– Jeg teller på knappene

Scenekunst.no ringte Bjørneboe for å gratulere med prisen og for å spørre en redaktør som tidligere har uttalt at hun arbeider gratis for tidsskriftet om hvor hun og tidsskriftet står nå.

Hvor lenge orker du å jobbe gratis?
– Jeg må telle på knappene av og til. Jeg har hatt mye glede av dette.  Jeg hadde ikke vært teaterkritiker i dag uten tidsskriftet. Jeg tror at hvis jeg kan få mulighet til å etablere et mer kollektivt ansvar med en redaksjon, kan det gå, men det forutsetter mer penger. Det er vanskelig å få unge folk som så vidt får ting til å gå rundt til å gjøre dugnadsarbeid. Det er tøft nok som det er å betale husleie når man jobber som kritiker. Det er kommet dit at hvis vi ikke får støtte fra scenekunstutvalget, er vi ute å kjøre nå. Får vi ikke økte midler, må det en så stor nedskjæring til at driften blir betraktelig redusert og det vil jeg ikke.

Er du ved et veiskille nå?
– Ja. Pengene fra tidsskriftstøtten er ikke nok til å holde tidsskriftet på det nivået det er på i dag. Det må friske midler til for en reetablering.

Tidsskriftet har nettopp fått en utmerkelse. Hvor viktig er prisen?
    – Prisen er viktig fordi vi allerede får mye anerkjennelse i miljøet, mens det i denne juryen sitter presse- og forlagsfolk som ser tidsskriftet med et litt annet blikk. Prisen betyr at vi klarer å vise det allmennrelevante ved teatret, og juryen har sett at vi holder et høyt og profesjonelt nivå.

Hva slags økonomisk støtte får tidsskriftet?
– Vi får støtte fra Kulturrådet og dessuten noen midler fra Dramatikerforbundet. Utover det får vi ingen støtte. Tidsskriftet finansieres av abonnementer og noen annonser.

Bjørneboe forteller at det tidvis kan være tungt å arbeide i en offentlighet hvor ikke alle instanser innser viktigheten av en opplyst kulturdebatt.
– Det er virkelig ikke lett å få norske teatre til å bidra. De har jo sine budsjetter, og forståelsen av hvor viktig et slikt tidsskrift er, er ikke like stor i alle ledd. Den kunstneriske ledelsen forstår jo betydningen av at det finnes en kritisk offentlighet rundt teatrene, men kanskje ikke markeds- og økonomisjefene. Norske forlag tar et helt annet ansvar for å holde oss med litteraturtidsskrifter. Det finnes mye begeistring og positivitet i norsk teater, men det er nok mer ord enn penger.

Bør teatrene være med på  å finansiere teatertidsskrift etter forlagsmodellen?

– I teatersammenheng er nok det mest fornuftige at støtten kommer fra staten, fordi teatrene har en annen karakter enn forlag. I forlagene sitter sjefer som William Nygaard i en hel mannsalder. Teatersjefer kommer og går.

Du sier at ikke alle ser viktigheten av et slikt tidsskrift – hvorfor er det viktig?
– I dagsavisene er anmelderiet blitt trappet ned. Vi vet ikke hvor det er om fem år. Antallet anmeldelser er blitt færre, men spalteplassen er også blitt mindre i større og riksdekkende aviser. Aspektet med en anmeldelse som dokumenterer hva som faktisk skjedde på scenen, mangler ofte i det korte og litt tabloide formatet. Det blir mange påstander, lite argumentasjon, og det blir ikke rom for å diskutere flere av de elementene eller leddene som er involvert, fra skuespillerprestasjoner til scenografi.

Bjørneboe understreker tidsskriftets internasjonale vinkling.

– Tidsskriftet har en holdning og en innfallsvinkel til teater som noe annet enn underholdning. Dessuten ser vi norsk teater gjennom internasjonale briller. De siste ti årene har det skjedd en internasjonalisering av norsk teater, og sammen med Ibsenfestivalen og ulike gjestespill på Black Box Teater i Oslo har tidsskriftet dekket et informasjonsbehov og presentert publikum og teatrene for et korrektiv ved å vise fram hva andre ensembler i andre land gjør.

Hvem er leserne deres?
– Det er mange teaterfolk, i overtall den yngre generasjonen, men slett ikke bare. For eksempel leser en god del forfattere og en del billedkunstnere tidsskriftet, men vi har også andre abonnementer og en god geografisk spredning. Det er uansett ikke bare Black Box Teater-publikummet som leser tidsskriftet, vi har abonnenter over hele Norge.

Bjørneboe er skuffet over Universitetet i Oslo og deres manglende engasjement.

– Det er jo litt ironisk nå som teatervitenskap antakeligvis legges ned i Oslo at vi har abonnementer ved universitetene i Sverige og Danmark, mens de i Norge sier de at de ikke har penger. Det finnes bare ett abonnement på Blindern, og det er på Sophus Bugges lesesal.  Enkelte fra universitetet abonnerer selvsagt privat, men instituttet har "ikke økonomi". Det sier litt om hvorfor det kan være tungt å drive teatertidsskrift i Norge.

Du har foreslått at Kulturrådets scenekunst-pott også skal kunne gå til tidsskriftstøtte?
– Jeg har søkt og fått noe midler derfra før. Litteraturtidsskriftene får støtte fra tidsskriftsordningen i Kulturrådet og har samtidig forlagene i ryggen som hjelper dem med alt fra abonnementsarbeid og distribusjon til redaksjonssekretærer. Det har ikke vi, og derfor bør man ikke bare vurdere Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift som ett av flere tidsskrift, men se det i forhold til teaterfeltet. For å holde oppe debatt og en opplyst meningsutveksling er det nødvendig at noe av midlene til scenekunst går til kritisk refleksjon. Jeg har sittet i scenekunstutvalget selv og vet etter lang erfaring hvor viktig det er for utøverne å få anmeldelser. Og tidsskriftet distribueres som sagt også utenfor bransjen.

Er du optimist på vegne av tidsskriftet?
    – Ja. Med så mye anerkjennelse som tidsskriftet har fått hjemme og ikke minst i resten av Norden ville det være underlig. Det skal mye til for å bygge opp noe tilsvarende.