I gummislangenes land

I Tanzfuchs’ oppsetning pffhh… som vises som gjestespill på Dansens hus ligger det sykkelslanger i forskjellige størrelser over hele scenen. Noen av dem er så store at de minner mer om baderinger av typen man kan dra etter båten på en sommerdag. Noen av disse er stablet som et tårn, og opp fra dem stikker det et par føtter. Like etter får vi se et par fingre stikke ut mellom ringene, og gradvis kommer det en hel kropp til syne.

Luft og kjærlighet
Det er luften som er utgangspunktet. Alle gummislangene er sorte, i tillegg er det noen hvite, oppblåsbare lysputer i scenografien, men det er ingen farger i rommet bortsett fra en gul kontrastballong som slippes opp fra innsiden av ringene litt senere i forestillingen. Danser Odile Foehl ikler seg slangene, leker med dem og fyller dem med luft og slipper den ut igjen. Hun kommuniserer ordløst med barna og lager lyder ved hjelp av mikrofon og sampling av stemmer. Lydene er med på bygge rommet og blir en form for lydlig scenografi. Luften er livgivende og usynlig, nødvendig og selvsagt, men også spennende og fylt med potensial til lyd og former.

Foehl gjør uventede ting på en måte som gjør at hun får barna med seg. Mest handler det om et litt uvanlig bevegelsesrepertoar med store, danseaktige bevegelser. Hun minner om en klovn når hun forflytter seg rundt på scenen. Hun utviser sterk kroppsbevissthet når hun fokuserer på enkelte deler av kroppen av gangen. Det er i lekenheten i de klovneaktige bevegelsene at forestillingen er best, for da stråler det av kommunikasjonen og det gnistrer i øynene hennes. Det handler om utforskning, nysgjerrighet og glede.

Samtidig kunne utforskningen og nysgjerrigheten vært tatt mye lengre. Som voksen gir det umiddelbart mening at alle disse gummislangene og -ringene er blåst opp med luft, men luftens materialitet er ikke på samme måten gitt for barna i publikum. Når Foehl lager lyder med munnen som etterligner et dekk som punkterer eller luft som slippes ut av en ballong, vises det ikke frem noen direkte sammenheng mellom sykkelslangene på gulvet og lydene. Foehl har med seg en pumpe, og hun pumper også opp et par av slangene, men det er så mye mer som kunne vært gjort med dem og med luften som brukes og lyden det skaper. At luft er livgivende og menneskelig nødvendig ligger under som et medvirkende premiss, men kunne vært lekt mer med og vist frem på et mer pedagogisk vis. Vi kunne ha fått høre mer av lydene fra slangene og blitt vist sammenhengene mellom lydene en gummislange kan lage og lyden et menneske kan lage. Forestillingen inneholder så mye spennende at det er interessevekkende ganske lenge, men så flater det litt ut dramaturgisk fordi det er som om danseren på scenen slutter å oppdage sin egen verden.

Medvirkning
Dansekompaniet Tanzfuchs kommer fra Tyskland og jobber med å lage forestillinger for både barn og voksne i tillegg til det de kaller intergenerasjonelle forestillinger, altså for familier og publikum i alle aldre. Siden de ikke er norske, produserer de utenfor den norske konteksten som ofte er preget av retningslinjene til Den kulturelle skolesekken eller institusjonene og som befinner seg innenfor en egen norsk diskurs om hva god scenekunst for barn er og kan være. Allikevel får denne forestillingen meg til å tenke rundt hvordan scenekunst for de yngste snakkes om i den norske kulturpolitikken og hvilke premisser barnekunsten hviler på.

I barnekulturmeldingen Kulturdepartementet lanserte i fjor, Oppleve, skape, dele – kunst og kultur for, med og av barn og unge, gjøres det et i overkant stort poeng ut av at det er viktig at barn medvirker i kunsten. Det står til og med at det er så viktig at det må inn i kunstutdannelsene at kunstnere skal lære seg at barn må medvirke. Men det står ingenting om hva medvirkning egentlig innebærer, om det er tenkt som en kunstnerisk metode eller som estetisk supplement. Det har fått meg til å tenke litt rundt hva slags ideologi for kunst for de yngste man legger til grunn når man så overflatisk diskuterer medvirkning som prinsipp og konsept.

Denne forestillingen blir på sett og vis et bilde på det. Når vi blir vist inn i salen, blir vi bedt om å fylle opp de første radene og putene som ligger på gulvet foran første rad. Men selv om nesten alle setter seg så nært som mulig, blir det for stor avstand mellom scene og sal.

Jeg savner også at det er tenkt mer på barnas reaksjoner og spørsmål i utøvelsen. En større forståelse for hvordan barn i barnehagealder tenker ville gjort det mulig å åpne mer av nysgjerrigheten deres. På slutten av forestillingen triller Foehl noen av gummiringene bort til barna som sitter på første rad, og hun inviterer alle sammen opp på scenen. Der får de ta på slangene og leke litt med dem. Det er et fint tilskudd, fordi forestillingen fokuserer så mye på det taktile i slangene, og det frister å få ta på dem. Samtidig underbygger ikke denne sekvensen noen tematikk. Når barna først får lov til å medvirke er det bare som en ekstraaktivitet, ikke som en del av forestillingens grunntanke om luft. Hvis publikum hadde fått lov til å pumpe noe opp, kjenne på luften som slippes ut eller høre på lydene luften lager, kunne man laget en sammenheng mellom de ulike delene som hadde tydeliggjort hva forestillingen egentlig handler om.

Det som er feil med tanken om medvirkning som den kommer til uttrykk i barnekulturmeldingen, er at det kan virke som om det er barna som skal skape kunsten. Det bør det ikke være, i hvert fall ikke alltid. Det er ingen grunn til at barn i publikum alltid skal medvirke i kunsten, men medvirkning er en måte som gjør at barna blir sett. Her kunne de blitt sett bedre hvis forestillingen hadde blitt laget litt mer på barnas premisser og med litt mer nysgjerrighet og fokus rundt det forestillingen ønsket å formidle. Barn har godt av å få presentert kunst skapt for dem av profesjonelle kunstnere. Da vil de få kjennskap og innsikt i temaer og metoder de ellers ikke hadde vært åpne for. Og det er her jeg ser at pffhh… har et stort potensial i å leke med verden som vi kjenner den gjennom materialer barna ikke bruker i hverdagen, men de hadde truffet barna mye bedre hvis dette hadde blitt utforsket og vist frem i enda mye større grad.