Foto: Det Norske Teatret

Hevnmareritt langs Finnmarkskysten

En mors hevn og spøkelsene som hjemsøker oss er det drivende hjertet i “Eadnemáddu” av Siri Broch Johansen.

Hvilken beskyttelse kan vi gi unge kvinner når vi vet at 99 % av alle voldtektsmenn går fri? Eadnemáddu er en febersyk hevnfantasi i flere lag om hva som skjer når vi ikke klarer å beskytte de som trenger det mest.

Eadnemáddu er skrevet av Siri Broch Johansen fra Tana og regissert av Pia Maria Roll. Broch Johansen har et langt yrkesliv som musiker, forfatter og scenekunstner bak seg, og hun har blant annet skrevet dramatikk for Beaivváš Sámi Našunálateáhter. Eadnemáddu er Johansens største oppsetning til nå og er første samproduksjon av dette formatet mellom Det Norske Teatret og en samisk dramatiker.

Rettferdighet og rognejubileum
Eadnemáddu er et dialogdrevet skuespill om skyld og hevn, fremført av fem skuespillere. Stykket dreier seg rundt en mor og den unge mannen som vi forstår har utsatt datteren hennes for et overgrep.

Den unge mannen, spilt av Ole Henrik Bjørkmo Lifjell, har flykta fra bygda. I den unge mannens fotspor følger moren, spilt av Sara Margrethe Oskal. Etter at datterens sak ble henlagt hos politiet, er moren besatt på å hevne voldtekten. Med datteren i en komse på ryggen følger hun i den unge mannens fotspor ut fra bygda, over fjellet, og gjennom tunellen ut til Vardø, det ytterste punktet før Norge stuper ut i Ishavet. Vardø er den siste utposten, det siste stedet å flykte til

I Vardø har to karer i kommunen, spilt av Niklas Gundersen og Joachim Rafaelsen, klekket ut en idé for å motvirke fraflytting og skape bolyst. De skal arrangere en storslått folkefest i forbindelse med 20-årsjubileet til Vardøs eneste tre, rogna, sjenert og småflørtende spilt av Kirsti Stubø, som står på Vardøhus festning. Slik som Vardøværingen er rogna en seig jævel, hun står han av i polarnatta i den arktiske klimasonen. Den unge mannen får jobb som prosjektkoordinator for rognejubileet, men når han tror han har klart å rømme fra fortida, begynner det snart å skje uforklarlige og ubehagelige ting i bygda.

Vardø, og heksemonumentet, fungerer som både symbolsk og faktisk bakteppe for handlinga i stykket. Heksemonumentet ble reist i 2011 til minne om de 91 menneskene som ble brent på bålet for trolldom på 1600-tallet og representerer traumene som har blitt overført fra generasjon til generasjon samtidig som det står som et konkret grelt monument over at kvinner aldri har vært trygge her.

Alle mødres mor
Stykkets tittel er et konstruert begrep. I samiske eventyr fortelles det at dyr har en máddu, en urmor som skal straffe deg hvis du er stygg med dyrene. I stykket leker Johansen med tanken på en Eadnemáddu, mødrenes máddu, en urmor som straffer dem som har gjort urett mot mødre og deres døtre og sønner.

Den unge mannen fremstår som en hvilken som helst gutt i 20-årene, ikke som en kynisk og utspekulert overgriper. Lifjell spiller ham ut som trygg og høflig, en som ikke stikker seg ut, men som heller ikke åpner seg opp verken for sine nye naboer i Vardø eller for publikum. Han liker å trene, men ikke for hardt. Han liker å ta en øl, men ikke for mange. Og han liker å plukke multer. Som en spilledåse sier den unge mannen det som er forventet av ham når han trekkes opp, uten å slippe noen inn bak det overfladiske.

Han setter opp fasaden for å få sine ugjerninger på avstand, men også fordi han som same i en norsk finnmarkskommune må spille på lag med de kulturelle normene der og ikke stikke seg for mye ut.

Sara Margrethe Oskal spiller moren med et troverdig sinne, og vi skjønner at hennes eneste drivkraft er sin kjærlighet til datteren og hennes hevnlyst. Hun forteller med rettferdig harme og bitterhet hvordan hun etter henleggelsen av sin datters sak har brukt sine tilgjengelige våpen for å få rettferdighet.

Oskal spiller moren som en blanding av en bitter og fortvilet mor og en hevngjerrig noaidi, en samisk sjaman. Fra bygdesnakk og utfrysing, tar hun snart i bruk mer fantastiske virkemidler. Hun hjemsøker den unge mannes drømmer som en edderkopp. Hun gjør seg om til en kråke og flyr på vindene for å plukke ut den unge mannens øyne i multemyra. Til slutt gjør hun seg om til en elg med katastrofale konsekvenser for både den unge mannen og byens rognejubileum. Jeg tar meg i å tenke på sjamanen i Kim Leines roman Rød Mann, Sort Mann som i sin visdom, harme og urimelighet gjør seg om til dyr for å både snakke med kongen i København og utøve grusom hevn.

Tapt trygghet og rosa reinskinn
De fantastiske og absurde delene av fortellingen gjør at jeg som publikum ofte er usikker på hvor mye av historien jeg skal akseptere at «virkelig foregår» og hva jeg skal tolke symbolsk eller i overført betydning. Skal vi akseptere at i stykkets univers kan mødre gjøre seg om til kråker og elger? Eller skal vi tolke handlingen som en hevnfantasi hvor den virkelige terroren og jævelskapen heller er skyldfølelsene og hjelpeløsheten som spiser opp karakterene?

Scenografien og kostymene er gjort av Hege Pålsrud, Márjá Karlsen og Raisa Porsanger. På samme måte som de fantastiske aspektene av historien spiller scenografien opp under utydelighet og det at noe skremmende lurer under det vi tilsynelatende ser.

Scenen er naken. Fra taket henger det figurer som ved første øyekast ser ut som plysjfigurer, men som viser seg være rosa farget reinskinn. Skinnet gir også assosiasjoner til varme og trygghet, men det er noe forvridd og ubehagelig med figurene, som om det er noe grusomt som lurer under plysjoverflaten. Belysninga er enkel. Noen ganger brukes lamper til å lage skyggespill, andre ganger til å lyse opp den unge mannen, som om han fanges av en lyskaster, eller som billykter på en sjokkert og stiv rein sekundet før den knuses av en trailer.

Scenografi, lys-, og lydlandskapene, som blander joik, svevende elektronika og ubehagelig barnesang, fungerer veldig godt. De hengende figurene, og bruken av lys og skyggespill, samt stykkets lemfeldige forhold til realisme versus symbolisme, gir hele forestillinga en marerittaktig stemning. Det er likevel Broch Johansens tekst som bærer stykket, og både skuespillere og scenografi har som fremste formål å få frem denne teksten.

Mange lag og mye på hjertet
Eadnemáddu er en forestilling med mye på hjertet, og det er mange lag. Hovedkonfliktene, karakterene og deres motivasjoner settes mesterlig i løpet av stykkets første ti minutter. Derifra og ut svinger det fra en hevnhistorie, til satire over motsetningene mellom kyst- og innlandsfinnmark, og tilbake igjen i en håndvending. Stykket latterliggjør godmodig utkantens behov for å sette seg selv på kartet, gjennom bolystprosjekter og superlokale festivaler (jeg har selv deltatt på både Go Loppa og Rock førr Fesk), samtidig som det trekker lange linjer til hekseprosessene i Finnmark.

Selv om de fleste av disse delene er velskrevne og godt spilt, føles det noen ganger som de ulike trådene og ideene går litt i beina på hverandre. I et stykke som sier så mye viktig om vold mot kvinner, og hva det er i samfunnene våre som gjør det mulig, så føler jeg noen ganger at jeg trekkes gjennom litt for mange avstikkere, for eksempel gjennomganger av finansieringa av rognejubileet i Vardø.

Stykket handler om hjelpeløsheten ved å ikke kunne beskytte dem du bryr deg mest om. Og i et utvida blikk hvordan vi i samfunnet, og det samiske samfunnet spesielt, generasjon etter generasjon ikke klarer å trygge at kvinner skal slippe å bli utsatt for de samme overgrepene som deres formødres generasjoner ble utsatt for.

I forestillingas klimaks, når scenen reint faktisk står i brann, og den unge mannen ringes inn av morens hevn som sultne ulver, avbrytes hevnorgien av datterens forvridde skrik. Det er helt grusomt å høre på både for karakterene og publikum. Når stillheten senker seg, sitter vi igjen med en følelse av at ingenting er løst. På tross av karma og hevn, spises karakterene opp av skam for det de ikke klarte å avverge og det de ikke kan få ugjort.

Eadnemáddu er en spennende, ubehagelig, og tankevekkende forestilling. Broch Johansens tekst er både harmdirrende og sår, og regi og scenografi gjør at både humoren flyter godt og at det gjør vondt der det skal.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER