Heddaprisene bør gjenspeile vår tid
Tirsdag ettermiddag ble årets Heddanominasjoner offentliggjort. Jeg starter denne posten med oppriktig å gratulere alle nominerte, og si at dette er på ingen måte et angrep på deres talent og fortjeneste.
Men…
Lite overraskende er årets liste preget av tungt institusjonelt teater. Det frie feltet er for det meste usynlig for juryen, og det har det vært lenge. Det gir ikke mening, siden heddaprisen.no selv informerer at juryen prioriterer å se forestillinger produsert av medlemmene i NTO, Norges teater og orkesterforening, som arrangerer prisutdelingen. NTO har 44 medlemsorganisasjoner over hele landet, deriblant Black Box teater, BIT Teatergarasjen og Teaterhuset Avant Garden, landets fremste produsenter av fri scenekunst.
Det som imidlertid får meg til å reagere spesielt, er usynliggjøringen av svarte og ellers melaninrike skuespillere. Neida, det er ikke nytt, det. Men fjorårets produksjoner, som danner grunnlag for årets nominasjoner, hadde usedvanlig mange mørkhudede scenekunstnere på institusjonenes scener.
La oss ta det mest åpenbare eksempelet, The Book of Mormon, nominert i flere kategorier, blant dem årets forestilling. Produsert av Det Norske Teatret og Kilden teater og kulturhus i Kristiansand, var forestillingen en stor suksess. Kritikerne var nesten enstemmige i sine vurderinger. Lillian Bikset, Heddajuryens talsperson, men også scenekunstkritiker i Dagbladet, mente forestillingen bød på frigjørende frekkheter og himmelhøy showfaktor. VGs Yngve Kvistad var også begeistret, og ga forestillingen terningkast seks. Selveste Mona Levin lot seg imponere. Uansett hva jeg måtte mene om The Book of Mormon – og jeg mener en del, i likhet med kritikere som ser med andre briller på relasjonen mellom mottagelse og kontekst – er det sannsynligvis produksjonen med det største svarte ensemblet på en norsk institusjon noensinne. Hele ti skuespillere med afrikansk bakgrunn spiller i forestillingen, og de gjør en fantastisk jobb.
Så hvorfor ingen av dem er nominert i skuespillerkategoriene til årets Hedda, er en gåte.
Sant skal sies: ingen slik nominasjonsprosess vil glede alle, det ligger i prisens natur. Ifølge heddaprisen.no, skal jurymedlemmene reise over hele landet for å finne “fremragende prestasjoner innen norsk scenekunst.” – jeg skal nå ikke legge meg oppi valget av begrepet scenekunst fremfor teater, dette kan bli tema til en annen tekst. Men er ikke det rart, at en spesifikk gruppe utøvere i norsk scenekunst er fullstendig forbigått, ignorert og usynliggjort, når produksjonen ellers blir nominert i flere kategorier?
Og stor var min overraskelse, da jeg leste i Scenekunst.no: “Nominasjonslisten favner bredt.” Det er virkelig ikke til å tro.
Det kan nok argumenteres at hele ensemblet i The Book of Mormon anerkjennes i nominasjonen til årets forestilling. Det er det vanskelig for meg å akseptere når jeg ser blant annet på diskursen som ble dannet rundt forestillingen og dens mottagelse. Det svarte ensemblet ble usynliggjort til og med i produksjonens egen reklamestrategi. Til sammenligning, ble oppsetningen i Stockholm, med norske Samantha Gurah i hovedrollen som Nabulungi, bredt markedsført med bilder av de tre hovedrolleinnehavere. Gurah figurerte også alene i en stor portrettplakat godt synlig i Stockholms bybilde. I Oslo ble de to hvite protagonister stort sett de eneste frontfigurer.
Heddajuryen reproduserer denne usynliggjøringsdiskursen. Dette handler ikke om enkelte personer, men om hele feltet.
Heddaprisen bør gjenspeile tiden. Juryen undergraver prisens relevans når de ser bort fra utviklingen i feltet. Å ignorere de mindre scenene, å ikke anerkjenne når scenekunst blir et tverrkunstnerisk uttrykk, eller når det voksende, etnokulturelle mangfoldet endelig begynner å prege teatrenes ensembler med nettopp fremragende prestasjoner, er ukloke valg når prisen har vært Norges gjeveste i 20 år.
Scenekunst.no har fått tillatelse til å republisere denne teksten som opprinnelig var publisert på bloggen Golden Mirrors Norway
Deise Nunes! Du skriver i kommentarfeltet at kvotering er et for sterkt ord, men at det dreier seg om å se hele feltet. Hvis det var slik at mørkhudede opptrådte på egne scener og heddajuryen ikke gikk dit, da er en slik innvending på sin største plass, men her henter du Book of Mormon som eksempel. Er det grunn for å mistenke at juryen ser de mørkhudede, syntes de er flinkere enn andre hvite nominerte og så faktisk lar være å nominere dem? Hvis ikke, hvordan tenker du det bør være, og hva mener du er forskjellen mellom kvotering og bevisst forandre fremgangsmåte til fordel for mørkhudede?
Hei igjen! Du har rett i at kvotering blir et for sterkt ord i denne sammenhengen. At det ble brukt i juryuttalelsen (og dermed også lå i tankene mine da jeg skrev de tidligere kommentarene) skyldes ikke fargeperspektiv, men viste til andre/tidligere diskusjoner om underrepresentasjon, da fra teaterfolk som mener teatre i en eller flere landsdeler er underrepresentert, at visse kunstnergrupper er underrepresentert, eller visse formgrep. Jeg ser at det er uheldig å bruke det i fargekonteksten, fordi det da får andre konnotasjoner jeg ikke ønsket å føre inn. Det kan jeg si på vegne av oss alle sju, for dette har vært grundig diskutert av oss som kollegium.
Så må jeg snakke for meg selv alene, fordi jeg nå kommer inn på spørsmål vi ikke har diskutert i samlet jury, selv om jeg selv ved ulike anledninger har diskutert det med enkeltpersoner i og utenfor jury: Hva angår det du sier om kvalitetsbegrepet i siste halvdel av din siste kommentar, er jeg skjønt enig med deg. Som jeg også sa i juryuttalelse, diskuteres kvalitet aldri som EN rådende kvalitet, men som et utvalg av kvaliteter, som må veies opp mot hverandre. Vurderinger som tas av mennesker som deler ut priser, avgjør også for eksempel hvem som får navnet sitt øverst på plakaten og bildet sitt i annonsen. Og derfor er jeg også glad for at du tar opp denne diskusjonen. Diskusjoner med konkrete utgangspunkter (som en nominasjonsliste, eller et sesongprogram på ett eller flere teatre, eller en TV-serie fra hipstermiljø, og så videre) gjør det jo også lettere å se overordnede tendenser i feltet som felt.
Hei Lillian,
Tusen takk for svar.
Når det gjelder de frie gruppene, kan vi bli enige om å være uenige, fordi den statistikken du peker på, virker ikke spesielt oppløftende i mine øyne. Jeg kunne også gått dypere gjennom tidligere års nominasjoner for å underbygge diskusjonen, men det får bli en annen gang.
Når det gjelder hudfarge. I min tekst refererer jeg klart til skuespillerkategoriene, og det er der skoa trykker som verst for mange i feltet. Det gjelder anerkjennelsen i form av en individuell nominasjon, spesielt i tilfellet The Book of Mormon. Jeg forstår at Heddaprisen er en excellence award. Jeg nevner ikke noe sted i min tekst at kvotering skulle være løsning på noe på dette nivået. Jeg er opptatt av kvalitet like mye som dere. Men jeg er også opptatt av at kvalitetsbegrepet ikke skal brukes til å dekke til ubalanse i vårt felt. Jeg mener ikke at noen skal nomineres på grunn av hudfarge. Man vil bli synlig for sine prestasjoner uavhengig av hudfargen. At juryen selv nevner kvotering i sin uttalelse, høres ut som en forsvarsmekanisme for meg. Jeg mener ikke det er Heddajuryens ansvar alene å sørge for balanse i feltet, men jeg peker på en diskurs som reproduseres uten videre refleksjon i alle ledd. Denne diskursen dannes i det stille, fordi vi er ofte opptatte av selve kunstverket, og det er så klart vesentlig, men her kreves det også bevisstgjøring, og både Heddajuryen og teatre har en vei å gå. Jeg håper inderlig at juryen tar seg tid til disse tankeprosesser i fremtiden.
Det er for øvrig veldig fint å høre at du setter pris på Golden Mirrors sin kritiske røst. Hilsen Deise.
Glemte å si: Frigruppene er naturligvis heller ikke kvotert inn. Setningen om at NTO-teatrene skal prioriteres tolker vi ikke som at vi skal velge NTO-teatre foran DTS-kompanier dersom kunstneriske kvaliteter er på samme nivå. Vi tolker den som at vi skal sørge for å få sett oppsetninger på NTO-teatre når vi disponerer vår tid. Derav også setningen “Geografisk ser vi teater på alle de norske institusjonsteatrene, og av så mange frittstående kompanier som vi bare kan rekke over” i juryuttalelsen.
Av 35 nominasjoner, går tre til produksjoner skapt av frigruppe alene (Antiteatret, 2 x Vinge/Müller). Tre går til produksjoner skapt av frigruppe i samarbeid med institusjonsteater (Rimfrost Produksjoner, 2 x Cirka Teater). Tre går til institusjon i samarbeid med ekstern produsent av annet slag (JustUnity, 2 x NOSO). Jeg sliter med å se at dette skal være en usynliggjøring av det frie feltet. Skal det være et bilde på en tendens, er det vel heller en tendens som viser at institusjoner og det frie feltet nå samarbeider tettere enn de gjorde for bare få år siden.
Når det gjelder melamin, regner jeg og jury nominasjoner til forestilling i forestillingskategori som nominasjoner til fullstendig kunstnerisk lag. Der er elleve slike nominasjoner (årets forestilling/beste barneforestilling/beste forestilling for ungdom). Av disse går fem til produksjoner der sentrale roller i ensemblet og/eller sentrale funksjoner i det kunstneriske laget har flere pigmenter i huden enn det jeg og Chris har. Ingen av disse er valgt ut FORDI de er skapt av et lag med folk i flere farger, alle er valgt på grunn av kunstneriske kvaliteter. Slik også Hermann Sabado er valgt til kategorien beste mannlige hovedrolle fordi vi mener han gjør en av årets tre sterkeste innsatser i denne klassen – ikke fordi faren hans er fra Filippinene.
Dette sier jeg altså som talsperson, men jeg tror jeg ville sagt omtrent det samme om jeg skulle ha uttalt meg som meg selv (kritiker og kommentator). Hvis jeg skal legge til noe kun for meg selv (dette har jeg ikke diskutert med øvrige i jury) kan jeg si at jeg uansett mener det er supert at Deise tar opp fargeperspektivet. Jo oftere det diskuteres, desto større sjanse for at teatersjefene har det i tankene når repertoar skal velges og roller besettes. Jeg legger bloggen din som bokmerke, jeg, og håper flere gjør det samme.
Henrik Ahlsmann: Jeg er et stykke på vei enig med deg i at det har vært mye forutsigbart og anti-kreativt ved såkalt modernisering av klassikerne. Men her gjør du deg skyldig i å blande sammen kategorien teater med kategorien Heddaprisen. Det er ikke det samme! Man kan godt mene at teatret ikke bør «gjenspeile» samtiden, samtidig som man mener at Heddaprisen bør gjøre det. Det Deise Nunes, og scenekunst.no i sitt intervju med Lillian Bikset fra Heddajuryen, peker på her er usynliggjøring av det frie feltet og av skuespillere med en annen bakgrunn enn hvite skuespillere utdannet ved Teaterhøgskolen.
Heddaprisene bør ikke gjenspeile vår tid.
Intet teater burde gjenspeile vår tid. Da låses det i tidens tann, og blir irrelevant snarlig etter.
Teater skal være tidløst, de beste stykkene skal kunne sees vel så godt om 1000 år som for 1000 år siden.
Så klart kan man trekke inn elementer fra nåtiden, dersom det er der handlingen er satt, men å skape teater som en kommentar på dagens samfunn er ikke bare unødvendig, men kjedelig.
Det mest uinspirerende og tåpelige man kan gjøre innen scenekunst er å modernisere gamle stykker; hente fram Peer Gynt og gi han en Tinder-konto. Håper vi snart slutter med nettopp det.