Oresteia (Iannis Xenakis), åpningskonsert i Oslo rådhus. Foto: Signe Fuglesteg Luksengard

Frihetens idéregn

I tråd med årets slagord «Freedom is around the corner» utforsket Ultima grensene for hva frihet er, kan være, og hvordan vi kan sette dagsorden med vår menneskelighet, levemåte og kunstuttrykk.

«Freedom just around the corner for you, but with truth so far off, what good will it do?» synger Bob Dylan i låta «Jokerman», til forveksling likt Ultimafestivalens slagord i år. Bob Dylan gjestet Oslo Spektrum rett etter festivalen, dog tror jeg dette var en slags kosmisk ironi heller enn et strategisk trekk fra festivalens side.

«Freedom is Around the Corner» peker i første omgang på den spente verdenssituasjonen, og det postpandemiske glimtet av håp som raskt ble amputert av naturkatastrofer og globale kriser. I en pressemelding skrev Ultima at «Dagens situasjon minner oss om at friheten konstant må kjempes for». Slagordet lover mye og sier samtidig noe om hva vi savner. Det sier noe om lengsel og sammentrekning, om forventninger. Og like mye som juridisk frihet, må kunstnerisk frihet – kunstnerisk fluks – kjempes for.

Min erfaring er at samtidsmusikk ofte handler om et spill med forventninger. Forventninger som blir brutt, idéer som utfordrer – gjennom sin nyvinning eller kanskje enda mer virkningsfullt: gjennom sin tradisjonalitet. Kontrastene mellom det tradisjonelle og avvikene fra det tradisjonelle utgjør mye av det som er meningsfull og nysgjerrig utforskning av kunstneriske og sanselige idéer: å kile, tangere og krasje inn i grensene. Og det er jo risikosport. Det krever frihet – det krever takhøyde og fallteknikk.

Det kan bety å ta ting ut av kontekst, for eksempel en ravehouse beat, og putte den inn i et eksperimentelt musikkteaterstykke med vokalkunstere ispedd korantekster og cabaretsanger (Cabarét Macabre). Eller å spille en gresk teater-kantate med sirenefløyter, som i Ultimas åpningskonsert 15. september med Iannis Xenakis’ Oresteia (1966).

En gave til folket
Oresteia beskrives som Xenakis’ «mest ambisiøse forsøk på å mane fram ur-lydene til antikkens greske drama». Verket er basert på en trilogi skrevet av Aisyklos cirka 458. f. Kr. Det ble skrevet som bestilling til et gresk sommerspel og hadde premiere i 1966, og det har siden vært revidert i flere omganger. Da man i den lille byen Ypsilanti i Michigan, USA, oppdaget at byens navn nedstammet fra gresk og ikke ur-amerikansk, tok de seg friheten til å feire gresk herkomst gjennom et storslagent forsøk på å gjenopplive gresk teater. De bygget amfiscene i kryssfinér med søyler og det hele på baseball-banen til byens universitet, og 1500 finkledde møtte opp for å overvære den andektige urpremieren av en engelskspråklig Oresteia. Pussig, men ikke uvanlig for amerikanere, å appropriere en annen nasjons kultur, og ikke desto mindre fascinerende hvordan de gikk inn, med hud og hår, for på ambisiøst vis å gi byen sin en gave.

Det var nettopp en slik gave Ultima og Rådhuset ga til Oslofjordbotn, i en foajé breddfull av oslofjordborgere. Riktignok fikk vi den timelange utgaven på gresk. Vi fikk også en vanvittig oppslukende forestilling, full av kontraster, brutalitet, skjønnhet og humor. Kontratenoren Seth Carico glimret i rollen som Kassandra, en rolle han også besatte i en oppsetning av Oresteia i Berlin. Han jobber mesteparten av forestillingen i superhodeklang og falsett, som kontrasterer den febrilske rablingen om massakren og volden som har skjedd og skal skje. Ditto glimring utøves av bass-baryton og samtidsmusikkspesialist Nicholas Isherwood, som veksler mellom lyse, anstrengte skrik og presset mørk, ulmende knirking – en mulig demonstrasjon av desperat kaving etter den makten og kontrollen som rollefiguren ønsker seg?

Gjennom store deler av stykket leveres uhyre krevende vokalpartier i samspill med knirkefrie og intrikate rytmesekvenser, utført av perkusjonist Håkon Mørch Stene. Alle spiller de med hele kroppen, og variasjonen mellom slagverkinstrumentene, Oslo Sinfoniettas tilstedeværelse samt bruk av kor, korsolister og barnekor skaper en vilter og spennende dynamikk. De grå, marmor-aktige hovedrollene og det nesten blasse koret står også i sterk kontrast til barnekoret som er kledd i fargerike Charles Dickens-inspirerte kostymer. Barna røsker tak i rommet der de løper og deler ut små bjellepinner til publikum.

Boya Bøckman skaper det dynamiske, visuelle bakteppet med bruk av video og lysprojisering. Han jobbet godt med de eksisterende strukturene, materialene og teksturene i Rådhuset, som marmorens mosaiske former og trappegrindens forgylte utskjæringer. Kombinasjonen mellom det urgamle, det klassiske og det digitale skaper en snål, men spennende stemning. Nytt og gammelt forenes i all sin universelle raritet og serveres – og tilgjengeliggjøres – til alle oppmøtte med den største selvfølgelighet.

Barnas ultimate dag?
For tilgjengelighet er jo frihet. Hva vil det si at noe er tilgjengelig, egentlig? For en nærsynt betyr det briller. For en med lammelser betyr det rullestoltilpasset. Hva betyr det for et barn?

Personlig tror jeg det handler om flere ting, men særlig at vår måte å forstå musikk på (og det som kreves for å forstå musikk), som noe intellektuelt, vanskelig (hvis det er bra) og ikke minst noe som er atskilt kroppen – er fallert. Det er rester av det kartesianske tankegodset som har gjennomsyret vitenskapsfilosofien i århundrer, og som ikke minst har hindret muligheten til økt forståelse mellom kognisjon, persepsjon og sensasjon. Musikken er sanselig! Vi forstår den med kroppen. Og hjernen – der tankene bor – er i kroppen, selv om musikken er i lufta.

Derfor er jeg sjeleglad for at jeg fikk testet ut Barnas Ultimadag på avkom 1, 2 og 3. Igjen ble frihet (eller mangel på den) et tema. Gjennom Gunhild Seim og Terese Arildsdatter Riis sin installasjon Velkommen Hjem ble barna oppfordret til å reflektere over hvordan det er å være flyktning.

Kronsalen på Sentralen var her fylt av seks-syv lavvoer i svært iøynefallende tekstilvariasjoner. Inni hvert telt var det leker, tegnesaker eller spill som inneholdt interaktive lyd-komponenter. Med jevne mellomrom ble rommet også fylt av et lydopptak som minnet om ulike luftbårne (og truende) farkoster. Installasjonen var i utgangspunktet myntet på barn fra ti år og oppover, men ble mer enn godkjent av mine treåringer. De serverte gladelig fra tekannen som lagde lyd når den ble løftet på, eller de kunne sitte i ro og mak og utforske plysjkledde overflater, fargerike teksturer og objekter som sto klare til deres forvaltning.

Fra åpent lende i Kronsalen snodde vi oss ned trappene til dekonstruert trombone-workshop. Lokomotone! ble holdt av Øyvind Brekke og Anders Krenges Hansen. Her forsøkte arrangørene å motivere og forklare gjennom å blåse opp trombonen og modellere den, samt aktivere barna gjennom improvisasjonslek. Dette var dessverre noe rotete organisert, som medførte at barna ikke fikk noe ut av det, og vi måtte forlate opplegget før det var ferdig.

Motstykket fant vi i forestillingen Minimal Animal fra tyske Theaterhaus ensemble. Her presenterte de to skuespillerne Günther Henne og Uta Nawrath musikk fra Steve Reich og Terry Riley (Music for 18 Musicians,Clapping Music m. fl.) gestaltet som to vaktmester-karakterer.

De presenterte en dyrisk minimalisme som går helt til kjernen av hva musikk får lov til å være, og hva man kan lytte etter. De gjorde dette blant annet ved å kontrastere hverdagsstøy og stillhet, som ble aktivert og deaktivert gjennom å flytte seg til bestemte steder i på scenen eller ta på seg store ører.

Disse virkemidlene førte tankene mine hen til Pierre Schaeffers intentional listening, likedan John Cages omgivelsesmusikk, og hvordan de skaper en frihet til å finne musikk der du ikke visste at den fantes. Den er tilgjengelig og utilgjengelig på samme tid.

Stykket var intuitivt og nonverbalt, og det traff godt. Tempoet ble tatt helt ned, men den scenografiske og dramaturgiske intensiteten var stram og vel-timet overfor både voksne og barn. På slutten fikk barna leke seg med et vell av fargerike støvler, som definitivt vekket dem som hadde begynt å bli trøtte – en genistrek i min bok. Her fikk vi oppleve både hvordan enkle ting kan bli musikk, og hvordan musikk finnes i det enkle.

Jevnt over syns jeg Barnas Ultimadag var en noe tafatt affære. Muligens passer ikke Sentralen så godt til det som en kanskje skulle ønske. Attraksjonene virket bortgjemte, og det var ikke lett så forstå hvilke en skulle sikte seg inn på for å treffe på aldertilpasning. Opplevelsen ble hevet av Minimal Animal, interaktive elementer i Velkommen Hjem og det faktum at bygget i seg selv byr på inntrykk barna kan ha glede av. Likevel satt jeg igjen med litt skuffelse, fordi jeg tror Ultima har mye å hente på barnearrangement.

Lokomotone (Øyvind Brekke og Anders Krenges Hansen) under Barnas Ultimadag. Foto: Signe Fuglesteg Luksengard.

Nye stemmesfærer
Derimot ble jeg henrykt da jeg oppdaget at Ultima hadde programmert ikke én, men TO hele kvelder i stemmenkunstens tegn. Den ene, Nordic Voices & Gryphon Piano Trio, hadde jeg ikke lagt merke til i programmet, mens den andre besto av konserten Voice Affairs kuratert til og av det tyske ensemblet Neue Vocalsolisten Stuttgart i tett samarbeid med Ultimafestivalen og en rekke europeiske kulturaktører.

Prosjektet har ligget på arbeidsbordet siden 2020, og med temaet «Den nye midtøsten» utforsket de ulike stemmeuttrykk og musikalske impulser fra komponistenes respektive hjemland (Egypt, Libanon, USA, Ungarn, Palestina, Israel, Hellas), og multikulturelle emulsjoner av erfaringer.

Dermed fikk vi musikk som smeltet sammen tradisjonelle vokalformater (madrigal, operatisk sang, koransang) med – i konteksten – utvidede stemmeteknikker (knirk, knekk, ululering, strupesang) og elektronisk prosessering i ulike formater og varierende mikrofonforsterkning.

I den første halvdelen av konserten var det primært fokus på den lydlige stemmen med verkene Madrigal d‘Essilio (Cynthia Zaven), A Short Biography of a Snake (Raed Yassin), Asher Hotseti Etkhem (Dániel Péter Biró) og I covered the planet with a dried leaf (Youmna Saba ). Publikum fikk fordøye musikken sammen med et måltid mezeh (libanesisk/palestinsk middag bestående av småretter) og en panelsamtale moderert av Rob Young, før vi fortsatte med andre del av konsertprogrammet.

Det mest interessante verket VROS (Samir Odeh-Tamimi var også det som tilsynelatende var dårligst planlagt. Mulig var det noen tekniske utfordringer med avviklingen, men det er vanskelig å bedømme i etterkant uten å ha snakket med noen av de ansvarlige. Likevel ble jeg både provosert og skuffet da jeg var nødt til å beskytte ørene, og hverken kunne notere eller nyte musikken. En skal ikke være nødt til å risikere hørselen når en går på konsert – i det minste bør en gjøres oppmerksom på skadelig høy og påtrengende lyd, og ingen stoler bør stå så nærme høyttalerne eller utøverne at lyden blir uutholdelig. Dette gjaldt også for de to verkene hvor kirkerommet ble brukt mer koreografisk og teatralsk, og det tok i bruk ulike hjemmesnekra slagverkinstrumenter Manolis Manousakis: State of Exception / Confli.ct (2020/21) og Tony Eliehs Zalghouta/Ululate.

Dog vil jeg berømme komponistene for ambisjonsnivået, for variasjonen i uttrykk og for dristig valg av materiale, som i mange land ikke ville gått ustraffet hen. Ikke minst må jeg påpeke hvilket skyhøyt nivå utøverne i Neue Vocalsolisten Stuttgart leverte på, både i uttrykksmessig allsidighet og i vokalteknisk bravur. Særlig imponert ble jeg over førstesopran Johanna Vargas, men også flere av de mannlige vokalistene som demonstrerte en enorm spennvidde i paletten sin.

The Listeners
Missy Mazzolis nyskrevne opera The Listeners hadde urpremiere den 24. september i Den Norske Opera Ballett, og er dermed også deres første skrevet av en kvinnelig komponist.

I The Listeners møter vi læreren Grace, som føler seg fanget i det livet hun lever. Bosatt i en ørkenby, sammen med mannen Paul og tenåringsdatteren Ashley, begynner hun å høre en lav brummelyd – The Hum – som hjemsøker henne. Lyden, som innimellom er intenst gjennomborende, blir enda verre når hun ikke blir trodd eller når verden er vond.

Igjen kommer vi tilbake til Schaeffers lytteintensjon og hvordan sensibilisering påvirker hva vi legger merke til. Jeg opplever at The Listeners problematiserer dette, men samtidig også hvordan strukturelle problemer tilrettelegger for lidelse og fortrenger menneskers (ofte kvinners) tilgang på frihet gjennom autonomi og egenomsorg. Foruten å sette lys på hvordan anerkjennelse, tilhørighet, fellesskap og bekreftelse er avgjørende for hvordan vi opplever smerte og hvordan det både kan være destruktivt og oppløftende.

Det er denne formen for agency (handlingsrom) protagonisten Grace oppdager i The Listeners. Når hun innser hvor avhengig hun har gjort seg andres bekreftelse i en sekt av Hum’ere og i tillegg avslører den korrupte lederen, finner hun enorm styrke i sannheten som kroppen hennes hele tiden har forsøkt å fortelle henne. På mange måter er det en historie om å bryte ut av sitt eget sinns fengsel.

Verket fikk blandet mottagelse. Personlig slutter jeg meg til de av kritikerne som holder første akt som den sterkeste, slik som NRKs Eystein Sandvik. Jeg opplever ditto at energien dabber litt av midtveis i andre akt når en konfrontasjonsscene med mye unødvendig dialog tar uforholdsmessig lang tid. Noen ganger likner det litt på opplevelser jeg har fra amerikansk a-film: en tendens til overforenkling og smått fordummende sekvenser for å tråkle sammen plottet. Likevel gjør de også grep jeg finner forfriskende. De tar i bruk humoristiske elementer som å parodiere en direktesendt Fox News-reportasje, så vel som å bruke moderne og tidvis profant språk som «bitch» og «fuck» i sang-dialogen.

Jeg opplever de musikalske komponentene som vakende mellom anonymitet og subtilitet. Tidvis spes det på med lett luggende dissonanser i tilsynelatende tradisjonelle passasjer, som løses opp ganske raskt. Melodiføringen er mer dristig og krydra med atonalitet, selv om den også holder seg inne med et mer konservativt publikum. Kanskje er dette noe av komponistens intensjon? Å tangere, eller kun fornemme det som ikke helt stemmer, nettopp slik The Hum er vag og flyktig? At vi nesten ikke – eller kun noen få av oss – merker noe til de fremmede elementene? Det står vi fritt til å tolke.

Ambisiøs relansering
Årets Ultima gjorde flere svært modige valg, eksemplifisert gjennom store produksjoner som The Listeners og Nils Henrik Asheims tolv timer lange monumentale dekonstruerte orgelverk/konsertmaraton/installasjon Organotopia i Birkelunden. Jeg håper virkelig det blir satt opp flere ganger da jeg kun fikk med meg finalenummeret med hele stjernelaget av gjestemusikere. Slike interaktive, oppslukende og inkluderende kunstverk trenger vi mer av!

Ultima imponerte også gjennom å kuratere mindre prosjekter som konsertfilmen Aspects (Øyunn). Her blir skillet mellom det populærmusikalske, det samtidskunstneriske og det personlige slørete, og det oppstår spennende og motstridende følelsesmessige reaksjoner og tanker. Små ting jeg ikke klarer å sette fingeren på. Likedan ønsker jeg å gi dem honnør for at de fortsetter å trekke fram unge komponister, som nettopp Øyunn, men også at de har fortsatt med visningsrommet Sonisk Hage hvor komposisjonsstudentene ved Norges Musikkhøgskole (NMH) får muligheten til å vise fram hva de driver med, i all sin ublaserte (men muligens angstfylte) idérikdom. Slik blir festivalen levende og gir seg selv vann på mølla, både i kraft av sitt samfunnsoppdrag som sysselsetter, men også som en slags kunstnerisk dresin som sveiver feltet videre sammen med kunstnerne.

Men med modighet og risiko følger det også med at man ikke alltid treffer. Et eksempel på dette var for meg konserten Spirit Exit med Catarina Barbieri på Munch. Foruten å være ubehagelig høylytt var den preget av en puslete og lite oppslukende dramaturgi, samtidig som den hadde med seg fine modulærsynth-lyder og spennende assosiasjoner til Blade Runner og cyberpunk-fantasier. Reint festivalteknisk forstår jeg ikke hvorfor konserten ble avviklet med sittende publikum, all den tid suggererende, repetitiv og progressiv techno frir til kroppens bevegelsesapparat. Friheten var her nesten, men bare nesten, innenfor rekkevidde, og slik ble musikken blot en påminnelse om å sitte fast – om ufrihet. Slik mennesker sitter fast, er avhengige og begrensede av teknologi og av våre omgivelser.

Ultima 2022 var den første postpandemiske årgangen i fullskala drift, noe festivalen demonstrerte i tykke penselstrøk: gjennom uttrykkene presentert, mangfoldet blant dem og dimensjonene de ble presentert i. På mange måter føltes det som en egen gjenåpning: et «velkommen tilbake» fra sommer, fra nedstengningens siste krampetrekninger, og til kjølig ettertenksomhet og til vårt åpne, frie landskap. Det er deilig og forløsende, men også skummelt, for med frihet kommer ansvar.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER