I ytringsfrihetens navn
Å balansere på stram line mellom ytringsfrihet og ytringsansvar er en krevende øvelse. Vi risikerer alle å falle ned på begge sider av linen med ujevne mellomrom. Skal vi holde balansen, må vi snakke om ansvaret vårt – ikke bare om friheten.
Danse- og teatersentrums påtroppende leder, Hege Knarvik Sande, får i disse dager skarp kritikk for å gi Sløserikommisjonen en ny megafon til å spre sin hets av enkeltkunstnere. Sandes ønske om å skape dialog mellom ytterkanter av samfunnet og å «løfte kulturdebatten til et nytt nivå», fortjener applaus. Hennes håp om at Kulturytring Drammen skal bidra til et uenighetsfelleskap som kan motvirke økende populisme, er også beundringsverdig. Skal initiativet lykkes, trengs dog større bevissthet fra Sande selv rundt landskapet hun har beveget seg inn i. Den nye dobbeltrollen hun befinner seg i, gjør behovet ekstra prekært. Å gi det frie feltet støtte og ryggdekning i krevende konflikter, er en naturlig oppgave for Danse- og teatersentrums leder. Opplever feltets kunstnere at direktøren i stedet vender dem ryggen, vil Sande streve med å bygge nødvendig tilliten for å samle og styrke feltet, som er hennes oppgave og ambisjon.
Sande bruker ytringsfrihet som argument for at hun løfter Sløseriombudsmannens retorikk i Traavik.infos innpakning inn i Kulturytring Drammen. Sammen med styreleder Tor Helge Reinsnes Moen skriver hun på Scenekunst.no «Skal ytringsfriheten opprettholdes og styrkes, kan ikke en arrangør tøyle og stramme inn, så fremt ytringene forholder seg til gjeldende lovverk. Vi tar sterk avstand fra hets og trakassering, og alle som deltar på Kulturytring Drammen skal møte hverandre med åpenhet og vise hverandre gjensidig respekt for hverandres ytringer». Det er her argumentasjonen blir unnvikende og problematisk. For det er ikke Sløserikommisjonens rett til å ytre seg det stilles spørsmål ved, men Sandes legitimering av ytringene gjennom sin programmering. Enhver arrangør som kuraterer et program, tøyler og strammer inn i det sekund en programpost velges og en annen velges bort. Når Sande velger å slippe akkurat Sløserikommisjonen gjennom Kulturytring Drammens trange nåløye, sier hun samtidig at dette er en ytring som fortjener vår fulle oppmerksomhet.
I Sandes svar på kritikken hun har fått, savner jeg en forklaring på hvordan Kulturytring Drammen legitimerer å gi scene og mikrofon til et prosjekt som både hetser og trakasserer, samtidig som arrangørene påstår å ta avstand fra nettopp dette. Jeg lurer på hva Sande tenker om tøyingen og testingen av både åndsverksloven og markedsføringsloven i det vi hittil har sett av markedsføring for Sløserikommisjonen. Og jeg lurer på hvilke refleksjoner som ligger bak konklusjonen om at de aktuelle sitatene, som ufrivillig bruk av en naken Mia Haugland Habib som forsidepike, er i tråd med lovverkets krav om «god skikk»? Men aller viktigst: Er det virkelig i DTS og Kulturytring Drammens interesse å bidra til å tøye gjeldende regelverk til det ytterste? At noe under tvil kan være tillatt juridisk sett, er ikke ensbetydende med at det er riktig eller ønskelig etisk sett.
Sande møter slik kritikk med å argumentere for at man ikke kan ha en ytringsarena uten diskusjon. Dette er et feil premiss. De berørte kunstnerne har ikke vist motvilje mot diskusjon. Det de ber om, er beskyttelse mot hets og trakassering. Denne beskyttelsen har institusjonene generelt, og Sande spesielt, et ansvar for å gi enkeltkunstnere som står alene i en storm som har vært både for skitten og for lang allerede. Ønsker Sande å løfte frem en konstruktiv diskusjon rundt Kulturrådets prioriteringer, er det et helt annet språk som trengs.
Sandes uttalte motiv for å invitere Sløserikommisjonen til Kulturytring Drammen, er å motvirke økende populisme. Skal dette målet nåes, mener jeg premisset for møtet må tydeliggjøres. I sin bok Hva er populisme? påpeker politikkprofessor Jan-Werner Müller to vesentlige ting: Viktigheten av å snakke med populister. Og viktigheten av å ikke selv snakke som en populist. Når kunstnernes bønn om beskyttelse mot trakassering møtes av en kurator som argumenterer for at såpass får en tåle i kunstkritikkens navn, har det populistiske språket etter min mening fått ta over, og drukne, dialogen.
Som teatersjef ved Kilden teater, måtte jeg selv tåle krass og berettiget kritikk for å slippe høyrepopulistiske stemmer til på scenen gjennom Anne Franks søsken. Når Kilden likevel landet på at prosjektet var riktig å gjennomføre, var det fordi vi gjennomgående samarbeidet tett med både politiet og Plattform – Norsk Institutt for Arbeid mot Radikalisering og Voldelig Ekstremisme. Populistiske argumenter ble lyttet til, noe som er viktig for å motvirke ekkokammereffekten, men de ble også grundig imøtegått med fakta fra kilder selv populistene kunne respektere. Tilbakemeldingen fra politiet var at dialogen vi skapte følgelig ble en god motvekt mot populistiske samtaler. Hadde vi tillatt hets mot utsatte grupper i markedsføringen av prosjektet, slik vi nå ser fra Sløserikommisjonen, hadde jeg ikke kunnet stå inne for det vi gjorde.
I min nye stilling som programansvarlig ved Arkivet freds- og menneskerettighetssenter i Kristiansand, en organisasjon som også omfatter antiradikaliseringsinstituttet Plattform, er spørsmål om ytringsfrihet og ytringsansvar stadig på agendaen. Her videreutvikler jeg, med støtte fra Kulturrådet, dialogmetodikken fra Anne Frank-prosjektet, under overskriften Blanke Ark. Jeg vet at jeg arbeider i et minefelt, og jeg vet at jeg vil trø feil med ujevne mellomrom. Vi skal som storsamfunn tåle å høre mye i ytringsfrihetens navn, men vi skal ikke nødvendigvis tåle så inderlig vel den hets som ikke rammer oss selv. Det er verdt å reflektere over om vi som storsamfunn er i ferd med å glemme at krigen for den gode offentlige samtalen må kjempes på to fronter samtidig: Både ytringsfriheten og ytringsansvaret trenger vern og fokus – juridisk og etisk sett.
Jeg etterlyser refleksjoner rundt Kulturytring Drammens vektig av ytringsfrihet opp mot ytringsansvar og vern av utsatte grupper og enkeltindivider. For en arena med mål om å bli kulturens svar på Arendalsuka, vil dette bli et stadig mer aktuelt tema fremover. Arendalsuka måtte ta stilling til en slik problemstilling da SIAN (Stop Isamiseringen Av Norge), Alliansen og FMI (Folkeaksjonen mot innvandring) ønsket å delta i programmet i 2019. Arendalsuka arrangerte da et eget faglig seminar på Litteraturhuset i Oslo for å grundig debattere saken. Seminaret resulterte i et seks sider langt dokument, der Rådet for Arendalsuka tvilte seg frem til å avslå ønsket fra FMI, men tillate deltakelse fra SIAN og Alliansen – i ytringsfrihetens navn. Senere snudde Arendalsuka når det ble klart at SIAN og Alliansens deltakelse hindrer andre aktører fra å være med. «Vår oppgave er å ta ansvar for vårt arrangement og hvilke stemmer vi gir en mikrofon til» argumenterte rådmann i Arendal kommune, Harald Danielsen den gang.
Saken, og Arendalsukas helomvendig, viser nettopp hvor krevende balansegangen mellom ytringsansvar og ytringsfrihet er. En samtale rundt hvor vi ønsker at grensene skal gå og hvor tvilstilfellene er, skulle jeg gjerne sett på programmet til Kulturytring Drammen. Helst sammen med en konstruktiv, støyfri, samtale om hva som må til for at offentlig finansiert kunst virkelig skal være demokratibyggende. Når Sande i stedet byr Sløserikommisjonen opp til dans, etterlyser jeg større bevissthet rundt hvordan hun fremover vil ivareta de utsatte kunstnerens behov for vern og støtte. Her og nå er det vanskelig å se at dialogen Kulturytring Drammen inviterer til skal motvirke populisme. I ytterste konsekvens vil den tvert imot legitimere populistiske argumenter og ytterligere trakassering av enkeltkunstnere.
Hei Magnus Vanebo,
Tusen takk for konstruktivt innspill.
Jeg kjenner for dårlig til de forholdene ved KHIO til å kunne uttale meg om det som skjedde der. Det er en unnlatelsessynd fra min side. Jeg skal lese meg opp. Kom gjerne med tips til hva jeg bør lese.
Thomas Byes innlegg endrer ikke mitt generelle standpunkt om at alle parter i en debatt eller dialog skal vernes mot hets og trakassering. Klarer vi å oppnå det, er også muligheten mye større for at vi klarer å lytte til hverandres saklige argumenter. Antageligvis lett å enes om, men vanskeligere å gjennomføre i en verden der sterke økonomiske krefter i form av algoritmer belønner konfronterende adferd. Resiliens mot disse kreftene krever bevissthet rundt ytringsansvar. Fra oss alle.
Jeg er usikker på hvem du tenker at “læreren” er. Er det Hege Knarvik Sande? Når jeg etterlyser flere av hennes refleksjoner i denne debatten, er det fordi hun har et spesielt ansvar i kraft av sin dobbeltrolle. Jeg kritiserer ikke Traavik for å skape en forestilling han selv mener er innenfor gjeldende lovverk. Jeg etterlyser Sandes begrunnelse for at hun som kurator og leder av DTS selv konkluderer med at sitatene vi diskutere ikke bryter, juridisk eller etisk, med åndsverks- eller markedsføringsloven. Å invitere til refleksjon rundt Traaviks sitatbruk, er ikke å si at diskusjonen han løfter frem ikke skal taes. Det er å påpeke at den må skje på en redelig måte.
Målet om redelig dialog, bør selvsagt gjelde for alle parter av den pågående debatten. Kan du være så snill å gi meg noen konkrete eksempler på hets du mener ikke er blitt diskutert?
Med vennlig hilsen,
Birgit Amalie Nilssen
“Ytringsansvar” var vel det samme kortet man brukte for å agere svært lite prinsipielt (med kunstnerne og kunsten som hovedoffer) under karikaturstriden. Det er et vagt begrep som først og fremst gjør at den med definisjonsmakt får trumfe frem med egen moralisme, slik man også ser i denne teksten.
Her er det (igjen) bare en form for “hets” som skildres, mens all den andre hetsen, fordømmelsen, noplatformingen og sinnet fra et relativt forent og høylytt felt, med både safemuse, scenekunst og kulturrådet på laget, ikke diskuteres, problematiseres eller nevnes. Det blir derfor vanskelig å ta den seriøst. For hvem skal bestemme hvilke aktører som er verdige? Hvilken hets teller?
Det samme skjedde mot oss som var uenige med studentaktivistene på Khio. Svært få brydde seg om de store mengdene hets vi fikk, at det forekom reell scenenekt, at det ble sendt grove mobiliseringsbrev, samt forsøk på sensur av min og andres kunst. Disse forsøkene på sensur kom blant annet fra folk i scenekunstmiljøet, selv om de tilsynelatende ikke hadde noe med Khio å gjøre.
Synden min var ha vært filosofisk uenig med en gruppe aktivister på egen skole. That´s it.
Så hvor var solidariteten i feltet? Hvor var lederartiklene i scenekunst om at lojaliteten ligger hos kunstnere eller at institusjoner må backe de som blir utsatt for ryktespredning og hets som går langt forbi saklig diskusjon? Hvor var sekstimersseminarene og støttegruppene? “Ytringsansvaret” som de samme hetserne som nå er “ofre” så gjerne skulle sett mer til? Den var så godt som ikke-eksisterende.
De få lærerne som på prinsipielt grunnlag forsvarte vår rett til å ytre oss på vår egen skole ble selv kjølhalt av aktører i dette “solidariske” miljøet. Det er hårreisende. Følgelig er det vanskelig for mange av oss å tro på denne retorikken som presenteres igjen og igjen.
Jeg nevner dette kun for å prøve å demonstrere at det ligger et tolkningsproblem her, i tillegg til en helt gjennomsiktig, blytung dobbelmoral hos flere av dem som nå roper høyest på “læreren”.
Hvordan løser man i så fall slike konflikter uten å være partisk?
Derfor foreslår jeg å lese Thomas Byes glimrende tekst i scenekunst i dag. Jeg tror hans holdning er sunn og fornuftig – både med tanke på kunsten og menneskene rundt den!