Foto: Aslak Mikael Mienna. Kostymedesigner: Anne Berit Anti. Lysdesign: Maria Therese R. Oskal. Kostymemaker: Galina Urusova

Kampen som fortsetter

Det Samiske Nasjonalteatret Beaivvás har laget engasjerende dokumentarteater av Alta-aksjonen. Forestillingens dagsaktuelle relevans er likevel det som gjør den sterkest.

«Det er laksen som har rettighetene til elva, og elva har rett til å være elv.» Med disse ordene, tilhørende juristen og forfatteren Ánde Somby, åpner Ellos eatnu – Nullpunkt, et dokumentarteater om Alta-aksjonen fra 1979 til -82.

Forestillingen har allerede vært vist flere steder i Nord-Norge, og er nå innom Rosendal Teater i Trondheim før den reiser videre sørover. Her er scenen i utgangspunktet nokså tom, men hele den bakre veggen fungerer som et stort filmlerret. Her vises fotografier og videoer med dokumentasjon fra det som skjedde under utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget i Finnmark for omtrent førti år siden. Kort fortalt ville utbyggingen medføre store konsekvenser for naturen og reindrifta, i tillegg ble den samiske bygda Máze foreslått neddemmet. Planene ble møtt med store protester. I Ellos eatnu, som for øvrig betyr «la elva leve» og ble brukt som slagord, får vi innblikk i erfaringene til tre samiske aksjonister som vi følger gjennom sultestreik i Oslo, politiaksjon i Stilla og et brosprengningsforsøk i 1982.

Tettpakket historietime
De samiske aktivistene blir også levendegjort av fem skuespillere på scenen. De er ikledd kofte-inspirerte kostymer i grått og svart, noe som kler den øvrige, nedtonede estetikken i forestillingen. Skuespillerne snakker og synger (eller rapper!) for det meste på nordsamisk, mens norske oversettelser dukker opp på skjermen i bakgrunnen. I tillegg er det innslag med dans og joik. Det veksles nokså sømløst mellom utøvernes handlinger på scenen og videoklippene i bakgrunnen, disse utfyller hverandre på organisk måte. Et par ganger går det fort i svingene, og jeg kan få problemer med å følge handlingen eller forstå konteksten fullt ut. For eksempel var det ikke åpenbart for meg at en av videoene var et intervju med Jorunn Eikjok, en aksjonist som i tillegg blir gestaltet av en av skuespillerne. 

Flere av forestillingens partier er både engasjerende og humoristiske. Den mest gripende sekvensen kommer mot slutten i en video hvor Niillas Aslaksen Somby forteller om forsøket på å sprenge broen og dermed vanskeliggjøre utbyggernes tilkomst til vassdraget. Eksplosjonen gikk skeis, og Somby mistet en arm og et øye som konsekvens. Det er talende når han forteller at han ville gitt den andre armen også, for å forhindre en lignende utbygging i å skje igjen. Alvoret understrekes ytterligere når vi får vite at noen av demonstrantene skal ha vært døden nær etter å ha sultestreiket i tretti dager. 

Vekslende skuespill og regi
Alvoret veksles med humor. Nils Henrik Buljo gjør en god figur som den samiske NRK-journalisten Johs. Kalvemo. I mange år skal han ha blitt overvåket av Politiets overvåkingstjeneste på grunn av sin kontakt med urfolk i Sovjetunionen. I forestillingen eksemplifiseres dette med en morsom sekvens hvor Buljos Kalvemo ender opp naken på russisk side av Pasvikelva etter en tilsynelatende uskyldig svømmetur. Det utspilles på tilforlatelig og jovialt vis mens skuespillerne synger om Kalvemos grenseoverskridende livsstil. Kalvemo-karakteren, på sin side, kommer seg fort som svint tilbake til tryggheten på andre siden av elva.

Det er likevel det dokumentariske materialet som bærer denne forestillingen. Dette materialet sørger for et rikt innblikk i historien både visuelt og auditivt. Det gjør inntrykk å høre om maktforholdet mellom regjering og urfolk og om  møtet mellom de demonstrerende samene og osloborgerne. Det hender at skuespillet balanserer mellom det litt stive og det i overkant emosjonelle. En scene som i utgangspunktet er urovekkende nok, hvor et samisk barn blir hetset av medelever, får et anstrøk av noe svulstig når den voksne skuespilleren på stilisert vis beveger seg som om kommentarene treffer kroppen hennes rent fysisk. Det er også noe platt ved en scene hvor skuespillerne ikler seg runde solbriller og fargerike hippie-kostymer, med svermerisk dans og klimpring på kassegitar, som kulminerer i allsang av Kumbaya, my Lord. Det er nok ironisk ment, men sekvensen fremstår likevel noe unødvendig.

Peker fremover
Som dokumentarteater står Ellos eatnu seg godt. Forestillingen er en grundig og interessant skildring av det som gjerne blir sett på som den viktigste enkelthendelsen for samene og Sápmi. Aller mest slagkraft får forestillingen likevel når den ses opp mot de andre miljø- og urfolksrelaterte konfliktene vi står overfor akkurat nå. Det uttales ikke eksplisitt, men parallellene til vindmølleutbyggingen på Fosen i Trøndelag og gruvedrift i Repparfjorden i Finnmark er tydelige. I tilfellet med Fosen har til og med Høyesterett konkludert med at vindmøllene er i strid med samenes rettigheter, uten at det så langt har fått noen konsekvenser for utbyggingen. Igjen blir jeg påminnet Sombys ord: «Elva har rett til å være elv». Det gjelder ikke bare urfolkenes rettigheter, men vår felles plikt til å ta vare på naturmangfoldet. Fjord har rett til å være fjord og fjell har rett til å være fjell. Det er mantraer som bør følge oss inn i fremtiden hvis vi ønsker å ta vare på kloden slik vi kjenner den.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER