Kilden Teater og Konserthus opplyst i gult og blått til støtte for Ukraina. Foto: Lars Gunnar Liestøl

Kanselleringens nye dimensjon

Kunst- og kulturinstitusjoner over hele den vestlige verden boikotter og sparker nå russiske kunstnere med umiddelbar effekt. Men er det klokt, eller vil det legitimere hat mot helt vanlige russere?

24. februar, samme dag som Putin erklærte sin ‘militære operasjon’ Ukraina, offentliggjorde kunstnerisk leder ved statlige Meyerhold Teatret i Moskva, Elena Kovalskaya, at hun sa opp sin stilling ved teatret i protest: «Det er umulig å arbeide for en morder og heve lønn fra ham», skrev hun i en Facebook-post. Meyerhold-teatret, som er et av flere statsdrevne teatre i Moskva, kom også med en egen Facebook-uttalelse hvor de erklærte at Russlands aggresjon mot Ukraina hadde nådd et nivå i tragisk konflikt med teatrets mandat. Teatret takket Kovalskaya for motet hennes. De to unge russiske kunstnerne Kirill Savchenkov og Alexandra Sukhareva, som skulle representere Russland på Venezia-biennalen i april, nekter nå å delta. Også kuratoren ved den russiske paviljongen, Raimundas Malasauskas, har erklært at den russiske paviljongen på biennalen nå ikke blir noe av. Disse menneskene er blant flere russiske kunstnere som de siste dagene har sagt opp jobbene sine på statlige institusjoner.

I flere tiår har Putins regime målrettet og strategisk styrket det autoritære grepet på det russiske samfunnet. Pressefrihet, ytringsfrihet og kunstnerisk frihet har blitt stadig mer innskrenket. Slik det er i dag tar russiske kunstnere høy risiko ved å lage samfunnskritisk kunst eller bruke sin stemme i opposisjon til makta. Mange Putin-kritiske russiske kunstnere kan ikke lenger bo i Russland av hensyn til egen sikkerhet, og de som fortsatt gjør det, vet at de blir holdt under nøye oppsikt. Den internasjonale kunstavisen The Art Newspaper publiserte så sent som 22. februar i år en sak som løftet frem situasjonen til regimekritiske samtidskunstnere i Russland. Samtidskunstneren Dmitry Vilensky, medlem av det russiske kunstnerkollektivet Что Делать, sier at den kunstneriske friheten i Russland nå er ekstremt innskrenket. Blant kunstnere er det kun er et lite fåtall som støtter den reaksjonære kulturpolitikken i Russland, mens så å si ingen støtter invasjonen av Ukraina, hevdet Vilensky.

Putins krig eller alles krig?
Flere russiske kunstnere fortalte til The Art Newspaper at de hadde følt seg kraftig isolert fra vesten i lang tid allerede og at russiske kunstnere er blitt gradvis mer underrepresentert på europeiske biennaler siden Russlands annektering av Krim i 2014. Moskva-galleristen Ekaterina Iragui uttrykte fortvilelse for kortsiktigheten ved å la samtidskunstscenen få betale prisen for de politiske beslutningene i Kreml. Kunstkritikeren Sergey Guskov, som bor i Moskva, kritiserte den mer sosialt engasjerte delen av den internasjonale kunstscenen for ikke å interessere seg for å forsøke å bygge dialog mellom kunstnere i land som er i konflikt med hverandre. Den estiske galleristen Olga Temnikova understreket at de økonomiske bevilgningene til kunst er marginale i Russland nå og at det er tragisk at kulturfeltet internasjonalt ikke har vært mer fokusert på å bygge broer, spesielt når diplomatiet feiler.

Vesten reagerte kollektivt og spontant på Vladimir Putins tale den 24. februar, og på den etterfølgende invasjonen av Ukraina. Over natten ble det innført en rekke kraftige politiske og økonomiske sanksjoner som i utgangspunktet var ment å ramme den politiske og økonomiske eliten i Russland, men som ganske raskt spredte seg helt ned til mindre idretts- og kulturinstitusjoner. Symbolske handlinger som å lyssette byggene sine i blått og gult ble svært raskt fulgt opp med kraftige sanksjoner mot ulike russiske aktører, og veien skulle visst bli kort fra å sparke dirigenten Valery Gergiev ved filharmonien i München for hans Putin-sympatier, til å nekte russiske og hviterussiske ungdommer å delta i Norway Cup på Ekebergsletta.

2. mars gikk Norsk Teater og Orkesterforening (NTO) ut med retningslinjer for norske institusjoner ved bruk av boikott. Organisasjonen oppfordrer til bevissthet rundt at vi alltid skal vurdere om boikotten faktisk rammer de i Russland som er ansvarlige for bruddene på folkeretten. Her opererer norske kulturhus så langt litt ulikt. Kulturhuset Kilden i Kristiansand har for eksempel bestemt seg for å avlyse ballettforestillingen Svanesjøen med kompaniet The St. Petersburg Ballet Theatre selv om kompaniet er det eneste store ballettkompaniet i verden som drives uavhengig av statssubsidier og private sponsoravtaler. Utover dette har kompaniet dansere fra flere land, og en av dem, førstedanser Elizaveta Barkalova, er fra Ukraina. På spørsmål om hva Kilden ønsker å oppnå ved å avlyse visningen, svarer administrerende direktør Harald Furre på telefon at institusjonen på prinsipielt grunnlag ikke ønsker å invitere russiske kunstnere slik situasjonen er nå.

Boikottens paradokser
Når avgjørelser tas i et så ekstremt raskt tempo som det gjøres nå, er det verdt å stoppe opp og helle litt kaldt vann i blodet. Det er nemlig oppsiktsvekkende at nettopp boikott og kansellering, som for to uker siden var et hyppig latterliggjort og utskjelt virkemiddel i offentlig debatt, nå brått er blitt normativt. I motsetning til aktivister som i minoritet boikotter store selskaper eller ytterliggående aktører, handler dette nå om en massiv majoritet som står i fare for å handle for bredt og for lite gjennomtenkt. Selv om sanksjoner mot russisk maktelite er både viktig og riktig, skal vi huske at russiske kunstnere i de aller, aller fleste tilfeller er våre venner. Men nå melder russiske samtidskunstere om at boikotten er så omfattende at den også sluker kritisk og uavhengig produsert russisk kunst. Den Putin-kritiske kunstneren Andrej Molodkin, som har base i Paris, uttalte nylig til det internasjonale kunstmagasinet Artnet at omfattende kansellering av russiske kunstnere er til Vladimir Putins fordel. «Det er Putins drøm å eliminere samtidskunst og kritisk diskusjon,» mener Molodkin. I Paris har den russiske kunstneren Olga Kisseleva uttalt at bred boikott «frarøver samfunnet for den motstanden kunsten kunne utgjort mot overmakten». Selv har Kisseleva samarbeidet med den ukrainske kunstnerkollegaen Taisya Polichuk om en performancevideo, ‘Femmes guerrières, femmes et combat’, som snart skal bli presentert under en gruppeutstilling på Topographie de l’Art i Paris. Slike kunstprosjekter er særskilt viktige nå. Det anerkjente russiske kunstnerparet Ilya og Emilia Kabakov, som bor i New York, mener også at boikott er helt feil vei å gå: «Kulturell forbindelse kan bringe mennesker nærmere hverandre når politikken feiler. Dialog er helt sentralt, men krever strukturer som muliggjør den, noe kulturell utveksling gjør».

Når vi nå trekker for sceneteppet og stenger utstillingslokaler for russiske kunstnere, kommer det med en pris. Russiske opposisjonelle kunstnere har lenge spilt en viktig rolle i motstanden mot Putins regime. Boikotter vi all russisk kunst, stilner vi også de regimekritiske stemmene. Vi må spørre oss på hvilken måte vi kan hjelpe og løfte frem russiske kunstnere som tar stor personlig risiko når de våger å bruke sin menneskerett til å kritisere makthaveren. For hva gjør vi for dem nå? Vi skal huske på at det nettopp ble vedtatt lover i Russland som gjør at bare det å uttale seg ‘feil’ om Ukraina-krigen kan gi 15 års fengsel. De internasjonale plattformene blir særskilt viktige når sensuren rår i eget land. Dette er også grunnen til at flere russiske kunstnere motsetter seg vestens ensidige boikott-respons.

Norge bør ikke ha fokus utelukkende på å avlyse russiske ballettkompanier og erstatte russiske pianister, men kreve mer av seg selv. Norske kunst- og kulturinstitusjoner både kan og bør bidra aktivt til å skape plattformer hvor uavhengige russiske kunstnere kan uttrykke sin kritikk av Putins regime fritt. Her står Røst AiR sitt vesle, men viktige, prosjekt allerede frem som et godt eksempel. De har invitert en russisk kunstner til et «digitalt artist in residency», ved å la kunstneren ta over Instagram-kanalen deres. Måtte de store norske kulturaktørene følge etter.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER