Fri scenekunst ikke lenger rart og pussig

Av Julie M. Løddesøl

På et lager i DTSŽ kontorer i Storgaten 10 b i
Oslo ligger kataloger over teater- og danseaktivitet fra 30 år
tilbake. De første ser snodig daterte ut, selv for en som ser på
1977 som en nokså nær fortid. Dette året ble daværende
Teatersentrum etablert, som en kunstnerinitiert organisasjon. I den
første katalogen for 1978 er 15 grupper presentert, og både dans,
teater og figurteater var med.

I en kortfattet historisk fortelling om Danse- og Teatersentrum, skriver
daglig leder Tove Bratten:

“Det frie feltet er scenekunstens åpne rom, det
er her man velger hva og hvem man vil arbeide med, det er her man
forsker frem nye uttrykk og videreutvikler et eget scenisk
språk.”

-Tove Bratten, hvordan er dette åpne rommet
forskjellig fra scenekunstens åpne rom fra 1977?

-Ja, hvis du ser på katalogen fra dengang, er det
gruppenes kollektive arbeidsform som fremheves, mens vi i dag ser
en dreining i det frie feltet mot tydeligere kunstnerskap.
1970-tallet var jo svært politisert, og situasjonen i det frie
feltet i Norge var for eksempel veldig forskjellig fra Sverige. Der
brøt skuespillere fra institusjonsteatrene ut og dannet frie
grupper, fordi de ville ha større fokus på skuespillerens arbeid og
hva de skulle sette opp. I Norge endte skuespillere fra
institusjonsteatrene som var opptatt av det demokratiske,
ideologiske utgangspunktet, opp i regionteatrene. De som startet de
frie gruppene var ofte folk med forskjellig bakgrunn. Mange av dem
søkte utvikling ved å knytte seg til andre kompanier, som
Odinteatret. Gjennom det frie feltet fikk vi også kontakt med det
levende europeiske teatret, som Kantor, Grotowski, Barba, fordi det
var viktig for gruppene å komme seg ut. Allerede da utviklet
mangfoldsperspektivet seg, sier Bratten.

Rart og pussig

I lang tid hadde teaterinstitusjonen definisjonsmakten på hva
som var profesjonelt teater, mener hun. For Teatersentrum, og fra
1997 Danse- og Teatersentrum, handlet det i mange år om å øke
bevisstheten og kunnskapen i Norge om at det finnes mange
forskjellige scenekunstformer.

-I Norge er vår litterære tradisjon så sterk.
Fortellingen har betydd mye, helt fra eventyrene og sagaene til
Ibsen. I dag er heldigvis forestillingen om at fri scenekunst er
rare, pussige oppsetninger nesten borte.

-Ja, tror du det?

-Ja. Antagonismen er bygget ned, ellers ville
aldri Robert Wilson ha kunnet gjøre Peer Gynt på Det Norske
Teatret og Den Nationale Scene eller Teater Ibsen ha brukt Kirsten
Dehlholm til Torpedo under arken. Se hvordan Jo Strømgren,
Ina Christel Johannessen og Ingun Bjørnsgaard blir trukket inn i
institusjonene. Verdensteatret har ennå ikke, såvidt jeg vet, hatt
et samarbeid med institusjonsteater i Norge – det er kanskje fordi
de jobber så sterkt visuelt – med det er bare et spørsmål om tid,
spår hun.

Kunstnerbedrifter

Det frie feltet har altså fått status, og kunstnerne starter i
dag egne kunstneriske bedrifter for å realisere sine kunstnerskap,
som hun kaller det.

-Det handler ikke om at man ikke får jobb på
institusjonene, det handler om å skape sitt eget uttrykk. De
vil være i det frie feltet, fordi de har en kunstnerisk
ambisjon og evne til å gjennomføre prosjektene sine. Derfor mener
jeg at folk som jobber i kunstinstitusjonen bør være mer
interessert i det frie feltet. Det bringer scenekunsten i bevegelse
og her ligger mye kraft!

Frp og det frie feltet

-Frps Karin Woldseth kunne på NTOs
årsmøte ifjor ikke forskjellen på det frie feltet og
amatørteatervirksomhet, og hun er vel ikke alene om ikke kjenne
forskjellen. Det gjenstår vel en del arbeid å gjøre?

-DTS har mange oppgaver! Vi skal være et talerør
for et mangfoldig felt. Det vakre i feltet er at man kan samles om
felles standpunkt.

-Men hva har dere gjort vis á vis Woldseth og
Frp?

-Vi prøver å få til et møte, men vi prioriterer å
holde kontakt med Stortingsgruppen. Og det viktigste nå er jo den
rød-grønne regjeringen, naturligvis. Vi må tenke hvordan vi får
mest ut av dialog med politikerne. Så det er ikke tilfeldig at det
står om fri scenekunst i Soria Moria-erklæringen.

Tove Bratten har vært daglig leder for DTS siden
1993. Hun liker å være “bak-kvinne” og arbeide politisk strategisk,
og syns det er fint å jobbe med den felles identiteten for et felt
som ofte nok spriker. Hun mener det er viktig at ikke enkeltgrupper
settes opp mot hverandre. Tvert om, en interesseorganisasjon i et
så omskiftelig felt må ha en stabil, forutsigbar infrastruktur,
mener hun. Finnes det noen utfordringer igjen?

“Giske-ordningen”

-De står i kø! Vi må nå få trøkk på ordningen som Trond Giske
kaller Strømgren-ordningen, og som vi kan kalle
Giske-ordningen, smiler hun, og fortsetter:

-Den må veldig fort omfatte ti kompanier til, som
får støtte på samme nivå (3 millioner kroner hvert år i fire år).
Dessuten må vi få ut flere forestillinger. Det er mange som blir
produsert, som ikke blir vist nok.

-De to siste dagene har Aftenposten hatt
artikler om at dansen har det så mye verre enn andre kunstarter.
Hva er din kommentar til det?

-Riksteatret har en formidabel oppgave i å
formidle dans. Scenekunstbruket er en viktig formidler av dans – 28
prosent av det vi distribuerer, er dans. For å kunne formidle mer,
må Scenekunstbruket ha mer penger, og det er ikke blitt prioritert
de senere år.

Brattens tredje punkt på oppgaver som venter, er
arbeidet for å få bort en passus fra statsbudsjettet i 2007, som
sier at de som får statsstøtte, ikke kan søke offentlig støtte
gjennom Norsk kulturråd. Det skaper vanskeligheter for blant annet
en del av DTSŽ medlemmer, for festivaler og programmerende teatre,
som BIT Teatergarasjen, Teaterhuset Avant Garden og Black Box
Teater.

-De fleste av disse er små mottakere, som er
konglomerater av finansieringskilder. Denne bestemmelsen virker
stikk i strid med Giskes forutsetninger og skaper mye uro på et
felt som er sårbart og vart. Selvsagt skal det offentlige kunne
avslå søknader, men jeg håper vi skal få frem nyansene her,
avslutter Tove Bratten. Imorgen inviterer DTS til fest på Stratos
på Youngstorget i Oslo for 160 gjester, kulturminister Trond Giske
inkludert.

Fakta om DTS: Styret 2007:

Styreleder Thorbjørn Gabrielsen, Teater Nor,
Nordland

Kristin E. Bjørn, Ferske Scener, Troms

Janne Langaas, Barske Glæder, Oslo

Jo Strømgren, Jo Strømgren Kompani,
Bergen

Gunnar Thon Lossius, Lossius GTL Management,
Akershus

DTS har 4,5 ansatte, og en
engasjementstilling. Omsetningen er i underkant av 12 millioner
kroner, hvorav 1,9 millioner kroner er statsstøtte for drift av
DTS, det resterende i hovedsak penger til Scenekunstbruket,
UD-midler for eksport av scenekunst og DKS-midler.