh Gjermund Andresen