Foto: John-Halvdan Halvorsen/Oslo-filharmonien

Heia trompeten!

Rolf Wallins trompetkonsert er rett og slett ganske irriterende – på en god måte.

I lys av den siste tidens diskusjon om i hvilken grad bestillingsverk blir spilt for lite etter urfremføringen, satt i gang av Lasse Thoresens intervju i Ballade, fremstår Rolf Wallins trompetkonsert Fisher King (2011) som et sjeldent unntak. Da den ble spilt på Oslo-Filharmoniens konsert nå nylig, var det ifølge programmet den åttende gangen siden urfremføringen. Konserten inneholdt også Måneskinn på Jupiter av finske Väinö Raitio og Prokofjevs syvende symfoni.

Trompetkonsertens tittel henspiller på den siste vokteren av den hellige gral, fra det samme sagnmaterialet Wagner bruker i Parsifal. På grunn av et sår som aldri gror kan ikke Anfortas (Amfortas hos Wagner) gjøre annet enn å fiske. I konsertprogrammet forteller Wallin om et problematisk forhold til sitt gamle hovedinstrument. Han sier at trompeten gjerne oppfattes som «eplekjekk», og han skaper med det et treffende bilde av trompetens klang og vesen. Og selv om han ikke sier akkurat det, blir jeg sittende med dette i bakhodet, at mye av konserten kan leses som en lek med den oppfatningen – eller som et forsøk på å jekke trompeten litt ned.

Trompeten gir seg ikke
Musikken karakteriseres best som en serie utbrudd; raske fanfare-lignende figurer – gjerne bestående av bare noen få toner –følger etter hverandre med variert intensitet. Noen ganger er det trompeten som leder an, andre ganger svarer den orkesteret. Trompetens mange uttrykksmuligheter blir utforsket ettertrykkelig i form av ulike tonekvaliteter, klangfarger, spilleteknikker og så videre. Lydene og figurene blir ofte etterlignet eller kontrastert av orkesteret. Det er få passasjer der trompetlyden får brette seg ut i all sin veldige klang og standhaftighet. Og når den får det, blir den alltid avbrutt eller forstyrret – men den gir seg ikke – og går straks i gang igjen med sine insisterende, halvkvalte fremstøt.

Det repetitive mønsteret er grunnleggende enerverende. Trompeten er som en innpåsliten mygg, som kommer tilbake igjen og igjen, uansett hvor mange ganger man vifter den bort. Men det er likevel ikke plagsomt, snarere tvert imot. Det er noe optimistisk over trompetens pågangsmot, og de ørsmå variasjonene gjør at inntrykkene stables oppå hverandre til et stadig mer komplekst lyd-byggverk. Hvert kneggende utbrudd føyer seg inn på sitt tiltenkte sted som en ny, uslepen byggestein.

Akkurat hvilke nye verk som får en fremføringstradisjon å snakke om og hvilke som ikke får det, har nok sammensatte årsaker – men det kan umulig skade å ha med en trompetsolist i verdensklasse. Verket er skrevet for Håkan Hardenberger, og han har vært med alle åtte gangene. Hardenbergers spill er makeløst uttrykksfull og teknisk bunnsolid, og han får det til å låte lett og uanstrengt.

Impresjonisme og nasjonalisme
Konsertprogrammet etter pause hadde lite med trompeter å gjøre. Eller med nåtiden, for den saks skyld. Finske Väinö Raitio (1891–1945) og russiske Sergej Prokofjev (1891–1953) er nesten helt samtidige med hverandre, men nesten tre tiår skiller verkene som er valgt her, og de representerer to helt ulike estetiske univers.

Prokofjev fulgte med strømmen av kunstnere som reiste utenlands da Russland ble Sovjetunionen, men til forskjell fra mange andre reiste han tilbake tjue år senere. Der tilbragte han resten av karrieren i stadig bitrere kamp mot regimets krav om «sosialistisk realisme» i musikken. Etter en resolusjon i 1948 som i praksis forbød hele hans virke, gjorde han sitt ytterste for å få komme inn i varmen igjen og forsøkte å skrive musikk helt etter boken: Heroisk, nasjonalistisk og oppbyggelig.

Symfoni nr. 7 (1951–1952) er en del av hans desperate forsøk på å tekkes de brutale reglene. Den er også hans siste symfoni og blant det siste han skrev overhode. Ifølge det prestisjetunge oppslagsverket Oxford Music Online er disse siste verkene «merkelig fargeløse» og med en «nesten overdrevet tendens mot det enkle» (min oversettelse). Like fullt har verket utvilsomt sine melodiske og dramatiske kvaliteter.

Raitio (1891–1945) sitt symfoniske dikt Månelys på Jupiter (1922) låter som en impresjonistisk overnaturlig drømmeverden, som en serie av stillestående klangbilder som glir over i hverandre, og fremstår dermed som en sterk kontrast til Prokofjevs strømlinjeformede fremdrift mot et harmonisk mål.

Trompethøydepunkt
Under dirigent Dima Slobodeniouk virker både Wallins trompetkonsert og Månelys på Jupiter noe stive og reserverte, og forskjellen når han til slutt dirigerer Prokofjev er slående. Slobodeniouk har gjort flere kritikerroste Prokofjev-innspillinger, og det virker som hans egen stemme og en mer personlig tolkning og innlevelse kommer til uttrykk her. Hele kroppsspråket er endret, han er mer fremoverlent og i tydeligere kontakt med orkestret.

Det er likevel Hardenbergers og Wallins irriterende artige trompetkrumspring som blir stående som konsertens høydepunkt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER