I “Mamma Masochist” beveger Ibrahim Fazlic seg farlig nær en grense det er vanskelig å definere, men han holder seg på elegant vis innafor hele tiden. Med ham har en ny figur og stemme gjort sitt inntog i norsk scenekunst.
Anette Therese Pettersen og Runa Borch Skolsegs andre reisebrev fra Kunstenfestivaldesarts i Brüssel handler om språk, politikk og ekstatiske scenekunstopplevelser.
Historien om rehabilitering og oppgradering av Nationaltheatret er en fortelling om å være bakpå, om aldri å være à jour. Nå finnes det kanskje et håp om at man kan ta igjen det tapte.
Det er 12 søkere på stillingen som teatersjef på Turnéteatret i Trøndelag.
Når den tyske regissøren Michael Thalheimer får bryne seg på Lille Eyolf ved Den Nationale Scene i Bergen drukner Henrik Ibsens tekst i store følelser.
Under Kunstenfestivaldesarts (KFDA) i Brüssel er det som om kunstnerne ligger noen steg foran i en destabilisert verden. Både kurateringen av festivalen og verkene i seg selv sier noe om den verdenen vi lever i.
I del #3 av pentalogien Livet fortsetter Goksøyr & Martens sitt presise og treffsikre nærstudium av den urbane middelklassefamilien som habitat og fellesskap. Denne gangen med mannen i fokus.
Det er raust hvordan kompaniet bak “Gåologi” inviterer publikum tett på prosessen ved å spille forestillinger hjemme hos folk, men deltakelsen føles påtvunget.
Bare 11 søkere har søkt på jobben som teatersjef på Den Nationale Scene etter Stefan Larsson.
“Jungelen” av Tigerstadsteatret er spennende politisk teater som vil skape mange fine klasseromsdiskusjoner på Oslos ungdomsskoler i tiden som kommer.
Tre tekster er nominert til årets beste kritiske tekst innenfor feltet teater, musikk eller dans. Vinneren blir annonsert under Festspillene i Bergen torsdag 26. mai, og får et reisestipend på 15 000 kroner. Det melder Norsk kritikerlag i en pressemelding.
Når det knitrer rett ved ørene mine, blir jeg oppmerksom på jeg har hud også inni ørene og at denne overflaten blir strøket av lydbølgene. Holmberg og Barfods “Hudriket” berører helt inn i hodet.
Karakterene i Claire de Wangens Shiemens er mildt sagt snurrige, men dramaturgien i forestillingen blir litt for hektisk til at jeg får helt tak på verken dem eller historien til Siemensblokka på Linderud.