Foto: Erik Berg.

I en skog av stilsikker ambivalens

«Into the Woods» ved Det Norske Teatret er jevnt over solid musikalhåndverk – som gjerne kunne vært litt rarere.

Stephen Sondheims Into the Woods er en ambivalensenes musikal. Ingenting er selvsagt, ingenting går akkurat som man tror. Skal vi le eller gråte? Er det komedie, satire eller en makaber thriller? Er det et budskap der, og hva er det, i tilfelle? Er slutten lykkelig, og i så fall for hvem?

I handlingen er flere av brødrene Grimms kjente eventyr flettet inn i hverandre – Rødhette og ulven, Jack og bønnestengelen, Rapunsel og Askepott. Innimellom fortelles historien om en baker og hans kone, gjort barnløse av en hevngjerrig heks. For å heve forbannelsen må de skaffe heksa fire ting: En kappe så rød som blod, en ku så hvit som melk, hår så gult som mais og en sko av gull – og dermed er det duket for en klappjakt på de andre eventyrfigurene. Første akt slutter sånn noenlunde tilfredsstillende for de fleste, men i andre akt er det på’n igjen med problemer og intriger, uhyggelige dødsfall og en overhengende trussel om verdens undergang.

Ektefølt parodi
Det Norske Teatrets koronautsatte oppsetning, i Ole Anders Tandbergs regi, fanger godt opp denne flertydigheten. Komiske punch-lines og ektefølte følelsesutbrudd avløser hverandre sømløst. Selv den blodtørstige kjempe-enken, som i form av forvrengte videoprojeksjoner kommer ned fra bønnestengelen på jakt etter hevn for drapet på mannen, er både morsom og skummel, og innbyr til og med til litt sympati. Dukken som gestalter bakerparets etterlengtede barn er skremmende livaktig, noe som gjør at den både kan underbygge troverdig foreldrekjærlighet og være gjenstand for svart humor når den uvørent behandles som den dukken den faktisk er.

Erlend Birkelands scenografi er også bokstavelig talt flertydig: Skogen befinner seg her inni et stort hus, som nesten fyller hele scenen. Grønt villnis tyter ut av og dekker delvis over vinduer, dører, trapper og balkonger, og alle innganger og utganger tas flittig i bruk gjennom forestillingen. I tillegg til å romme en hel skog, figurerer huset også som de respektive boligene til de av karakterene som bor i et slikt. Scenen er ellers svart og bar fra gulv til tak.

Også i Maria Gebers kostymedesign går alvor og parodi hånd i hånd. Askepotts onde stesøstre har kanintenner og latterlig brede krinoliner, og Rapunsel og Askepotts to prinser har gigantiske, glitrende og juvelbesatte susper og henholdsvis urimelig lange skotupper og støvler med skaft til livet. Mens bakeren og kona, Askepott, og Jack og moren hans som har mindre utpregede komiske roller, ser ut som tradisjonelle eventyrfigurer med forklær og nikkerser, kyser og lange skjørt.

Utmerkede utøvere
Sondheims musikk er mer ambisiøs og kompleks enn i den jevne Broadway-musikal, både rytmisk og harmonisk, og mange av sangstemmene ligger høyt og er krevende å synge. Det er stadig glidende overganger mellom tale og sang, og dialogen fortsetter i en gitt rytme mens musikken spiller videre, noe som stiller høye krav til rytmisk presisjon.

Alt i alt høres det ut som alle involverte tar dette på strak arm. Det nipersoners orkesteret (kuttet ned fra originalbesetningens 15) under ledelse av kapellmester Svenn Egil Kristoffersen, vakler aldri, og de greier til og med male ut en og annen følsom nyanse i musikalformatets rytmiske strenghet – spesielt i Bjarne Magnus Jensens fiolinsoloer.

På scenen er det også mange gode prestasjoner. Ettersom persongalleriet i Into the Woods er stort, er det vanlig å slå sammen noen roller. Her er både fortellerens og kjempe-enkens replikker lagt i munnen på Rødhette, og Ina Svenningdal bærer stødig mye av forestillingens kontinuitet på sine skuldre. Hun glir ubesværet frem og tilbake mellom barnslig og likefrem jentunge, saklige, allvitende forteller og rasende trollenke, og legger i tillegg for dagen en velskolert og smidig sangstemme.

Kristoffer Olsens tårevåte oppgjør med sin egen farsrolle i slutten av siste akt er forestillingens emosjonelle glansnummer, mens Pål Christian Eggen og Joakim H. Ousdal (henholdsvis Askepotts og Rapunsels prinser) sin duett «Smerta mi» («Agony») utgjør et komisk-musikalsk høydepunkt. Rent stemmemessig er det likevel Mimmi Tamba (Askepott) som gjør størst inntrykk, med sin glassklare og overskuddsfylte sopran, tilsynelatende skreddersydd for den sondheimske hybrid mellom klassisk og musikal.

Ina Svenningdal (Raudhette) og Mimmi Tamba (Oskepott). Foto: Erik Berg

Upresist og urart
Det likevel noe med timingen som ikke sitter helt, særlig mellom scene og orkestergrav. En gimmick som brukes mye gjennom hele forestillingen, er at det som skjer på scenen plutselig får et bokstavelig forhold til musikken. Enten ved at karakterene plutselig beveger seg rytmisk og stilisert i takt med den – i form av korte koreografier, små gester eller poengterte hodebevegelser – eller ved at orkesteret liksom lager lyden av noe som skjer på scenen. Det kan være kasting av gjenstander som skramler, smelling med dører, flaksing opp den imaginære bønnestengelen og så videre. Det klaffer heldigvis veldig ofte, men ikke alltid, og det er nok til at hele idéen virker litt halvveis.

Dette har nok sammenheng med mitt andre forbehold, nemlig at oppsetningen ikke går langt nok når den forsøker å være outrert. Den kunne også godt ha funnet på noen mer originale måter å være outrert på. Heksen har veldig lange fingre, Rapunsel har ekstremt langt og tykt hår, prinsenes glittersusper er allerede nevnt. Jeg skulle ønske hele oppsetningen turte å være litt rarere. Og kanskje kunne den ha rendyrket bruken av stilisert og rytmisk bevegelse mer, men det hadde muligens vært tilstrekkelig at presisjonen var gjennomgående sylskarp.

Mitt tredje og siste forbehold er at den scenografiske ideen ikke riktig holder helt ut. Konstruksjonen «skogen i huset og huset i skogen» fungerer glimrende en god stund, men alle mulighetene er mer eller mindre uttømt mot slutten av første akt. Dysterheten til den svarte, tomme bakscenen mister også litt av effekten etter hvert. De endringene som skjer etter pause er ikke store nok til å skape nytt liv, og hele grepet blir derfor litt ensformig i lengden. I eventyrets ånd er handlingen både snirklete og repetitiv og kan virke langdryg. Det hadde gjort seg med et eller to større sceneskift i løpet av forestillingen for å hjelpe den litt av gårde.

Kunstverk i kunstverket
For å spare det beste til slutt, og derved også lande på plussiden – noe jeg mener denne oppsetningen definitivt gjør – kommer jeg nå til det punktet der jeg mener produksjonen overgår enhver rimelig forventing: Runar Gudnasons nynorske oversettelse. Den er rett og slett et lite kunstverk i seg selv. Ikke bare er språket idiomatisk upåklagelig, Gudnason har også greid å bevare og forvandle originalens ordspill, bokstavrim og fiffige vendinger. Ordene passer som hånd i hanske til melodilinjer og rytmer, og jeg hører ingen lettvinte kompromisser, ingen klønete sammenklumping av stavelser på for få noter eller galt plassert trykk. – Eg trur ikke nokon kjem til å forstå kor bra det han har gjort er, sier Heidi Gjermundsen Broch i et intervju i programmet. Der tok hun heldigvis feil, og jeg håper vi er mange flere.

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER