Fra øyeblikk til øyeblikk

I noen korte øyeblikk i det siste kvarteret av forestillingen Av Carte Blanche oppstår det et genuint og medrivende møte mellom danserne i Carte Blanche og den levende musikken Bergen Filharmoniske Orkester spiller. Det er som om melodilinjene og stemningene i Leonard Bernsteins symfoniske suite On the Waterfront (1954) medieres gjennom kroppene til danserne og bevegelsene deres, som om lyden oversettes til det fysiske, kroppslige uttrykket. Er det dansen som transformerer musikken? Eller musikken som transformerer dansen? I små glimt er det umulig for meg å vite hvor dansen begynner eller musikken slutter. Dansen er i slike øyeblikk en linse jeg lytter til musikken gjennom og musikken er en optikk som gir dansernes bevegelsesspråk uventede nyanser.

Fordypelser i det umiddelbare
Men la oss først starte med begynnelsen. Iscenesettelsen Av Carte Blanche er et konsept og en forestillingsserie der koreografen er fjernet og kompaniet Carte Blanche selv komponerer bevegelser til levende musikk. Gjennom møter med forskjellige musikalske gjester er ideen at noe umiddelbart og spontant skal oppstå når danserne styrer bevegelsesarbeidet på egenhånd og de forskjellige kunstuttrykkene smelter sammen. I programmet til forestillingen ønskes vi «velkommen til en fordypelse i det umiddelbare». Tidligere har Carte Blanche gjort konseptet i forestillinger med det norske rockebandet Motorpsycho, lydforskningstrioen Hemmelig Tempo og musikere som Anneli Drecker, Susanna Wallumrød og Thea Hjelmeland. Når Carte Blanche samarbeider med Bergen Filharmoniske Orkester, er premisset igjen det samme: dansere og musikere har møtt hverandre bare få timer før forestillingen finner sted.

Jeg har ikke sett noen av oppsetningene Carte Blanche har gjort tidligere innenfor denne rekken, men på forhånd tar jeg meg i å tenke at det er fristende å gjenta konseptet mange ganger, om enn i forskjellige former. Men dynamikken og intensiteten må vel nødvendigvis bli en ganske annen når 13 dansere denne gangen møter et symfoniorkester med over hundre musikere, i stedet for band og vokalister? Samtidig er iscenesettelsen utvilsomt et forsøk på å utfordre institusjonelle rammer, ikke bare fordi koreografen ikke finnes og prosjektet er kollektivt, men også fordi musikken Bergen Filharmoniske Orkester spiller denne kvelden i Grieghallen har flere forbindelseslinjer til ballett. Både Peter Tsjaikovskijs Symfoni nr. 3 og Igor Stravinskys Symfoni i tre satser har fra før blitt kunstnerisk bearbeidet av den berømte koreografen George Balanchine, da han brukte musikk fra førstnevnte i en av ballettene sine og skrev en koreografi til sistnevnte.

Det er forøvrig også noe storslått ved selve atmosfæren i Griegsalen, der publikumsamfiet består av 1600 sitteplasser. Orkesteret er plassert bakerst på scenen når danserne i Carte Blanche inntar den hvite parketten og jeg undrer på hvordan de skal klare å fylle hele dette massive rommet. Heldigvis bidrar Jens Sethzmans virkningsfulle lyssetting til å underbygge dansernes tilstedeværelse på scenen, og gjennom den timen forestillingen varer fremheves dynamikken i musikk og dans når scenen forandres i takt med det skiftende og minimalistiske lyset, fra dempet blått, til rødt, grønt, gult og rosa.

Tung Tsjaikovskij
Iscenesettelsen begynner derimot ganske trått, med et utdrag fra første sats i Tsjaikovskijs Symfoni nr. 3. Det musikalske materialet kolliderer med dansernes tilnærming underveis, og det later ikke til å være en bevisst strategi. Særlig rytmikken og temavariasjonene byr på utfordringer aktørene ikke lykkes helt med å tolke gjennom bevegelsesspråket sitt. Alle starter på linje på gulvet, før de deretter beveger seg ut i soloer og i grupperinger på to-tre dansere. Flere ganger beveger enkelte av aktørene seg individuelt til utvalgt rytmikk og melodilinjer i musikken, men som helhet er uttrykket usikkert og stakkato, som om det ikke foregår noen reell kommunikasjon mellom musikken og utøvernes tilnærming, til tross for at det er befriende og fengende at én enkel melodilinje kan forsterkes med helt grunnleggende og ordinære bevegelser. Musikkutdraget har tempobetegnelsen «allegro con fuoco», som betyr noe sånt som «raskt og ildfullt», men den intensiteten og følsomheten orkesteret spiller med, er utøverne i Carte Blanche dessverre ikke i nærheten av å tangere med bevegelsene sine. Orkesteret produserer nærmest et altoppslukende rom av musikk som i dette tilfellet fortrenger utøverne på scenen og stiller dem i skyggen. Danserne klarer ikke utnytte det gnistrende musikalske overskuddet til noe kunstnerisk produktivt, og den første delen av forestillingen forblir statisk og uforløst, der dansen mer enn noe annet fungerer som en kulisse.

Kollektiv kraft
Imidlertid avløses den ubalanserte starten av langt mer interessante sekvenser når Stravinskys Symfoni i tre satser spilles. Delvis virker det som det kraftfulle og vekslende, nesten rå temperamentet i Stravinskys musikk rett og slett kler kompaniet bedre. Her finner aktørene fram til enkle, men velfungerende konstellasjoner der de er særlig tydelige som et kollektiv av dansere, men likevel gir plass til det personlige: foran på scenen danser blant annet tre par, mens resten av ensemblet beveger seg i bakgrunnen. Etterhvert løftes en danser opp og bæres, hun hever armene i elegante bevegelser og utstråler makt lik en slags dronningskikkelse mens de øvrige danserne beveger seg i en klynge rundt henne på scenen. Bevegelsene gir assosiasjoner til tradisjonell ballett, inntil én danser bryter ut i en solo. Bevegelsene til Stravinskys musikk glir over i en dans der alle i Carte Blanche rører seg i en klynge som langsomt og organisk sprer seg utover scenen.

Det er først og fremst disse kollektive sekvensene jeg fester meg ved i Av Carte Blanche, fordi det virkelig fascinerende ved det umiddelbare etter min mening finnes her; i kommunikasjonen som oppstår mellom flere individer når de finner sammen i forskjellige mønstre og repetisjoner til den levende musikken og bryter ut av sine egne, individuelle improvisasjoner. Likevel er det først i de siste minuttene av iscenesettelsen, under Bernsteins symfoniske suite On The Waterfront, at jeg lar meg rive med av det umiddelbare i møtet mellom dans og musikk og distansen jeg hittil har kjent som publikummer, med ett forsvinner. Alle danserne beveger seg på en linje, som om de er en pustende, sydende organisme av armer og bein som smelter sammen med den umiskjennelige klangen av Bernsteins melodier. Nettopp derfor tilfører de også musikken noe helt nytt i akkurat dette øyeblikket: en åpning til å høre noe ukjent i tonene, til å oppdage nye ting i Bernsteins musikk og ikke minst til å oppleve musikken som en fysisk, kroppslig kraft som manifesterer seg i konkret bevegelse. Igjen er det spesielt kompaniets evner til å anvende og utnytte helt minimalistiske bevegelser som fascinerer meg, når danserne deler seg i to grupper på hver sin side av scenen, og den ene gruppen repeterer den samme bevegelsen på nytt og på nytt: de slipper overkroppen ned mot gulvet, med bare få sekunders mellomrom.

Å repetere
Forestillingsserien Av Carte Blanche kan tilsynelatende repeteres i det uendelige, med stadig nye musikalske gjester og arenaer, og man kan spørre seg om prosjektet etter hvert kan utspille sin rolle, om gjentakelsen er interessant nok i seg selv på sikt. Det spesielt interessante og produktive ved konstellasjonen med Bergen Filharmoniske Orkester i denne sammenhengen, er slik jeg ser det, potensialet til å oppleve et musikalsk repertoar som for mange allerede er velkjent, innenfor litt andre rammer enn vanlig.

I forlengelsen av det kunne jeg ønsket meg et mer vågalt og sammensatt musikalsk program enn det som er valgt denne kvelden i Grieghallen. Jeg blir flere ganger sittende og ønske at danserne skal ta enda større sjanser, og iscenesettelsen strever med fullt ut å leve opp til sin egen intensjon om å skape fusjon av to ulike kunstneriske uttrykk. Til tross for slike åpenbare svakheter, er det brutalt å se dansere jeg vanligvis tenker på som nesten umenneskelig kontrollerte i all sin voldsomme tekniske og finstilte presisjon, begi seg ut i det uferdige og tidvis sårbart retningsløse som karakteriserer konseptet. I det ligger det en mektig fascinasjonskraft og appell.