Noziswe Baqwa mottar Heddaprisen for beste musikkteaterforestilling sammen med Zezé Kolstad. Foto: Skjalg Vold

Heddapriser med aktualitet

Søndag 19. juni ble Heddaprisene 2022 delt ut. Det var en utdelingsseremoni som så fremover for norsk scenekunst.

Det var første gang på tre år Heddaprisene ble delt ut live på et teater. For to år siden foregikk utdelingen digitalt i et program produsert av Riksteatret. For ett år siden valgte Heddakomiteen å utsette prisutdelingen fordi grunnlaget juryen hadde å forholde seg til var så magert både på grunn av den langvarige nedstengingen av teatrene på Østlandet og fordi det hadde vært vanskelig for juryen å reise rundt i landet. Så da prisene ble delt ut nå, var det med flere nominerte enn vanlig og med prisvinnere fra de to siste årene. I tillegg var det opprettet flere nye kategorier: Årets danseforestilling, Årets musikkteaterforestilling og Årets Hedda.

Etter prisutdelingen i 2020 oppstod det en debatt om hvor like de nominerte var i og med at alle sammen var hvite. I år var det ikke bare et større mangfold blant vinnerne når det kommer til hudfarge og kulturell bakgrunn, det var også et estetisk mangfold. Dette er det flere grunner til. For det første er det åpenbart at debatten gjorde inntrykk på både Heddakomiteen og -juryen. Førstnevnte lager kategoriene mens sistnevnte nominerer til dem. At det er kommet inn nye kategorier gjør det lettere å synliggjøre bredden i det norske scenekunstfeltet og ikke være så fokusert inn mot institusjonene. At Daniel Mariblanca fikk den første prisen for beste danseforestilling og dermed blir det jeg regner med er den første transpersonen som får en heddapris, er også en bekreftelse på at det arbeidet som gjøres med kropp og kjønn på dansefeltet er blitt lagt merke til.

Samtidig finnes det større bredde innenfor institusjonene. Arbeidet Det Norske Teatret har gjort på Rommen scene og med initiativet Det Multinorske har båret frukter, men også andre teatre har jobbet aktivt med rekruttering. At Camara Lundestad Joof har vært husdramatiker på Nationaltheatret bunner i et aktivt arbeid i å tenke nytt rundt hva dramatikk er og hvem man ser for seg at skal skrive den. I kategorien for beste scenetekst holdt jeg imidlertid selv en knapp på Maritea Dæhlins I want to be traditional som var nominert og som jeg nok likte bedre, men den bredden som fantes på årets nominasjonsliste er på mange måter betegnende for en utvikling vi har sett i norsk teater over lang tid, og som nå endelig blir synliggjort i all sin kraft. At jeg allikevel lurer på hvorfor ikke juryen har funnet plass til urpremieren på Jon Fosses Sterk vind som jeg syntes var én av årets beste forestillinger, får jeg ta på egen kappe. Jon Fosse har nok priser.

Spkrbox
Det er allikevel ett initiativ som står frem som vanskelig å komme unna når man ser på estetisk og kulturelt mangfold i scenekunsten der kunsten har vokst frem på det kulturelle mangfoldets premisser, ikke omvendt. Det er SPKRBOX. Det gikk først ordentlig opp for meg da Nosizwe Baqwa som fikk prisen for beste musikkteaterforestilling takket SPKRBOX-familien i sin takketale. Er dette også SPKRBOX, tenkte jeg samtidig som jeg visste at både Superkid av Kingsford Siayor, som vant prisen for beste ungdomsforestilling og var nominert i flere andre kategorier, og Isbilen, som var nominert til beste barneforestilling, også springer ut herfra. Det er fint å se hvordan dette prosjektet, som startet med et ønske om å ta hiphop-kultur inn i teatret, er blitt så betydningsfullt. De har lyktes med å utvide forståelsen av hva norsk teater er og hvem som kan lage det. I denne sammenhengen er det også riktig å nevne Nordic Black Theatre som har vært uvurderlig i arbeidet om å løfte scenekunst laget av minoritetskunstnere i Norge.

Også utdelingens show, regissert av koreografen Belinda Braza som også er kunstnerisk leder for Det Norske Teatrets satsning på Rommen, viste tydelig at det ikke bare er plass til hvite mennesker på norske teaterscener lenger. Hvis vi ser bort fra prisvinnere og utdelere, bestod showet nærmest utelukkende av melaninrike kunstnere og konferansierer. Det kjentes sjeldent passende. Dette ble særlig tydelig da Statsteatret fortjent fikk prisen for særlig kunstnerisk innsats for sin forestillingsserie om Norgeshistorien, og fem hvite menn i jeans gikk opp på scenen. De var ikke de første hvite mennene som hadde fått pris den kvelden, så kanskje var det bare mengden av dem jeg la merke til, men på et eller annet vis bidro de til å tydeliggjøre hvilket mangfold vi hadde vært vitne til i løpet av kvelden gjennom å være en kontrast.

Forsterket aktualitet
Med nominasjonslistene og seremonien i 2022 forsterker Heddaprisene sin aktualitet og posisjon, særlig gjelder dette på grunn av tilførselen av nye kategorier som bidrar til å synliggjøre et større felt. Når listen av kategorier har endret seg, kan man stille spørsmål ved om vi trenger alle disse skuespillerkategoriene. Andre sjangre som dans og musikkteater har til sammenligning ikke egne utøverpriser, og det er mulig antallet skuespillerkategorier bidrar til at nominasjonene fremdeles fokuserer vel mye på tradisjonelt, skuespillerdrevet teater. Samtidig ser jeg som kritiker og redaktør at vi ganske sjelden fremhever skuespillerne i bedømmelsene våre til tross for at skuespillerne ofte gjør bærende innsatser for kunstresultatet. Uavhengig av hva som kanskje er prinsipielt riktig, merker jeg at jeg satt pris på hedringen av skuespillerne og yrket deres under seremonien. Allikevel tror jeg dette er noe Heddakomiteen kommer til å måtte diskutere i fremtiden.

Det var også litt vanskelig å forstå helt hva som var forskjellen på Årets Teaterforestilling og Årets Hedda bortsett fra at de gikk til to svært ulike prosjekter, henholdsvis De Utvalgtes Fem forestillinger om døden og Rimfrost produksjoners Utvik senior. Jeg har også vært glad for å se de mange ulike prosjektene som har vært nominert innenfor kategoriene for barne- og ungdomsteater. Selv om jeg mener det er en unnlatelsessynd at juryen ikke har nominert Riksteatrets oppsetning av Detektivbyrå nr. 2 med regi av Hilde Brinchmann, viser nominasjonslistene tydelig at det skjer mye forskjellig i norsk barne- og ungdomsteater om dagen.

Prisene blir nødvendigvis noe innadvendte fordi utdelingen handler mye om bransjen og lite om publikum utenfor den indre sirkelen av scenekunstlivet. Det var heller ikke helt fullt i salen på utdelingen, og jeg lurer på om de kunne ha gitt bort enda flere billetter og ikke belaget seg på at de som ikke var spesielt inviterte som nominerte, utdelere, juryen, komiteen og presse, skulle kjøpe dem. Men som feiring av bransjen selv, fungerer Heddaprisene enda bedre enn før fordi de i større grad gjenspeiler den kunsten som lages. På denne måten har de løftet begrepet om kvalitet noen viktige hakk.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER