Hjemmets lune rede

I informasjonsmaterialet til kompaniet Wees forestilling Home Movie står det at huset kan ses på som en verden i miniatyr og at «(f)orestillingen tar for seg vårt emosjonelle forhold til begrepet «hjem» og følelsen av hverdagslige erfaringer gjennom et livsløp.» Før forestillingen begynner, får publikum beskjed om bare å ta med inn i salen det de enkelt kan bære med seg rundt. I det ligger det et løfte om forflytning, og sammen med ideene om huset og hjemmet, virker arrangementet gjestfritt.

Sett fra 2022 er ideen om en home movie knyttet til dokumentasjon av egen fortid. Det tilhører en tid da håndholdte videokameraer var tilgjengelige og ikke egentlig uvanlige, men allikevel tungvinte og ganske dyre, noe som gjorde at det ikke var veldig ofte man filmet familien. I dag går vi med videokameraer i lommen alle sammen, og livene og hjemmene våre blir dokumentert fortløpende. Dagens idé om hjemmevideoen er derfor nå uløselig knyttet til nostalgi og stivnede, sjeldne bilder av iscenesatt, levd liv.

Inne på scenen er amfiet fjernet, og på scenegulvet står det en vegg bygget av bruskasser. Publikum må stå eller sitte på gulvet foran scenografien. Vi hører lyden av noen som gurgler; det er intimt og offentlig på samme tid. Danseren Carl Aquilizan kommer ut fra bruskassehuset med et håndkle på hodet. Lydsporet består av ulike hverdagslyder kombinert med abstrakt synthesizermusikk som kan minne om dataspill fra 1980- og -90-tallet. Flere dansere kommer ut, de er til sammen seks stykker og alle er kledd i fargerike og mønstrede kostymer designet av Maren Saedi. Det er også lett å knytte de varme knallfargene til nostalgi og en ubestemt fortid eller fortidsfølelse. Dansespråket er variert og veksler mellom hverdagsbevegelser og et noe mer stilisert språk. Selv om bevegelsesmaterialet for det meste er hentet fra samtidsdans, dukker det også opp referanser til blant annet kampsport, gymnastikk og disco. Danserne ønsker oss velkommen med ulike forbehold, som for eksempel at man er velkommen «if you bring your hot cousin». Det er komisk, men også grunnleggende varmt og gjestfritt.

Aktørene dekonstruerer bruskassehuset og gir alle publikummerne hver sin kasse å sitte på. Denne sekvensen tar litt for lang tid, og selv om det på idéplanet fungerer greit å bruke dette grepet til å invitere oss inn i huset samtidig som de endrer scenerommet, punkterer det forestillingens fremdrift. Det samme gjelder sekvensen etterpå når alle i publikum skal reise seg opp og holde i en lang lyslenke. Organiseringen av det blir for innviklet, det blir trangt, og jeg lurer på hvilken funksjon det har at publikum skal delta på denne måten. På et utviklingsnivå fungerer det allikevel bedre, for når vi etter vandringen blir gitt nye sitteplasser langs en annen vegg, åpner rommet seg.

Etter at bruskassene er blitt fjernet, står det noen flyttbare lettvegger igjen på scenen med bilder av det som ligner amerikansk interiør fra 1970-tallet. Disse lettveggene bygges det etter hvert et lite hus med, noe som trekker assosiasjonene videre mot hjemmet og nostalgien fra et barndomshjem. Vi får høre lyder av husholdning, av kjøkkenarbeid og vann som renner. Én av danserne forteller en barndomshistorie som kan kobles til bildene og som understreker tilhørigheten og nostalgien, men som også gjør ideen om hjemmet noe mer kompleks og litt mindre rosenrød.

De seks danserne viser alle sammen stor fleksibilitet. Etter hvert danser de med store bevegelser og mer fart, og de skaper god dynamikk i forestillingen og i dansespråket. Allerede fra begynnelsen etablerer de god kontakt med publikum, og kommunikasjonen er preget av en leken og lett atmosfære. Samtidig er det som om de har villet litt for mye og ikke klart å begrense seg. Kombinasjonen av tekstfremføring og dans har ikke helt funnet en form der de ulike delene komplementerer hverandre, og resultatet er en uklar, men insisterende lag-på-lag-effekt. Med flyttingen av publikum og scenografi, inkludert vandringer rundt i rommet, er dramaturgien ambisiøs, men den er også for lite presis til å fungere optimalt, og jeg sitter igjen med et ønske om en strammere forestilling med en tydeligere retning og et mer gjennomarbeidet konsept.