Forsøk på ordskifte

Å bli møtt av tungt væpnet politi og sikkerhetskontroller foran Teater Ibsen på en ganske alminnelig torsdag burde antakelig trigge en eller annen form for indre sensasjon. Men da en lettere overspent journalist fra en av grenlandsavisene sto klar med blokka for å dokumentere den forventa sjokktilstanden hørte jeg meg selv si: ”Tja, hva skal jeg si? Det var som ventet”.

Ibsenkonferansen hadde i år innkalt selveste Lars Vilks, med tilbehør med og uten uniform. En folkefiende var, hadde jeg nær sagt som vanlig, hovedtemaet ved årets konferanse. Men det interessante spørsmålet om hvorvidt Vilks kunne kalles et framstående eksemplar av sorten var det nærmeste man kom en debatt denne gangen.

Som ved fjorårets Peter Handke-oppstyr sto tabloidene klar i kulissene med kameraene i skuddposisjon. Men heller ikke denne gangen kom det til verken raseriutbrudd eller håndgemeng. Derimot bød konferansen som vanlig på et levende, dynamisk program som hele tida vekslet mellom prat og kunst, teori og praksis, Norge og Utlandet.

Gevinst
Årets store kunstneriske gevinst kom i form av en serie enkle, nedstrippa bestillingsverk under samletittelen Addressing the public. Dette var et samarbeidsprosjekt mellom Dramatikkens hus og Ibsenkonferansen, kuratert av regissøren (og Dramatikkens hus´ første kunstneriske leder) Kai Johnsen, som også bandt det hele sammen.

Her hadde dramatikerne og scenekunstnerne Fredrik Brattberg, Julian Blaue, Trine Falch og Sara Li Stensrud blitt utfordret til å framføre hver sin selvkomponerte tale til den kompakte majoritet. Det gjorde de på hver sin karakteristiske – og humoristiske – måte.

Fredrik Brattberg åpnet hele konferansen med en pussig liten tekst spilt inn og framført av ham selv på et slags pidgin-engelsk, en serie telefonsvarerbeskjeder fra en dramatiker til en teatersjef som han mener overfører offentlige kulturmidler til sin kone slik at hun kan fullføre sin fotografutdanning. Resultatet er at teatersjefen må legge om repertoaret til ”multimediashow”. ”Dis is Fredrik Brattberg, de playwright”, som gjør uttrykkelig oppmerksom på at han ”will inform de local autorities about it”. Tonen blir imidlertid spakere og spakere for hver melding, et resultat av at teatersjefen, åpenbart og forutsigbart nok, ikke har brydd seg med å ringe tilbake en eneste gang. Teksten blir avspilt i en mørklagt sal, helt til ”de playwright himself” dukker opp på scenen og framfører konklusjonen, som må karakteriseres som total kapitulasjon.

Ved hjelp av denne lett finurlige sideforskyvningen får Brattberg, uten å beskylde noen for noesomhelst, likevel sagt noe om virkeligheten slik den oppleves av mange av de som fortvilt og forgjeves forsøker å få innpass i teaterpalassene og kontakt med deres allmektige sjefer.

Falske og ekte klær
Julian Blaue befinner seg på de aller fleste måter i motsatt ende av skalaen for Brattberg og framførte på tampen av konferansens første dag, en burlesk og komisk tale om falske og ekte penger; men først måtte han bare ta av seg de falske klærne og på seg de ekte, noe som i praksis betydde at mesteparten ble framført i klissnaken tilstand.

Julian Blaue diskuterer ekte og falske penger

Trine Falch, derimot, kunne ikke få på seg nok klær. Så polstret var hun at hun måtte ha hjelp til å snu sidene i manuset sitt, en skarp tekst som forbandt sin egen og publikums sittende posisjon og ikke minst stoffet i de setene vi satt på, med flyktningsituasjon, terrorangrep og klimakrise. Empati er en flyktig fornemmelse som man ikke kan stole på, var et hovedpoeng.

Sara Li Stensruds, ifølge vitnemålene fine bidrag gikk jeg dessverre glipp av i det fortetta sansebombardementet som Ibsenkonferansen alltid er.

Trine Falch

Krisens dramaturgi
Konferansens viktigste – og her i landet kanskje minst synlige – bidrag er de stipendene som siden 2008 har vært strødd utover kloden, til i alt 29 prosjekter i 21 land. Årets tre prosjekter, plukket ut blant 108 søknader fra 45 land, kom fra Hellas, USA og Jemen, presentert av søkerne selv.

– I Hellas er du et barn til du er 30-35 år gammel, fortalte Charis Pechlivanidis og Korina Vasileiadou foran et bilde av Korina og en jevnaldrende tatt 3. mai 1986, den samme dagen som eksplosjonen i Tsjernobyl. Krisen umyndiggjør på alle nivåer, ikke bare økonomisk. I prosjektet WE: the dramaturgy of the crisis, skal elementer fra flere forskjellige Ibsenstykker brukes som dramatisk bakgrunn for en tolkning av den aktuelle krisen.

Det nordamerikanske prosjektet, The master builder Project: The Master Comic, presentert av to representanter for The Congo Square Theatre Company i Chicago, tar utgangspunkt i Ibsens Byggmester Solness. Det skal bli en satirisk forestilling basert på det svært alvorlige faktum at USA, under sin første svarte president, opplever en økning i rasemotivert vold, spesielt fra politiets side.

Bidraget fra Jemen måtte presenteres via Skype

Det tredje prosjektet måtte presenteres via Skype fra det krigsrammete Jemen. Mohammed Al-Hubaishi og Entessar Hassan fortalte smilende på en pikselert linje som hvert øyeblikk var truet av full stopp, om sine planer for en jemenittisk utgave av En folkefiende. Tradisjonen med omreisende fortellere som presenterer sine historier på gater og torg står fortsatt sterkt i regionen. Og slik vil deres forestilling også bli presentert, med derpåfølgende samtaler og diskusjoner med publikum. Her er det den allesteds nærværende khat-industrien som skal innta plassen til stykkets forurensete bad.

Folkemøtet
Det kan komme mye godt ut av et bestillingsverk, gitt at ubegrenset kunstnerisk frihet råder. Public People's enemy var inspirert av alt fra Walter Benjamin til presidentkandidat Donald Trump. Robert M. Johanson fra Nature Theatre of Oklahoma og dramatiker Sybil Kempson sto bak denne utgaven som hadde folkemøtet, den mest sentrale scenen i En folkefiende, som forelegg, denne gangen i form av et panel som endte opp med å danse i ring rundt den stakkars rappende doktoren. En makedonsk versjon hadde lagt hele handlingen til en boksering, en god idé som jeg synes de fikk overraskende lite ut av.

Det samme kan sies om konferansens forsøk på ordskifte. Den tyske regissøren Thomas Ostermeier og den svenske billedkunstneren Lars Vilks, drapstruet blant annet for sin tegning av Muhammed som rondellhund (rondell = rundkjøring), ble sittende i tosom passiar og diskutere hvorvidt Vilks er en folkefiende eller ikke. Ostermeier mente nei, Vilks mente ja, mens Kai Johnsen satt i midten og forgjeves forsøkte å stimulere partene til å komme seg videre. Den avsluttende paneldebatten var så stillestående at den fungerte utelukkende i kraft av at deler av publikum truet med å ta over, hvilket arrangørene klarte å stoppe før det kom så langt. Det forteller mye at teatersjef Hanne Tømta ved Nationaltheatret var panikkinnkalt i siste liten, men åpenbart ikke forsto hva hun hadde der å gjøre og derfor knapt nok fikk sagt noe.

Morten Traavik, Lars Vilks og Hanne Tømta

To spørsmål
I kjølvannet av dette mener jeg det er grunn til å stille spørsmål ved særlig to ting ved denne ellers spennende konferansen: formuleringen av dens overordnete tema og invitasjonen av Lars Vilks.

”Who are our public enemies? Is it the majority or the individual? The controversial, the debater or the ignorant? What topics create controversy today? What are the limits of publicly accepted expressions? How does contemporary theatre relate to these issues?” var spørsmålene som skulle belyses og drøftes. Tilsynelatende greit, men ved nærmere ettersyn overraskende generellt og lite skarpt formulert, i en blek etterlikning av ånden etter en dikter hvis tematikk stor sett begrenset seg til interne krusninger innen borgerskapet. ”Våre folkefiender”, ”Majoriteten eller individet”, ”Den kontroversielle, debattanten eller ignoranten”: Hvem består alle disse generelle kategoriene av? Her kunne det vært på sin plass med en dose Bertolt Brecht: ”Hvem gjenreiste Babylon så mange ganger?”, ”Det store Roma er fullt av triumfbuer: Hvem satte dem opp? Over hvem triumferte de?” (Fra En lesende arbeiders spørsmål, oversatt av Georg Johannesen). Grunnleggende, viktige problemstillinger som går utenfor Ibsens egne snevre kretser holdes her utenfor. Begrepet klasse glimrer med sitt fravær. Sist jeg så noe til det i dette trange scenekunstfeltet var da Pia Maria Roll, i forestillingen Ses i min nästa pjäs fra januar i år, ga ordet til en sjukepleier fra et konkurranseutsatt behandlingshjem, en rørlegger som var utsatt for sosial dumping og en eldre kvinne som berettet usentimentalt om sin oppvekst i et annet Oslo, fra en påfallende nær fortid.

I lys av alt dette kan det være grunn til å spørre hva Lars Vilks hadde der å gjøre. Man skal ikke raljere med en drapstruet mann, men det må være lov å si at han er verken dagens eller gårsdagens nyhet. Alle som har fulgt lite grann med har fått med seg det gjentatte budskapet hans, som han har turnert rundt med i en årrekke. Ikke overraskende hadde han ingenting nytt å melde denne gangen heller, og derfor var oppstillingen av væpnet politi og sikkerhetskontrollene strengt tatt bare å regne som noen litt forstyrrende scenografiske elementer i en litt blass oppsetning av En folkefiende.