Bilde: Tidsmaskinen foto Klara Sund

Fullbooket reise med Tidsmaskinen II

På en fin mailørdag i Oslo strømmet dansemiljøet til
historietime på Scenehuset. Koreografene Leif Hernes og Anne Grete
Eriksen har vært flinke til å dokumentere sitt virke, mens Kjersti
Engebrigtsen har vært en igangsetter for praktisk utøvelse av dans,
mener vår kommentator, Sidsel Pape.

Forestillingsnavn: Tidsmaskinen II – et innblikk i erfarne
koreografers liv og virke

Spillested: Scenehuset i Oslo

Regi: Dansens Hus

Medvirkende: Leif Hernes, Anne Grete Eriksen
og Kjersti Engebrigtsen i samtale med Hooman Sharifi

Lørdag var det søndagstille i Oslo, men travlere enn vanlig på
Scenehuset. Dansens HusŽ ansatte hadde tatt hardt i og stilt fram
50 stoler, men måtte hente 30 til. Tidsmaskinen II – et innblikk
i erfarne koreografers liv og virke
samlet dansemiljøet til
historietime. Kom og ta på vår kulturarv! Hvem svaier vi på
skuldrene til? Folkeopplysning som dette gjør det lettere å finne
balansen. Dansemiljøet trenger røtter for å vokse, noe Dansens Hus
for andre gang betimelig tar konsekvensen av.

Dansdesigns to koreografer Anne Grete Eriksen og
Leif Hernes var først ut i Tidsmaskinen II . Koreograf
Hooman Sharifi var satt til å intervjue dem, uten at han viste
særlig stor evne til å stille spørsmål.

Å designe dans for kamera

Sharifi spurte Dansdesign om de kunne oppsummere sitt
kunstneriske virke. Hernes begynte å fnise av det store spørsmålet.
Deres produksjon av dans, film, video og utendørsforestillinger
ville det ta ham timer å snakke om. Dansdesign lærte seg tidlig å
dokumentere sitt komplekse og forgjengelige kunstuttrykk. De viste
derfor en kort kavalkade over designet dans. Jeg så par etter par
danse rundt og rundt til lands og til vanns og i lufta med. Og så
fikk vi selvsagt se åpningsdansen i snøen på Lillehammer OL.
Dansdesign er tydelig inspirert av kontaktimprovisasjon, selv om de
ikke sier det.

Å drive dans fram

Sharifi fikk til en mer intim samtale med Kjersti Engebrigtsen.
Hun kalte seg igangsetter og koreograf. For å kunne skape dans på
1970-tallet var det nødvendig å bygge et verksted: Danseloftet i
Oslo. Hun fortalte om en drøm der det hadde gått opp for henne at
hun på ny trenger et ”veksthus” hvor hun til høsten skal dyrke fram
sin neste dans. Denne gangen gjelder det bokstavelig talt et
drivhus på Karl Johan på CODA-festivalen. Det publikummet som var
igjen, lot seg sjarmere av disse praktiske betraktningene i plenum.
Engebrigtsen har også drevet fram Dansens år og Ny dans i Norge.
Spørsmålet er om denne driften er hennes viktigste bidrag til
dansehistorien?

Kritikk som dialog

Både Dansdesign og Engebrigtsen nevnte kritikernes kommentarer
som svært viktig for deres kunstneriske utvikling. På 1980-tallet
fikk de opp til seks anmeldelser pr. forestilling! Kritikerne var
selv seriøse dansekunstnere med kunstforståelse og evne til å
skrive. De vurderte ut fra dansekunstens egne kriterier og fungerte
som et kvalifisert korrektiv til koreografene. I dag skrives
kritikker for publikum og ikke for dansemiljøet, hevdet Dansdesign.
Som nyrekruttert kritiker til scenekunst.no og dance.no tviler jeg
på dette, men jeg forholder meg heller ikke til noen dagspressedesk
med salgskrav.

Maskinene forteller

Sharifi kunne ha spurt hvorfor det var Dansdesign og
Engebrigtsen som var gitt oppgaven å fortelle om vår nære
dansehistorie på Tidsmaskinen II. Dansdesign har vært flinke
til å sette spor. Engebrigtsen har ikke vært like synlig, men kom
godt fram i Tidsmaskinen som den foregangskvinnen hun er.
Innblikket i disse erfarne koreografenes liv og virke ga et
sammensatt bilde av norsk dansekunst oppunder århundreskiftet.
Blant publikum satt det mange koreografer som også kunne snakket om
sitt arbeid med dans i samme epoke. Fire av dem skal til pers i
Tidsmaskinen til høsten. Det er kanskje lettere å be dem
fortelle som har dansedokumentasjonen i orden? Når
Tidsmaskin-arrangørene velger våre historieskrivere, kan det være
verdt å merke seg at usynlighet ikke er det samme som mangel på
kunstnerisk kvalitet.

Jeg ser fram til å høre flere stemmer.
Historietimer som dette er nødvendige for at yngre koreografer,
kritikere og det interesserte publikum skal kunne balansere sin
dansekunnskap stødigere mellom fortid og framtid.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER