Marika Enstad som Paige i Hen. Foto: Øyvind Eide. Scenografi og kostymedesign: Katja Ebbel. Lysdesign: Martin Myrvold

Hen skal man tro på

På Torshovteatret vender en soldat hjem fra slagmarken og møter en ny slagmark: Hjemmet. Dramatikeren Taylor Mac legger torpedoen under den hellige ark: Kjernefamilien. Kjønn det den som vil.

Når publikum skal sette seg på Torshovteatret må de tenke seg om: Katja Hebbels scenografi er en søppelhaug av et kjøkken. Skal de liste seg forsiktig rundt søppelet, for ikke å ødelegge det? Eller skal de tråkke rett gjennom? Søppel er jo søppel.

Søppel lukter av feilslåtte liv og oppgitte drømmer, men ikke her, ikke for mor, husets Mater Familias. Hun har tatt over makten hjemme etter at mannen fikk et slag og bruker den til å fornekte enhver tradisjonell husmorrolle, enhver materialistisk bekymring om penger, vedlikehold eller hvordan noe tar seg ut. Hun drives av to krefter: Frigjøring og hevn.

Dette er drama i arven etter Eugene O´Neills amerikanske familiedrama, eller for den saks skyld Lars Norén – den dysfunksjonelle kjernefamilie vrenges og gjøres synlig, og det som her kommer ut av skapene er ikke vakkert. Samtidig er det ekko og satire av den amerikanske TV-komedien: Tenk bare hvordan et ærlig Bill Cosby-show kunne sett ut.

Farlig sterkt ut
Mor Paige spilles av Marika Enstad med nok energi til å antenne et kjernekraftverk. Hun nekter å rydde med samme intensitet som hun bøller, trakasserer og håner sin slagrammede mann. Hun er ikke husets første tyrann. Arnold var aggressiv, voldelig og bøllete da han hadde makten. Nå er det payback-time.

Det første bildet av de to sammen er grotesk: Arnold er kledd i kjole og klovnesminke. Ved siden av ham står hun. Med hår og klær i fargeskrinets mest glorete farger og en utstråling et sted mellom Medea og Medusa tar hun luven av ham og hans triste klovne-drag. Spørsmålet er om det tjener oppsetningen. Her starter man med volumet på elleve. Dramaturgisk oppbygging er for pyser.

Inn i dette konkursboet av en familie kommer den fortapte sønn: Etter tre års fravær i Afghanistan, hvor Isaac (Sigurd Myhre)  har pådratt seg posttraumatisk stress-syndrom og en lei metamfetaminvane er han dimittert i militær unåde. Han ble tatt på fersken da han eksperimenterte med å få blåst amfetamin opp i analåpningen med et sugerør, og han er streitingen i familien. Isaac har brukt årene i sanitetskorpset med å samle sammen stumper og stykker av istykkersprengte soldater. Nå kommer han knust hjem til en sprengt familie.

Hurtigmikser i vepsebol
For visst gjør det vondt når knopper brister, og Isaacs lillesøster er ikke lenger hans søster: Hen har skiftet kjønn. Effekten av alle endringene er litt som å stikke en hurtigmikser ned i et vepsebol: Alt svirrer rundt og mye stikker vondt. Det er svart humor, men trykket ligger på svart: Publikum tvinges til å tenke på hva de mener om en mor som på den ene siden er grenseløst entusiastisk for sitt barns kjønnstransformasjon, men samtidig ønsker å eie den selv og ri med sin nye sønn inn i en ny og spennende framtid. De må forholde seg til hva de mener om legitimiteten av straff og hevn: En konebanker og hustyrann som nå tvinges til å sminke seg til klovn, går uten stell i bleier og fores med østrogen. Er den nye hustyrannen, en tynnhudet tanks, bedre? Vi ser Lasse Lindtners slagrammede mann kvikne til så snart kona ikke er der. Hevnen er søt. Den er også svart og best servert kald.

Skadeskutte Isaac bestemmer seg for å normalisere familien, for bokstavelig talt å rydde opp. Men mor vil ikke rydde, hun vil ikke at noen skal rydde. Det er ekko av gjengangere her. Mor og sønn er i en maktkamp med klare ekko fra hennes kamp med mannen. Og mor Paige er passiv-aggressiv med en halveringstid på høyde med kjernefysiske våpen. Ingen skal rokke ved hennes frigjøringsprosjekt. Her skal ikke en sårbar militær-junkie få gjenopprette den destruktive normaliteten med tilgivelse og vaskeklut.

Hen er sunn
I denne kampsonen er unge Max en solstråle. Med en egen miks av skarp intelligens, retningsløs valp og selvopptatt tenåring er hen simpelthen riktig sunn. Jaden Healy imponerer i rollen, men som for alle roller i stykket stilles det farlig høye krav: Rollene skal alle være så mange ting, drive så mange konflikter og bære så mye fortid at selv disse dyktige skuespillerne sliter. Det er lynraske klipp fra svart farse og sjokkteater over til kjappe glimt av dype samtaler med livsfilosofi light og sårbare bekjennelser. Disse oppleves her som flate og får en til å lure på hvor god denne teksten egentlig er. Det er mulig at teksten faktisk er litt datert selv om den bare er sju år gammel. Knut Nærums oversettelse lyder tidvis litt gammel i språket. Og forsøket på å drøfte alt fra krigstraumer til kjønnsidentitet, vold i nære relasjoner, økonomi og klasse, humor og alvor, frigjøring og hevn, kan virke litt som å blande åtte liter saft i en to liters kanne. Det er bare ikke plass til alt.

Det er mulig at forestillingen kunne lyktes bedre med en langsommere dosering av effektene. Catrine Telle har tatt utfordringen fra dramatiker Taylor Mac og gønner på. Det gir en slitasje som sliper ned inntrykkene. Vi ser skuespillere som gir svært gode rolletolkninger, men som samtidig gir hverandre og kanskje også publikum litt liten plass.

Men oppsetningen er underholdende grotesk og gir oss virkelig en rekke utfordringer å tenke på. En av dem er at ofrene, de skadede menneskene, også er farlige.

KOMMENTAR
  • Bitten Linge :

    Dette var en sterk og elegant anmeldelse av et tydeligvis altfor sterkt teaterstykke . Det var kjekt å lese anmeldelsen, men føler ikke trang til å se teaterstykket. Det er en tendens i vår tid at en skal med så mye og rope så høyt at det munner ut i oppgitt stillhet

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER