Gud er DJ

Det er fullt av folk, og det spilles høy technomusikk i foajeen på Dansens hus når jeg kommer for å se Rina Rosenqvists MASS. Forestillingen bygger blant annet på danseepidemien som brøt ut i Strasbourg i 1518 da flere hundre mennesker begynte å danse febrilsk i det som ble kalt dansepest. Flere danset til de kollapset, og teoriene om hvorfor dansemanien oppsto er mange, men forskere peker på at det var dårlige avlinger, og mye korn var infisert med en muggsopp som forårsaket psykose og spasmer . Dansemanien var tidligere i år tema i Mette Ingvartsens The Dancing Public som også ble vist på Dansens Hus, og den tyske koreografen Lea Martini har undersøkt det i sine arbeid.

Mangel på praksis
Hovedscenen på Dansens hus er, som i Mette Ingvartsens tilfelle, forvandlet til det som skal forestille et sydende dansegulv. Stoler er fjernet, og det står et lite amfi på siden som publikum har satt seg på. Det er montert blått lys på sidene, og rommet skal ligne et klubbrom. Noen av utøverne er plassert forskjellige steder rundt i rommet og de er i gang med å klubbdanse. Den Oslo-baserte djen Bendik Baksaas står på et platå ikledd hvite pelsboots, en bokseaktig satengshorts og cropped topp. De siste årene har det vært fokus på klubben som agent for sosial endring, som et sted hvor vennskap skapes, og folk med ulik bakgrunn integreres, også kjønnbalansen på DJ-oppstillinger har vært under heftig debatt siden klubben fortsatt er dominert av hvite menn.

Det uklart for meg om MASS ønsker å imitere eller lage et alternativ til klubben, men ingen av delene ser ut til å begynne med djen, for i MASS er han både gud og en hvit mann.

De siste femten årene har jeg både klubbet og gått på utallige forestillinger som forsøker å dra klubbkulturen inn på en scene. De aller fleste kunstnere mislykkes i å skape et koreografisk interessant prosjekt ut av det. Kanskje handler det om at klubbdansen er en sosial dans og krever et tydelig koreografisk prosjekt som hos for eksempel Frédéric Gies som har arbeidet og forsket på technosomatics eller som i Michel Rizzos arbeider hvor klubbing forvandles fra det stereotype dekadente tidsfordrivet til en helhetlig og helbredende koreografi.

I likhet med Rizzo har Rosenqvist et stort cast bestående av åtte utøvere kledd i forskjellige kostymer. Det er et helsort scifilook, en blondebody med et lite skjørt over, en 70-tallsaktig buksedress i fløyel og et rosa miniskjørt i kombinasjon med en v-hals-genser og lange boots. Kostymene er signert LLL (Leon Lundback, Mira Leff og Leon Lindgren), og de både dekonstruerer og reproduserer stereotyper og karakterer. Jeg får like mye assosiasjoner til publikum på Coachella og Burning Man som klubb, og jeg lurer på om kostymene hadde tjent på å ikke sprike i så mange retninger siden forestillingen overordnet mangler et koreografisk prosjekt og drar meg ut av klubbfantasien.

Klubbkoreografi
Utøverne danser og bruker hele rommet. De beveger seg mellom publikum og tett på dem, de har ulike scores, én går sakte over scenen, og en annen repeterer samme sekvens flere ganger.  I en podcast laget av Dansens hus snakker Rosenqvist om at de er karakterer, men jeg skjønner ikke helt hvordan de har arbeidet med det. Noen av utøverne virker som de spiller karakterer mens andre ikke gjør det. Det gjør meg forvirret, og jeg lurer på hvor mye hver enkelt utøver har fått være medskapende i den prosessen og hvordan det er tenkt inn i det overordna prosjektet.

I motsetning til i Ingvartsens forestilling oppnår danserne i MASS å få gulvet til å bevege seg, og danserne skaper møtepunkter mellom hverandre og publikum som også tidvis danser. Noen ganger samles alle, eller de møtes to og tre, men jeg får allikevel følelsen av at jeg har sett det samme klubbstykket i mange år nå, og jeg savner at de formidler en grunn til å flytte klubben inn på scenen.

I Rizzos arbeid Higher var det mange øyeblikk av ømhet hvor ansiktene til utøverne møtte hverandre i smil og holdt øyekontakt. Øyeblikket, kombinert med det faktum at tankene mine kontinuerlig vekslet mellom å se på danserne som individer og en sammenkoblet organisme, var med på å forme en mening om å opprettholde en identitet samtidig som danserne var en del av fellesskapet. Mens klubbdans i verkene Frédéric Gies blir en form for meditasjon i bevegelse som utforsker transelignende bevissthetstilstander og er verktøy for selvoppdagelse, er det koreografiske prosjektet i MASS vanskeligere å få øye på. Det er som om Rosenqvist forsøker å imitere en idé om klubbkultur mer enn hun forsker på hva det er i klubbkulturen som kan være interessant å oversette koreografisk. Jeg savner en tydeligere dialog mellom dans slik det skjer i klubben og dans som kunstform eller koreografi.

Klubbdansen kan ikke enkelt kategoriseres og har sosiale og kulturelle betydninger manifestert gjennom ulike påvirkninger og stiler. I likhet med andre sosiale danseformer, som for eksempel swing, må det tilføres noe for å skape en scenisk interesse. Danserne i MASS er klar over både hverandre og publikum, men vi får sjelden se andre følelser enn at de har det gøy. Jeg får likevel fornemmelsen av at det smitter over på publikum og at det finnes en vilje og energi i det. Noen fine scener oppstår, som når alle samles foran på scenen og lystaket går ned og skaper en kirkeaktig følelse (mange klubbgjengere kaller klubben for kirka) eller når danser Magdalene Solli kommer inn på scenen og bruker et hav av tid på å forflytte seg fra den ene siden til den andre.

Slik det står i dag er MASS verken en klubb eller et helhetlig koreografisk arbeid. Klubbdansen kan vise oss den individuelle kroppen som buktaler i tjeneste for noe som er større enn seg selv. Visjonen om transcendens og fellesskap kan komme til uttrykk på klubb, i protester eller festivaler, som fortsatt er en lovlig trykkventil for oss som lever under, og i kapitalismen. Kanskje jeg er konservativ, men insisterer man på å forvandle klubben til kunst, må det også finne et konsept som tydeliggjør og begrunner valget. Hvis ikke kan man la klubben være klubb.

Redigert 15.12.22: En sammenligning er tatt ut da den kunne misforstås.