Guttenes dans

Marie Bergby Handeland er opptatt av hva bevegelse og dans betyr både personlig og sosialt. Hun har derfor i flere prosjekter ikke vært på jakt etter virtuositet, men danse- og bevegelsesglede i tillegg til å løfte frem spørsmålet om koreografiens sosiale plass. I Forfatterbevegelsen deltok det for eksempel seks etablerte forfattere som ikke tidligere hadde befattet seg med dans eller koreografi. I koronaprosjektet Kirkedanseren fikk én og én publikummer en hel kirke for seg selv og ble oppfordret til å danse til organistens spill. I prosjektet Boys er inngangen mye av det samme. Hun har samlet en gruppe unge gutter fra ulike steder i Oslo-området med ulikt forhold til musikk og dans for å utvikle en gruppedynamikk og skape en forestilling. På mange måter er det et sosialt prosjekt med en grunnleggende holdning til bevegelsesglede, men det handler også om performativt engasjement og kollektive prosesser.

Det er åtte gutter i alderen 16-18 år på scenen. Når forestillingen begynner ser vi to gutter med hardingfeler foran et teppe. Det er som om de spiller hver sin dvelende melodi som noen ganger finner sammen i en harmoni og andre ganger går i hver sin retning både rytmisk og harmonisk. Etter hvert faller de sammen og spiller noe som ligner mer på tradisjonell folkemusikk. Når teppet går opp, sitter det to andre gutter på gulvet og beveger seg til rytmene. Bak dem henger det gullfargede tepper i laser, og sammen med lysdesignet gir dette et varmt og lunt preg på scenen som allikevel henviser til noe større og mer eksklusivt på grunn av fargen.

Forestillingen er bygget opp som en konsert der ulike numre blir presentert etter hverandre. Det er nummer med instrumentalmusikk, andre med sang og noen nesten rene dansenumre. Alle de åtte guttene er veldig flinke. De synger stort sett veldig bra, og det er ingenting å utsette på instrumenthåndteringen eller danseferdighetene. Særlig i sangnumrene der de har skrevet tekst selv, skinner det gjennom noe upolert og litt naivt, og kombinert med det høye ferdighetsnivået oppstår det flere rørende øyeblikk. I én sang synger en av guttene om å ha vært venner med noen siden man var fem, men så ikke være like gode venner lenger. Fra et voksent perspektiv er det lett å tenke at dette er en over gjennomsnittet vanlig erfaring, men oppriktigheten og inderligheten i fremførelsen gir meg både medfølelse og forståelse for både innhold og gjennomføring. Fordi forestillingen fremstår som stramt regissert og guttene er så flinke at det er få feilsteg, er det i disse opplevelsene av oppriktighet at prosjektet og prosessen kommer til syne. Det er her vi kan spore sårbarhet, drømmer og inspirasjon, og det er i disse passasjene jeg blir rørt.

Det er tydelig at koreograf Handeland har hatt god kontroll på prosessen, og det gjør at hele innpakningen føles profesjonell og tilpasset evner og alder. Og selv om jeg mens jeg sitter i publikum kjenner på masse glede og optimisme over ungdommens vilje og evner, lurer jeg på hva denne kunsten skal si meg utover det rent talentdyrkende. Jeg forstår godt hvorfor de sårbare delene av prosessen ikke blir vist frem. Jeg forstår hvorfor det vi får servert er det polerte og ferdigstilte. Det handler om å ivareta deltakerne og gjøre det til en faktisk god prosess for dem der de kan være stolte av det de har fått til sammen. Jeg sitter også ved siden av det jeg tror er en av guttenes mor, og jeg kjenner hennes stolthet smitte over og blir glad på hennes vegne.

Men jeg kommer ikke unna at det stopper litt opp der og at jeg derfor blir litt delt i min egen resepsjon av verket. Jeg vil jo ikke at Handeland skal iscenesette sårbarheten og skape rom som blottlegger prosessene. Det ville vært umoralsk og hadde kanskje heller ikke blitt veldig spennende scenekunst. Men på den annen side er nesten all sårbarhet fjernet, og det gjør at jeg leter etter brudd og skurr som kan skape perspektiver og åpne opp resepsjonen.

I Hedda Fredlys anmeldelse av Forfatterbevegelsen i Shakespearetidsskriftet skrev hun «Jeg synes det skal være lov til å skjelve mye mer på hendene i offentligheten.»  Jeg så ikke forestillingen selv, men i denne anmeldelsen kommer det frem hvordan forestillingen la til rette for en fremvisning av sårbarhet og hvordan dette blir en kvalitet i verket. Forfatterne var konsentrert og var bevisst det faktum at de handlet utenfor sin egen komfortsone. Det er annerledes å jobbe med tenåringer enn med voksne, etablerte forfattere som med vitende vilje går inn i noe som ligger utenfor deres kompetanseområde, og de unge guttene trenger å få lov til å skinne for at vi i publikum skal se hvilket potensial som ligger i dem. Men det gjør også at sårbarheten blir pakket inn så tett at den forsvinner som dramaturgisk drivkraft. Det kjennes nesten kynisk å skrive om sårbarhet som dramaturgisk drivkraft når man har å gjøre med ungdommer som i utgangspunktet sitter på stor sårbarhet, men det store spørsmålet jeg sitter igjen med er allikevel hva dette skal gi meg som kunstopplevelse utover den følelsen forestillingen gir av å være et svært vellykket avslutningsarrangement på en lang prosess.