Foto: Terje Visnes. Lysdesign, kostymer, scenografi: Norunn Standal

Innflytningsfesten som gikk skeis

Når Jon Fosses Nokon kjem til å kome settes opp i Sigurd Zieglers regi, kan resultatet best beskrives som løssluppen paranoia.

Nokon kjem til å kome er Jon Fosses første skuespill og handler om et par, Ho og Han, som har kjøpt et øde hus langt fra folk. Her skal de endelig få være alene sammen bare de to, noe de lengter etter, men aldri virker å oppnå fullt ut. De er begge usikre og sjalu, og når en fremmed dukker opp, Mannen, får paranoiaen utfolde seg.

På Trøndelag Teater sitter publikum langs veggene på den firkantede Studioscenen. Rommet er nakent bortsett fra en svart benk og et lite, rundt hull i gulvet. Langs ytterkantene av gulvet, mellom publikum og resten av scenen, er det en kløft som er omtrent to meter dyp. Også denne er firkantet slik at det dannes en liten øy i midten på scenen. Ho (Madalena Sousa Helly-Hansen) og Han (Hans Petter Nilsen) entrer scenen fra hver sin side. Kostymene er med på å skape et bilde av de to karakterene som svært forskjellige: Ho har fått en buksedress dekket av knallrøde, skinnende paljetter, mens Han har blazer og pologenser i jordtoner. Ho ser mye yngre ut enn Han.

Trang tosomhet
Norunn Standal står for både scenografi og kostymer. Førstnevnte fungerer godt, de scenografiske grepene er enkle, men virkningsfulle. Vollgraven rundt gulvflaten hvor det meste av handlingen utspiller seg er et treffende bilde på isolasjon. Sammen med stillaset under taket bidrar den til at forestillingen utspiller seg dynamisk i en vertikal linje siden skuespillerne kan bevege seg både under scenen og over. Det at kostymene er så radikalt forskjellige fra hverandre virker litt tilgjort. Det er som om vi serveres en enkel forklaring på hvem menneskene er og det blir en understreking av at de vitterlig er veldig ulike typer, allerede før de har åpnet munnen.

Når de først snakker, renner det ut ord, og det er det samme meningsinnholdet som ofte blir gjentatt: “Her skal vi vere saman”, “berre oss to”, “ingen andre”, “åleine”. Sånn sett følges Fosses tekst tett, og det seige, repetitive manuset skaper en klaustrofobisk atmosfære. Flere ganger i løpet av forestillingen forsøker Han og Ho seg på et kyss hvor de ligner mest på gapende gullfisker som søker blindt etter den andre. Når de først treffer ser det ut som at de skal fortære hverandre. Det er komisk og ubehjelpelig samtidig som det symboliserer hvordan mennesker på mer eller mindre klønete vis streber etter idealtilstander og at virkeligheten ofte er mindre ideell.

Humor og håpløshet
De to får heller ikke være alene spesielt lenge før personen som har solgt dem huset dukker opp. Mannen (Carl Martin Eggesbø) er kledd i caps, støvler og rutete skjorte, og han åpner mange ølbokser i løpet av forestillingen. Mannen er kontaktsøkende og bardus i møte med det forknytte paret og forsøker å flørte med Ho. Ho veksler på sin side mellom å være perpleks, nysgjerrig og redd. Nilsens Han trekker seg tilbake og anklager Ho for å være med på Mannens flørt. Slik utspiller handlingen seg i en destruktiv runddans. Selv om Mannen er dominerende, kommer også denne karakterens sårbarhet frem i Sigurd Zieglers regi. Eggesbø får frem Mannens ensomhet og klossethet gjennom et levende kroppsspråk og gir på denne måten karakteren dybde.

Selv om Zieglers Nokon kjem til å kome er intens og urovekkende, blir den ikke fullt så trykkende som Fosses tekst kan legge opp til. Det er mer humor her, og spesielt de to mennene på scenen virker like tafatte som truende. Måten skuespillerne innimellom bruker lang tid på å uttale de repetitive setningene, gir også en komisk effekt. Det er heller ikke bare disharmoni i relasjonen mellom Mannen og Ho, i alle fall ikke i starten, hvor et flørtete øyeblikk blir understreket med oppstemt, nærmest plystrende musikk av komponist Alf Lund Godbolt. Ho har i tillegg fått en knallrød leppestift som rekvisitt, noe Mannen senere bruker for å notere telefonnummeret sitt med. 

Mer ubehag!
Forestillingen har flere gode kvaliteter. Den allerede nevnte scenografien er en av dem, og spesielt mektig er det mot slutten når hele lysriggen sakte med sikkert senkes ned fra taket til den møter scenegulvet og liksom sluker handlingen og karakterene som befinner seg der. Godbolts ofte lavmælte musikk understreker handlingen på en god måte, de enkle tonene er presise og spenningsbyggende. Skuespillet er solid, men Fosses nynorsk virker noe påklistret når skuespillerne ikke prater målet til vanlig. Jeg blir påminnet fjorårets Fosse-oppsetning ved Turnéteatret i Trøndelag, Eg er vinden, og hvor vellykket det var å la skuespillerne snakke trøndersk der. Muligens kan man i større grad og med fordel våge å fri seg fra nynorsken. 

Det jeg synes mangler er det gjennomgripende ubehaget som Fosses tekst innbyr til. Kanskje kommer det løsslupne og komiske i veien for at den eksistensialistiske avgrunnen blir så dyp som den ellers kunne ha blitt. Nokon kjem til å kome kunne ha etterlatt meg litt mer mørbanka.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER