Foto: Lucas Leonardo Ibanez-Fæhn

Førjulsmagi

Opp en trapp, inn en dør, gjennom et skap og inn på en trikk. Feil Teater har gjort trikkeuniverset sitt enda litt mer magisk.

For to år siden, da koronarestriksjonene i Oslo fremdeles var altomfattende, jobbet Feil Teater med et prosjekt som, etter planen, skulle ende i en gratis førjulsforestilling for barn i Oslo. Da koronarestriksjonene gjorde det vanskelig, vred de hjernene sine for å finne måter å lage teater på innenfor de gjeldende restriksjonene. Det var da de fikk ideen om å lage en trikk på hjul der kohorter kunne sitte sammen. Til tross for at det bare skulle være lov med små kohorter og det ikke skulle være noen egentlige menneskemøter, var det ikke mulig å spille teater innenfor de gjeldende reglene. Forestillingen ble derfor utsatt ett år, og i fjor hadde de premiere på 11-trikken går til Nordpolen, en liten perle av en forestilling der vi ble trillet rundt til ulike rom som viste frem forskjellige måter å feire jul på.

Når de nå har laget en ny forestilling basert på den samme grunnideen, men fått lov til å oppskalere og kaste alle koronarestriksjoner på båten, er resultatet enda mer fortryllende. Grunnideen er barns juleønsker, og gjennom intervjuer med barn om deres forventninger og ønsker til jul, har de lagd teater som virkelig treffer dagens barn. Og da har de jammen lyktes med treffe noen foreldre på veien også. At det hele er gratis, gjør prosjektet enda mer sympatisk.

I et av inngangspartiene i Scenekunstbruket og Kloden teaters kontorlokaler på Økern i Oslo blir publikum møtt av en stolt og stressa dame. Hun presenterer seg som Sølvi Finckenhagen-Høegh, administrerende direktør i Obox eiendom. Hun vil sprenge bygningen vi befinner oss i for å bygge et digert kjøpesenter, og mens hun går for å hente hjelmer og vester for å vise oss rundt, kommer rollefiguren Max ned trappen. Hvorfor Max oppholder seg inne i bygningen er litt vanskelig å si, men han vet i hvert fall at huset inneholder en magisk trikkelinje til Nordpolen. Der kan alle få legge igjen sine juleønsker, som deretter kan komme til å gå i oppfyllelse. Denne magiske passasjen vil Sølvi ødelegge, men vi kan hjelpe Max med å redde den.

Deretter følger en reise full av uventede og spennende scener, med Max som reiseleder. Gjennom et klesskap på Sølvis kontor, som en ordentlig Narnia-referanse, krabber vi ut på en trikkeperrong i vinterlandskap, fullt utstyrt med blant annet en gammeldags lyktestolpe. Etter pruting med den byråkratiske billettselgeren får vi ta plass i trikken. Etter en liten stund bryter den sammen på grunn av teknisk feil hjemme hos det de observante vil skjønne er selveste julenissen. Derfra får vi bevege oss gjennom en ny magisk snarvei og over en bro inn til et hittegodskontor. Der får vi med oss et gjenglemt ønske som vi må ta med oss til Nordpolen.

Den ene opplevelsen følger den andre. Inne i magen på et stort dyr tar Sølvi oss igjen, men ved hjelp av et usynlighetspulver vi har fått utdelt, kan hun ikke se oss. I et kontrollrom får vi se Sølvi på skjermer. Vi får se at hun prøver å sprenge en bombe som skal få bygningen til å eksplodere, men med hjelp fra barna som må utføre noen oppgaver klarer Max å desarmere den sånn at den bare sprenger Sølvi selv. Når trikken er reparert, får vi helt til slutt kjøre den til Nordpolen der alle får henge opp sine juleønsker.

Det er flere ting som gjør Nordpolen magiske trikketransport til årets beste førjulsopplevelse for publikum i alle aldersgrupper. For det første er alt helt uforutsigbart – det er umulig for oss i publikum å vite hva som blir neste steg. Det gjør at dramaturgien, som er balansert og nøye planlagt, ikke føles satt. For det andre er alle de dramaturgiske elementene så visuelt interessante og gjennomtenkte at forestillingen ikke slutter å overraske. Det er også på sin plass å fremheve barneskuespilleren Peter Moseng. Han spiller Max med troverdighet og innlevelse og har svært god kontroll på det som skjer, men aller mest betydningsfullt er kontakten han bygger med publikum, og da særlig med barna. (Moseng rullerer med Sindre Seip.)

Forestillingen er ikke uten ankepunkter, og noen få ting oppleves litt lettvinte. Sølvi er en klassisk kapitalist som gir seg når hun opplever kjærlighet og vennskap. Det er en velbrukt karakter. Når vi er i kontrollrommet og kan se Sølvi på skjermer fra overvåkningskameraer, er det vanskelig å få grep om at vi i fiksjonen egentlig befinner oss tusenvis av mil unna Økern og ikke i samme bygning som vi kom inn i. Det samme fiksjonsbruddet oppstår når forestillingen er slutt og vi bare kan traske ut fra Nordpolen uten å måtte gå gjennom noen portaler eller magiske utganger for å komme tilbake til kontorlokalet i Oslo nord-øst. Når det er sagt, spiller ikke disse tingene så stor rolle for helhetsopplevelsen, for all fortellergleden og teatermagien har trumfet de små svakhetene lenge før vi kommer dit.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER