Fravær av mening

Et tykt gråhvitt teppe dekker hele scenegulvet. Midtpartiet av bakveggen er i lyst panel, og foran står en sort, stram toseters skinnsofa. Ved siden av sofaen ser vi en bulk i teppet, som om det skulle ligge noen under. Men forestillingens jeg-stemme skjuler seg ikke under teppet. Hun kommer krypende inn fra venstre – åler seg inn i scenerommet iført sorte tights med store hull, en sort shorts med høy skjæring og magekort treningstopp. Det blonde håret er tupert, ansiktet hvitmalt – øyenbryn og lepper er dekket av hvit plastikk. Hun ser litt ut som et romvesen.

Ine Marie Wilmann glir over scenen, hun danser intendert keitete, sitter skrevende i en sofa, hun møter blikkene våre – og hun henvender seg direkte til oss i salen. Ikke slik at hun forventer svar fra oss eller opphever fiksjonskontrakten, men mer på den måten at hun bekrefter vår gjensidige tilstedeværelse gjennom blikkontakt. For Sibylle Bergs tekst ”Og nå: verden!” er egentlig en tale som holdes for et fraværende publikum, en video som spilles inn av en ung kvinne – tilsynelatende uten ambisjoner om å kringkaste talen til andre. Hun henvender seg til et taust ’du’ – en Paul vi får vite særs lite om og som aldri selv kommer til orde. Berg foreslår selv i manus at man kan la adressatens øyne synes på film – ”eller noe helt annet”, som er hva regissør Angelina Stojčevska har gått for her. Hun henvender seg til en taus, og muligens kneblet, ’Paul’.

Ønsket om å bli sett
Talen tar for seg kroppspress, treningshysteri, lengsel etter kjærlighet og tilhørighet, ensomhet og et desperat ønske om å bli sett.

Selv om du ikke har spurt, skal jeg si deg hva mitt håp er: at noen venter på meg der ute. De har trening i å vente, disse unge menneskene, for så å si alle er arbeidsledige. (…) Noen kan helt uten problemer luske rundt og vente på meg. En ung kvinne med grønne øyne og interesse for kung-fu. Kanskje hun heter Lina.

Hvorvidt karakteren refererer til sin sceniske virkelighet, eller om hun dikter fram en fiksjon innenfor denne, er for meg litt utydelig.. Det er ikke avgjørende for forestillingen – det interessante er snarere hvordan Og nå: verden! kombinerer tilstandsrapporter med egenanalyser:

Jeg ble med Lina hjem, men dessverre utviklet det seg en følelse hos meg. Som jeg ignorerer. Jeg er en mester på å ignorere følelser. Nå er vi veldig gode venninner, sier hun, og jeg er ikke ulykkelig forelska. Jeg gjennomgår bare en personlighetsutvikling.

Kledelig ironi
Teksten har et ironisk tilsnitt, og Bergs slagkraftige og syrlige tekst kler Wilmann, som holder en høy konsentrasjon gjennom hele forestillingen. Den veksler mellom to ytterpunkter, det påtatt harde og det skjøre, og denne effekten kunne muligens vært utnyttet enda mer. Det er i bevegelsen fra det ene til det andre at det menneskelige kommer fram. I selve vekslingen fra hard til usikker blir hardheten fremvist som en valgt posisjon, et kostyme – og det er i disse holdningsskiftene at mennesket bak trer frem.

Stojčevska har ikke gitt skuespilleren veldig mye å spille på, men Wilmann hviler trygt i de poseringene hun inntar. Måten hun inntar holdninger på er fullstendig uten innlevelse og hun minner om en tv-vertinne, en yngre Dorthe Skappel – men uten inderlighet. Replikkene leveres utstudert tørt, uten innlevelse. Samtidig har den tafatte og uengasjerte holdningen en form for slap-stick-effekt, og tidvis minner Wilmann mest av alt om et overtrøtt barn som iherdig forsøker å unngå leggetid. Teksten sier noe om å leve i en tid hvor det er vanskelig å finne eller gi mening – og da fungerer det fint at Wilmann både er apatisk og hyperaktiv.

Vi vil være grenseløse og uendelige. Likevel er vi bare en person som er full og går hjem sammen med noen, som også bare går hjem sammen med noen.

Dramatikeren Sibylle Berg har skrevet 20 skuespill og blitt nominert fire ganger til Mülheimer Dramatikerpreis, en viktig scenekunstpris i Tyskland. Undertittelen til Og nå: verden! er Es sagt mir nichts, das sogenannte Draußen. Eller – ’det såkalte utenfor sier meg ingenting’, som tilfeldigvis også er tittelen på et annet skuespill av Berg. Hvordan disse skiller, eller ikke skiller, seg fra hverandre har jeg ikke klart å finne ut av.

Samme år som Og nå: verden! ble utgitt, kom også skuespillet And then came Mirna, og de to tekstene er relatert. Jeg så And then came Mirna på Maxim Gorki Theater i Berlin tidligere i år, og i denne teksten har de unge kvinnene som omtales i Og nå: verden!, blitt mødre. I innledningen til teksten skriver Berg at det er en tekst for ”ca. to personer, eller en med splittet personlighet.” Lenger ned skriver hun derimot at teksten kan spilles av så mange store og små mennesker som man ønsker. Gorki Theater valgte å spille den med fire voksne skuespillere (identisk antrukket) og fire barn. Også Og nå: verden! har lignende rolleinstruksjoner fra Berg: ”En tekst av fru Berg for én person og flere stemmer. Eller noe helt annet.” Berg er med andre ord både helt spesifikk og fullstendig åpen, samtidig.

Mote som kostyme
Den minimalistiske scenografien fungerer godt, men etter hvert som forestillingen skrider frem, blir det tydelig at det jeg i utgangspunktet trodde var ett stort teppe, består av mange mindre. De begynner å skli litt fra hverandre, og gir et mer lurvete inntrykk. Kostymeutviklingen er på sett og vis motsatt: Wilmann kler på seg, lag på lag. Med hettegenser, frakk, cap og skjerf ser hun mer ut som en modell på en catwalk, og antrekket kunne vært hentet fra et motemagasin. Kostymet understreker den poserende holdningen hun hele tiden inntar – som en modell foran et kamera, eller en blogger foran et webkamera, fremstår hun selvbevisst og lite avslappet.

Vår anti-heltinne kommenterer sine egne ordvalg underveis:

Mine multiple forstyrrelser kunne danne et kor i et kapitalismekritisk skuespill og synge: Jeg vil ikke ha den bedritne snikekatt-kaffen. Og jeg vil ikke ha joggesko, i alle fall ikke joggesko, selve symbolet på hvordan vi utnytter den tredje verden, er det fortsatt lov å si det, eller sier man ‘land med suboptimal inntektsstruktur’? Nå sa jeg det. Det onde ordet – inntektsstruktur.

Karakteren latterliggjør størrelser som skam, begjær, forelskelse og sorg. Men hvis disse dimensjonene av livet fortrenges, ironiseres over og undertrykkes – hva står mennesket igjen med da? Hvis det såkalte utenfor ikke sier deg noe, hvordan er det da med innsiden?

Når ingen snakker med meg, blir tilværelsen min uskarp. (…) Mor, jeg er redd. Særlig om natta, da er jeg redd for at jeg for alltid vil være verdens ensomste menneske, det styggeste, tristeste, den eneste som ikke klarer å se seg selv som et tannhjul i verdenshistorien. Jeg er redd for at jeg ikke blir bedre! Og for at jeg ikke er en superheltinne , som modig lusker på gutter om natta og befrir mora si fra patriarkatet, men at jeg bare er et rasshøl akkurat som alle andre.

Bergs tekst maler frem en hovedperson som er reflektert og destruktiv samtidig. Det er en tekst om ensomhet, om lengsel og om frykt for fremtiden. Men kanskje mest av alt om forsøk på å finne en måte å være i verden på.