Heier frem ny scenekunst

Teaterviterne Ragnhild Gjefsen og Ingrid Saltvik Faanes står bak bloggen Frontlosjen.com – en supporterblogg for scenekunst. Nå har de tatt arbeidet med å synliggjøre bredden i scenekunstfeltet et steg videre med Frontlosjefestivalen, som ble arrangert for første gang på Cornerteatret i Bergen 18-20.februar. Foruten å være et visningsrom for nye aktører på scenekunstfeltet, har festivalen som agenda å utgjøre et samlingspunkt som kan øke ferdigheter og kunnskap for aktørene innen scenekunstfeltet. I tillegg til fire forestillinger var det et eget fagprogram med tittelen Kunsten å formidle kunsten. Den energiske ”heia-stemningen” som råder på bloggen gjorde seg gjeldende også under festivalen..

For lydig kunst?
Seminaret “Kunsten å formidle kunsten” var gratis og ble arrangert i samarbeid med Proscen – produsentenhet for scenekunst i Bergen. Unge scenekunstnere var invitert til å delta. Innleggene handlet om hvordan man skal kommunisere kunsten sin til ulike målgrupper, og om utfordringer knyttet til spenningen mellom kunst og marked i det frie scenekunstfeltet og presset kunstneren utsettes for i møtet med dette.

Seminaret ble innledet av Jørgen Knudsen, tidligere medlem av Baktruppen og nå leder for Dansefestival Barents. Hans råd til de frammøtte var: Uansett hvilket nettverk du befinner deg i, kom deg ut av det! Se deg om etter flere muligheter. – Nettverk sementerer, uniformerer og lukker og det blir det ikke nødvendigvis god kunst av, sa Knudsen. Han rettet en generell kritikk mot instrumentalisering av kunst og framveksten av ulike skoler, som han hevdet gjør kunsten for lik og ikke nødvendigvis bedre. – De som sender søknadene er for lydige og flinke. Folk må være mer ulydige, sa Knudsen og fikk støtte fra salen.

Kunst versus marked – den evige kampen
Hovedpoenget til Mari Sofie Andreassen, kunstnerisk leder av frigruppen Teaterterminalen og produsent og styremedlem i RadArt i Tromsø,,var at kommunikasjonen må tilpasses målgruppene. Andreassen påpekte hvordan søknadsspråket kan forstyrre kunstnerens formidlingsspråk i møtet med publikum. Hun viste hvordan det kunstneriske innholdet i Teaterterminalens pågående prosjekt Forholdet forandret seg i søknader til ulike fond. Blant annet ble skuespillerne fjernet i løpet av søknadsprosessen.

Da Steve Price, som jobber med design og branding, skulle snakke, var det få igjen i salen og det taler kanskje for seg selv. Til tross for et humoristisk og engasjert innlegg om formidling av kunst via sosiale medier, er kollisjonen mellom språksfærer, for ikke å si ulike virkelighetsoppfatninger, en utfordring. Diagrammene som illustrerte aktiviteten på Frontlosjens blogg til ulike tider av døgnet, understreker hvordan også Twitter og Facebook har fått sin egen vitenskap. Men i hvilken grad trenger scenekunstfeltet den?

Selv ble jeg forundret over glissent oppmøte og lite diskusjon under seminaret. Under dag to var det workshop og jeg var ikke til stede, men fant i ettertid ut at det kun var en person som møtte opp. Hvor ble det av alle de unge, ivrige scenekunstnerne?

Kunstnersamtalene i etterkant av forestillingene illustrerte problemene kompanier opplever i oppstartsfasen, der det kunstneriske ofte blir sekundært.

Variert og uferdig ferskvare
Fagprogrammet ble ikke det forumet det kunne vært for erfaringsutveksling og kritisk refleksjon. Derimot klarte forestillingene å mobilisere et stort publikum. De fire forestillingene på Frontlosjefestivalens program viste en spennvidde i ung scenekunst. Noen kompanier hadde tatt kontakt selv, mens andre var hentet inn av festivalarrangørene. I kunstnersamtalene ga flere av kompaniene uttrykk for at visningsarenaene på Frontlosjefestivalen var helt avgjørende for å få den kunstneriske prosessen i mål.

I åpningsforestillingen Zoe utforsker Carte Blanche-danser Jennifer Houthemann kvinnen Zoes historie. Tekstmaterialet er basert på Houthemanns fascinasjon for en 92 år gammel kvinne ved navn Zoe. Houthemann har tatt utgangspunkt i intervjuer med Zoe, men har bearbeidet teksten blant annet ved å legge til deler av sin egen historie og dikte videre. Forestillingen kretser rundt minnene til en levd kvinnes liv fra barndom til alderdom og publikum reiser fram og tilbake i fragmentene som fortelles i du-form. Zoe er bygget opp rundt lydopptak av en kvinnestemme og tilhørende musikk, samt aktørens bevegelser og dans. Åpningstablået er slående vakkert og uhyggelig til samme tid: vi hører en barnestemme snakke og under et bord sitter Houthemann, men en duk skjuler henne slik at lyssettingen bare lar oss se skyggen hennes og de lange armene som strekker seg ut. Zoe er full av slike enkle lys- og skyggevirkninger og bruker spenningene mellom lys og mørke aktivt som virkemiddel.

Houthemann balanserer elementene godt slik at de glir inn i en fin helhet, men forestillingen renner over av generell tekst med ensformige bilder samtidig som det blir lite variasjon i bruken av virkemidler. Ofte synes jeg heller ikke dansen fungerer så godt sammen med teksten. Det er tydelig at en av ideene bak har vært å formidle det universelle i et menneskeliv gjennom det partikulære, noe som nettopp understrekes gjennom den rituelle formen forestillingen antar, men her tror jeg Houthemann hadde tjent på å bevege seg enda lenger inn i det særegne i historien i arbeidet med tekstmaterialet og dansen.

Når Houthemann kaster seg ut i en slags utmattende livs- eller dødsdans akkompagnert av Miki Ortilles på trommer og en fiolinsonate strømmer ut av høytalerne, er det for meg et absolutt høydepunkt.

Zoe er en uferdig, men ambisiøs og utforskende forestilling.

Mellom tradisjon og samtid
Akkurat som Zoe befinner forestillingen Fuge seg også i skjæringspunktet mellom ulike kunstformer. Fugue – fju:g/  utforsker møtet mellom samtidsdans og musikk. Komponist og musiker Fredrik Schjelderup har utarbeidet forestillingen i samarbeid med samtidsdanser Lisa Colette Bysheim, og har for anledningen komponert musikk i fugeform han spiller på en marimba. Fugue – fju:g/  har et rent uttrykk der musikken og dans smelter sammen og utøverne klarer det kunststykket det er å lytte til hverandre uten at det ene overdøver det andre. Særlig er utforskningen av klangens møte med kroppen og rommet i fokus koreografien.

Bysheim har en egen vârhet for musikken og er nærmest en dynamisk forlengelse av den i sine bevegelser, og forestillingen løftes mot slutten når Bysheim spiller på marimbaen sammen med Schjelderup med en fiolinbue og senere beveger seg ut på gulvet og løfter hånden opp og ned som om hun spiller, mens vi hører opptak av musikk. Forskyvningene i resonansen mellom kropp, rom og musikk er interessante. Det er vanskelig, for ikke å si urettferdig å sammenlikne så ulike kunstuttrykk som de vi ble presentert for under Frontlosjefestivalen, men Fugue – fju:g/ er den forestillingen som kanskje best evner å arbeide innenfor rammene den har satt seg, fordi utøverne lykkes i å finne en form som fungerer. Men kanskje kunne de gått enda lenger?

Poetisk og politisk drivkraft
Også Svein Hofseth Hovlands forestilling Å gjøre hel leker seg med et sammensatt scenisk uttrykk og tematiserer i likhet med Fugue – fju:g/  møtet mellom oss selv og andre. Det er en poetisk og politisk forestilling bestående av fysisk teater, musikk, bilder og lydopptak i en helhetlig dramaturgi. Sammen på scenen er to aktører og en musiker. På et stort og et mindre lerret projiseres bilder. Å gjøre hel kretser rundt store temaer som identitet og integrasjon, individ og samfunn. Den klarer aldri helt å lande, selv om den har flere gode sekvenser der det åpnes for publikums frie assosiasjon. Et eksempel er interaksjonen mellom aktørene på scenen og lydopptaket av en stemme som likner en psykolog eller mindfulnessinstruktør: Pust/ Lev/ Alt er godt på sitt vis/ Alt er ny kunnskap/ Pust inn/ Pust ut.

Teksten i Å gjøre hel låter blant annet slik: Fremmede landskap som kommer og kommer/ Landskap i endring / alltid et fremmed land. Å bære en tekst som er abstrakt og aldri virkelig får feste i konkrete situasjoner, er det få skuespillere forunt å klare. Her vil jeg trekke fram Lise Aagaard Knudsens imponerende skuespillerarbeid. Hun gikk inn i tekstene med et alvor som løftet materialet flere hakk. Ekkoet av Beckett og Fosse er tilstede i flere sekvenser, men de poetiske bildene ligger ofte nært det klisjéfulle og inderlige og det skyldes delvis den sterke intensjonen jeg opplever at ligger bak forestillingen. Å gjøre hel  finner ikke den dynamikken det virker som Hovland har forestilt seg i arbeidet med virkemidlene. Hovlands ønske om å si noe relevant om individet og samfunnet er likevel en avgjørende drivkraft han bør utforske videre og styre i en tydeligere retning.

Når oljepengene forsvinner
Mer tradisjonell i formen er forestillingen Drømmen. Kompaniet Hennes Majestet, bestående av Helena Wik og Marie Kallevik Straume, hadde premiere på sin andre produksjon under Frontlosjefestivalen. De har tidligere turnert med forestillingen Du ser meg (2014) der temaet var sosiale medier og hva den digitale tidsalderen gjør med oss. Også i årets forestilling Drømmen er temaet aktuelt og retter seg mot en ung generasjon og spør: Hvordan er det å ha framtiden foran seg i en velferdsstat i et av verdens rikeste land? Hva hvis oljepengene forsvinner? Tatt i betraktning håpløsheten og utmattelsen utallige unge mennesker i skakkjørte økonomier i EU-landene opplever, befinner Drømmen seg milevis unna de dystreste spådommene, selv om den fordrer å si noe om den potensielt gjennomtrengende tomheten i den norske tilværelsen.

Drømmen er en mer profesjonalisert forestilling enn Du ser meg, med fire skuespillere, gjennomført scenografi og flere virkemidler. Altså har Hennes Majestet beveget seg noen hakk opp hva gjelder ressurser, regi og ambisjonsnivå, og det er imponerende i seg selv.

I Drømmen treffer vi to unge par på oppussingsfest. Thomas og kjæresten hans, bloggeren Mariell, må pusse opp huset før bladet Boligdrøm kommer og har invitert et annet par for å hjelpe til. Gjennom samtalene og konfliktene som langsomt vokser fram viser det seg at alt ikke er så enkelt og fint som fasaden skulle tilsi og til slutt kulminerer det med at Thomas’ hemmeligheter avdekkes.

Regien og skuespillet er gjennomført og løfter manuset. Flere av de sceniske løsningene fungerer godt, og særlig scenografien der huset og veggene er satt sammen av lange, hengende plastforheng som til slutt faller sammen, var en fin effekt. Av og til blir det i overkant mye staffasje når møbler flyttes, og skuespillerne kjører opp og ned i en liten lift.

Manuset tar vår tids fenomener på kornet og dialogene fungerer godt i flere scener, men som helhet er det uferdig fordi det mangler en strammere oppbygning og en tydeligere kjerne. Kanskje ville Drømmen vært en sterkere forestilling dersom de indre konfliktene kom tydeligere fram og alle karakterene gjennomgikk et virkelig fall? Særlig monologdelene der Thomas snakker, spilt av Harald O. Nødtvedt, er sterke og gode. Der er det kraft i teksten! Til syvende og sist blir Drømmen dessverre en forestilling som unnlater å undersøke de virkelig avgjørende spørsmålene knyttet til unge menneskers virkelighet og framtid.

Mer risiko
Men hva forteller disse forestillingene oss egentlig om ung scenekunst i miljøet rundt Frontlosjefestivalen? Ut fra festivalens program som ikke består av mer enn fire produksjoner, er det vanskelig å trekke noen veldig bastante konklusjoner. Så er det også mange måter å være kunstner på.

Når jeg likevel skriver dette er det fare for at jeg blir et slapt ekko av Jørgen Knudsens rop etter mer ulydighet i kunsten, og at hele forsøket beveger seg over i floskler om kunstens evne til å være grensesprengende og bevissthetsutvidende. Men jeg griper muligheten og håper at det i beste fall vil fungere som en provokasjon til dem det gjelder. Kanskje var det ikke bare for lite ulydighet i forestillingene under Frontlosjefestivalen, jeg skulle også ønske at kunstnerne risikerte mer i arbeidene sine. Kraften og potensialet i verkene ligger der de tør å ta sjanser og bevege seg vekk fra det flinke, trygge og kontrollerte og over i det usikre og ubeherskede. Det savnet jeg å se mer av og forhåpentligvis kan festivalen, dersom den arrangeres igjen i framtiden, åpne dette rommet ytterligere ved å trekke til seg flere ferske scenekunstskapere.

At det er behov for en arena der unge aktører i danse- og teaterfeltet heies fram, selv om kritikeren maser om enda mer kritisk refleksjon, er det liten tvil om.