I Adams drakt

Den uannonserte performancen INTERFLORA I WANT TO EXIT THE REALM av Mohamed Mohamed finner sted uten en tråd ved trappetrinnene på Kampen kirke

På teaterviter Deise Nunes’ foredrag “Estuaries – The Waters as a Metaphor” som tok utgangspunkt i hennes doktorgradsprosjekt om dekolonial performance på Dramatikkens hus ble jeg invitert til en topphemmelig happening en snau uke senere. Ingen skulle vite hva som skjedde før det var ferdig. Når jeg dukker opp  mandag 5. september kl.21.20 ved Kampen kirke, føler jeg meg initiert i et slags brødre- eller søsterskap som man innlemmes i gjennom hemmelige signaler og ritualer. Nysgjerrigheten verker; hva handler dette om?

En e-post med beskjed om å lytte til et lydspor i forkant av verket, gir meg et lydklipp som høres ut som et klassisk bybilde. Det er bussklang, utydelig prat og gatemusikanter. Det kunne blitt tatt opp hvor som helst innenfor ring 2. Det er vanskelig å skille mellom det seksten minutter lange opptaket og de umiddelbare lydene i boligstrøket jeg trasker gjennom på vei til happeningen.

Private rom i offentlige sammenhenger
På trappetrinnene til Kampen kirke, med storbyens skyline som bakteppe, er det ingen tvil om vi er på et offentlig sted. Foran kirken er noe dekket av et rødt satengteppe, men ellers er det lite som skiller seg ut . Derfor er det et blikkfang når Mohamed, helt naken, anes fra bunnen av bakken med handlepose i én hånd og en pakke toalettpapir i den andre. Samtidig skaper de omliggende høye bygningene og det tidlige høstmørket en slags privat innhegning hvor verket finner sted. Det gjør den offentlige nakenheten, den potensielle risikosporten og ulovligheten det kan være, og skjermingen som nattemørket gir, en beskyttelse mot den ytterste eksponering. Det oppleves som om Mohamed forhandler med rommet om hva som er dets tålegrense for hans avkledning. Han er ingen fremmed for stedsspesifikk performance. I fjor sommer under Pride presenterte han Do You Know That Mohamed Loves You? i skateparken Gamlebyen Sport og Fritid. Den var treffelig kuratert av organisasjonen for skeive muslimer Salam og kunstkollektivet Bananaz. Han trosser også sedvanen med aktiv promotering og annonsering av verk før de settes opp, noe som igjen drar verket ut av det synlige og offentlige til en langt mer intim sone. Mohamed kuraterer på denne måten publikummet, og jeg blir nysgjerrig på utvelgelseskriteriene. Hvem ble invitert og hvorfor? Forbipasserende som intetanende blir publikum, reagerer på ulike måter. Mens bilister senker farten for å titte ut av vinduet, øker fotgjengere farten og tusler raskere forbi.  Det er et spenn av reaksjoner i det spontane publikummet, som i motsetning til det inviterte publikummet, er utenfor kunstnerens kontroll.

Andre maskuliniteter på utstilling
En viril mann er feiret og ønskelig, men en viril svart mann tilfører et nytt lag med sosiopolitisk betydning. Er det ekshibisjonistisk som menneskedyrehagene, human zoos og Kongolandsbyen, jubileumsutstillingen for grunnloven som hadde 80 mennesker fra Senegal utstilt i Frognerparken i 1914? Eller som utstillingen av sørafrikanske Sarah Bartmann i Paris og freak shows i London på starten av 1800-tallet? Det kjennes som om Mohamed løper en stor risiko ved å blottlegge seg selv med denne nakenheten, og det får tankene ut av mitt sinn og inn i hans mulige nervøsitet og ikke minst sårbarhet i dette prosjektet. Når vi ser på svarte menn som potensielle voldsutøvere og stereotypier (som den hyperseksuelle Mandingo) , kan man fort bli blind for gangene de er offer for vold. Samme dag som forestillingen ble det utført knivstikkinger i drabantbyene Furuset og Tveita. Kommentarfeltene begynte spekulere i knivstikkernes hudfarge, religion og hvordan det blir mer “svenske tilstander” i Oslo Øst for hver dag. Identiteten til personen med kniven blir viktigere enn identiteten til han som blør fordi knivholderen bekrefter stereotypier som overskygger offerets utsatthet.

Dette er andre soloforestilling med en naken melaninrik mann jeg ser i år – den første var Batty Bwoy av Harald Beharie. Er det et opprør mot en kropp som opplever mistenkeliggjøring? I den forstand ser det ut som en økende forhandling av svarte maskuliniteter som foregår på norske scener for tida. Ved å stille seg slik, tar de narrativet og kontrollen av deres representasjon tilbake.

Minoritetsstress på steroider
Han fjerner det røde satengteppet på midten av torget og avslører at det ligger en sammenlagt tredemølle under det. Han monterer den straks og begynner sakte, men sikkert å gå på den, mens han fremdeles bærer handleposen og toalettpapiret. Å løpe er nesten blitt et fast inventar i mange verk i samtidsdansen, så det i seg selv er verken særlig oppsiktsvekkende eller spennende. Det er derimot noe med den tredemølla som gir det hele en mekanisk, utmattende opplevelse. Svetten glinser i gatelyset og ligner kroppsglitter mange bruker under Pride-feiringen. I år forsøkte mange som løp vekk fra skuddene ved lhbt-klubben London Pub natt til Prideparaden å fjerne det for å unngå å bli identifisert som skeive. Mohamed står her i krysspresset av å oppleve rasisme fra storsamfunnet og homofobi og transfobi fra innvandrermiljøer.

Krisenes tid, fordummingens alder
Når han tar ut røde epler fra handleposen og kaster dem på det løpende båndet, spruter det eplebiter i alle kanter. “Ikke ødelegg den!” roper en forbipasserende mens Mohammed holder på. Å kaste eplene fremstår som en gyllen anledning til  å få utløp for sine frustrasjoner. Det er vanskelig å klandre ham for slike utbrudd, for de siste to årene har samfunnskrisene kommet som perler på en snor. Pandemi, George Floyd, ulevelige levekostnader og ikke minst krigen i Ukraina. Det nye tiåret holdt ikke alt det lovet. Art Writing in Crisis (2021), redigert av Megan Patty og Brad Haylock, handler nettopp om hvordan det oppleves som om verden står for fall samtidig som kunsten kan hjelpe oss å bearbeide krisen vies stadig mindre plass og dekning. Kulturjournalistikken dør sakte ut og begynner å ligne sosiale mediers forenklinger av verden fremfor å utfordre dem, som oppstyret om at Morten Traavik er blitt «kansellert» av Kulturrådet samtidig som flere kunstnere stadig får avslag på sine søknader med lite eller ingen omtale i landsdekkende aviser.

Mohamed tar et eple fra asfalten som ikke ble knust av tredemøllens vide gap og biter i det. Den forbudte frukten. En naken mann som spiser noe han burde la være. Én for å følge sin himmelske fars påbud, den andre for å spare seg for alle basillene fra torgets asfalt. Og det er først da han dekker seg til med det røde satengstoffet. Var det ikke slik at Eva og Adam ikke oppdaget at de var nakne før de bet i den forbudte frukten, ble skamfulle og gjemte seg bak noen blader? Det er en lettvint tolkning, men jeg satt tross alt på trappetrinnene til Kampen kirke, så det er ikke rart søndagsskolepensumet strømmer på. Han drar tilbake samme måten som han dro, og forsvinner nederst i bakken.  Å trosse den samfunnspålagte skammen rundt nakenhet, gjennom en slik selvavsløring foran en kirke, gjør I WANT TO EXIT THE REALM til en kort og konsis forestilling som får en til å tenke på de store spørsmålene.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER