Fra åpningen av Barents Spektakel med kulturminister Anette Trettebergstuen. Foto: Bernt Nilsen

I grensesonen

Jeg tramper taktfast til en russisk marsj på torget i Kirkenes hvor et lysskilt hermer mantraet til en tidligere amerikansk president: «Make the north great again!». Dagen etterpå er det krig i Europa.

«Kunst i Arktis er ikke bare ofte stedsspesifikk, men også dypt politisk», skriver Janike Kampevold Larsen i Norsk Kunstårbok 2021. Kulturfestivalen Barents Spektakel i Kirkenes er et kroneksempel i så måte. Siden 2004 har den servert et sjangeroverskridende kunstprogram med en solid forankring i et grenseområde hvor ulike kulturer, språk, geografi og politikk møtes. Også i år var programmet variert, med performancer, konserter, seminar, utstillinger og teaterforestillinger.

I år var festivaltemaet «Where do we go from here?», opprinnelig ment som et pek mot starten på slutten av koronapandemien. Spørsmålet, som i utgangspunktet sto i fare for å bli et vagt og åpent omdreiningspunkt for en festival, fikk med ett en konkret forankring i Russlands invasjon av Ukraina dagen etter festivalåpningen. Plassert nær den norsk-russiske grensa og med tette samarbeid med russiske aktører, fikk Barents Spektakel en ny, tilspisset aktualitet.

Geopolitisk teater
Festivalen bød på et par kjente navn innenfor teaterverdenen som opererer i grenseovergangene mellom kunst og virkelighet. Scenekunstner Amund Sjølie Sveen var til stede med prosjektet Nordting, en kunstnerisk separatistbevegelse som jobber for nordlige interesser. Med slagkraftig symbolikk som for eksempel et våpenskjold bestående av en riksrein, iscenesetter og kommenterer Sveen vår politiske virkelighet. På festivalens åpningsdag ble det avduket et stort skilt hvor ordene «MAKE THE NORTH GREAT AGAIN!» lyste opp Kirkenes’ torg akkompagnert av et orkester som spilte russisk marsj og «tinget» delte ut sine sedvanlige vodkashots. 

Scenekunstneren Morten Traavik skulle på sin side delta i en samtale med den russiske journalisten Vladimir Vladimirovich Pozner. Da Pozner ble forhindret fra å delta på festivalen, ble arrangementet gjennomført som en presentasjon der Traavik blant annet gjennomgikk sitt eget kunstnerskap. Her ble vi for eksempel tatt tilbake til Barents Spektakel i 2012, da kunstneren sørget for et kontroversielt samarbeid mellom nordkoreanske plakatkunstnere og uniformerte soldater fra det norske forsvaret.

Traaviks tilbakeblikk og Sveens gjentatte, politiske ritualer kunne fort ha begrenset seg til forutsigbare kunstmøter, i alle fall for et publikum som har fulgt dem en stund. Det å spille på nasjonalisme og populisme, samt å flørte med autoritære regimer, får imidlertid en ny klangbunn nå. Fordelen med begge disse kunstnerskapene er at de er såpass mangetydige at de legger godt til rette for refleksjon rundt kompliserte, geopolitiske dilemmaer. 

Mot makta
En tredje utøver som reiste til Kirkenes i politikkens ærend var Tea Andreoletti. Hun kommer fra det lille tettstedet Gromo i Øvre Seriana-dalen i Nord-Italia. Med det flerårige performanceprosjektet ​​Call For Stand-In Mayors And Counselors får hun publikum med på en kunstnerisk valgkamp mot 2026, når hun planlegger å stille som ordførerkandidat i hjembyen. En av målsettingene hennes er å slå sammen Gromo og tre andre landsbyer i dalen, for på den måten å styrke områdets infrastruktur, velferd og økonomi. 

Publikum får den tvilsomme æren av å planlegge hvordan dette kan gjøres. Vi blir delt opp i fire grupper som representerer hver sin landsby og får tildelt informasjon om hvert steds finanser, befolkningstall, bebyggelse og næring. Riktignok er dette et prosessuelt arbeid Andreoletti skal ta med seg videre i sin praksis, men det er også et publikumseksperiment. Her kan man få utløp for eventuelle herskesyke tendenser. Når performancen finner sted i Kirkenes blir sammenslåingen av Finnmark og Troms en naturlig parallell. Publikum ler imidlertid godt når vi får illustrert hvor små forhold det er i Øvre Seriana-dalen sammenlignet med Norges to nordligste fylker. Man kjører fra den sørligste landsbyen til den nordligste på tyve minutter. Dermed blir det flertall for sammenslåing, men med samvittighetsfull presisering om at endringene må være forankret i folkeviljen. 

Bilde fra prosjektet Fjernsynsbro. Foto: Kjell Gunnar Monsen

Folkemøte
Folket, og hvordan de blir offer for stormaktsrivalisering og fremmedgjøringen som følger, var utgangspunktet for livesendingen Fjernsynsbro – New era. Her skulle såkalt vanlige folk fra henholdsvis Kirkenes og den russiske byen Nikel snakke med hverandre om det de måtte lure på, regissert av en programleder på begge sider av landegrensa. Det var en gjenskaping av et tilsvarende program fra 1988, da mellom Tromsø og Murmansk, ledet av NRK-journalisten Jan Espen Kruse på norsk side. Dette fremsto som et oppsiktsvekkende samarbeid mellom norske og sovjetiske aktører på slutten av den kalde krigen. Likevel må sendingen ha vært inspirert av allerede nevnte Vladimir Pozners talkshow US-Soviet Space Bridge, mellom Leningrad og Seattle, bare tre år tidligere. 

Den nyeste varianten sto kunstner Carl Christian Lein Størmer og den russiske kunstnergruppa Friday Milk for. Sendingen fant sted i Samfunnshuset og inneholdt blant annet klipp fra det opprinnelige NRK-programmet. Det viste seg også at et par av de som deltok nå, var de samme som var med og stilte spørsmål til russerne for omtrent 30 år siden. Den historiske parallellen er interessant. De politiske omstendighetene både da og nå spiller en sentral rolle for hvor viktig et slikt prosjekt fremstår. Derfor var det skuffende at samtalen under festivalen i liten grad ble løftet opp fra subjektive betraktninger om hverandres (fortreffelige) byer og hvem som har slekt hvor på tvers av grensa. Tverrnasjonale vennskap er viktig nå som ellers, men det blir fort internt når det viser seg at flere av de russiske og norske deltakerne kjenner hverandre godt fra før. Et høyst relevant spørsmål om fraflytting i nord ble kuppet av et langtekkelig innslag om et bakeri med norskklingende navn i Nikel. Det var tydelig at mulighetene for politiske diskusjoner var begrenset; situasjonen i Ukraina ble kun møtt med en generell, men sikkert ektefølt, kommentar om at det er sørgelig.

Speiler virkeligheten
Barents Spektakel 2022 ble akutt dyptgripende og relevant. Det betydningsfulle ved programpostene beskrevet over kan umiddelbart fremstå litt tilfeldig. Arrangementene hadde nok opplevdes tammere hadde det ikke vært for at de fikk nye tolkningsrom i takt med en ny politisk virkelighet. I tillegg fremsto en del av festivalens øvrige program mindre gjennomarbeidet. Det installasjonsaktige barkonseptet Bar du Nord av Trond Ansten og Marita Isobel Solberg lokket eksempelvis med lokale essenser, «sniffing av nordlys» og mystikk. Resultatet var likevel som en ordinær bar med hjemmelagde, smakfulle drinker. Her ble det ikke anvendt scenelys, tekstiler eller andre virkemidler som kunne skapt den helhetlige og sanselige atmosfæren man ville forventet ut fra bildene i festivalprogrammet. Noen av kunstverkene i utstillingen The Best Country in the World bar preg av å være litt tilfeldige og utydelige i sitt meningsinnhold. Det audiovisuelle verket Arkadia 02-22 av Espen Sommer Eide med motiver fra nordområdene i Norge, Finland og Russland, viste et såpass sprikende utvalg av dyr, natur og objekter at den hadde hatt godt av en form for veiledende narrativ.

Det kan tyde på at det ikke først og fremst er festivalens til sammenligning flyktige program som gjør den særegen, men heller dens unike plassering og det tverrnasjonale overblikket. Kirkenes vibrerer under norsk, samisk, finsk og russisk innflytelse, noe som blir ekstra synlig under festivaluka hver februar. «I den grad kunsten er som et speil, avslører den oss for oss selv», skrev kunstteoretikeren Arthur Danto. Årets Barents Spektakel speilet i enkelte øyeblikk en hel verden.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER