Foreldede kunstforståelser?

25.4.16: Artikkelen er oppdatert med korrekt beløp for avsetningen til Kunstløftet i 2015.

På Riksscenen er spenningen høy. Etter åtte år med Kunstløftet, Kulturrådets mest ambisiøse satsing på barn og unge noensinne, er det på tide å diskutere hva man har oppnådd og hvor veien går herfra. Tilstede er kunstnere, forskere, folk tilknyttet Kulturrådet og kulturjournalister. Som bakteppe ligger lanseringen av rapporten «Resultater fra NM i kunstløft», Telemarksforsknings evalueringsrapport der resultatene av satsingen vurderes og diskuteres. Kulturviternes hundre sider lange rapport byr på en samfunnsfaglig interessant analyse av kunstløftets mål og strategier. Resultatene er spesielt talende for oss på scenekunstfeltet, siden vår sjanger er overrepresentert, med en andel på 43 % av alle innvilgede søknader.

Kvalitet og offentlighet
Kulturrådets to overordnede mål med Kunstløftet har for det første vært å styrke kvaliteten på kunstproduksjon for og kunstformidling til barn og unge, og for det andre å sørge for at kunst for barn og unge skal få en styrket plass i offentligheten.

Selv om forskerne i evalueringsrapporten er forsiktige med å komme med bastante konklusjoner, kan de vise til en enighet hos samtlige av sine informanter om at det er en større interesse for feltet enn tidligere. De viser også til at det i de siste årene er produsert mye ambisiøs kunst, og konkluderer med at Kunstløftet har vært med på å forsterke og sette fart på utviklingen i feltet. De roser også kunnskapsproduksjonen som blant annet har blitt gjort i Kunstløftets egne aviser distribuert som innstikk i Morgenbladet, og i etableringen av nettidsskriftet og prosjektet Periskop [som Scenekunst.no har vært en del av, red. anm.]

Kompromissløs og relevant?
Samtidig peker forskningsteamet på en underliggende spenning i prosjektet. Det ligger et dobbelt mål i Kunstløftet ved at man både ønsker å skape god, kompromissløs kunst og samtidig vektlegger at kunsten som produseres skal være relevant sett i lys av barn og unges livsverden.

Den i utgangspunktet paradoksale motsetningen mellom å være kompromissløs og relevant speiler en diskurs som gikk igjen både i rapporten og på konferansen, og som særlig kom fram under paneldebatten på Riksteatret: Hvor viktig er egentlig målgruppetenkning i kunst for barn og unge?

Med Kunstløftet har Kulturrådet forsøkt å utfordre fokuset på målgruppetenkning. Det ligger et prinsipp til grunn om at man skal ta hensyn til, men ikke nødvendigvis legge seg flat for hensynet til barn og unge. Prosjekter med pedagogiske mål har kommet i annen rekke, og man har prioritert prosjekter som er kunstfaglig like interessante som kunst for voksne.

At Kunstløftet nå er avviklet og at hvert enkelt fagutvalg har fått ansvar for å løfte frem kunst for barn og unge, ser ut til å være en videreføring av denne tenkningen. På konferansen uttalte nestleder i kulturrådet Anne Oterholm at de kom til å bli “litt mindre målgruppeorientert enn tidligere”, og at dette er en logisk utvikling. Inntrykket mitt var at rådet nok hadde diskutert dette fram og tilbake, men til slutt landet på en videreføring av nedtoning av målgruppetenkningen.

Kritisk til avvikling
Flere på seminaret var kritiske til avviklingen av støtteordningen. Prosjektleder i Telemarksforskning, Åsne Dahl Haugsevje, kom med tre spørsmål som på mange måter oppsummerte disse stemmene: Kommer kompetansen fra kunstløftet til å overføres inn i de ulike fagutvalgene? Kommer målgruppa til å bli like synlig som før? Og kommer kunst for barn og unge til å kunne utvikle seg i like høy grad uten en spesifikk støtteordning?

Under paneldebatten kom det et spørsmål fra salen der Boel Christensen-Scheel spurte om det virkelig skal være et krav at kunst for målgruppen 0-3 år skal være kunstnerisk interessant [for voksne]. Hun pekte på at man på tross av gode hensikter om å fjerne målgruppetenkning, kan komme til å ekskludere målgrupper. Rapporten trekker fram en lignende problematikk og viser til en informant som sier at: Det er jo nettopp fordi man har sagt at man skal lage kunst for barn under 3 år, at det har vokst fram et felt der.

Fra Svevning (2010) av Siri og Snelle

I kritikken av nedleggelsen av Kunstløftet kommer det to ulike tilnærminger til syne i spørsmålet om målgruppetenkning. Telamarksforsknings rapport knytter de to tilnærmingene til henholdsvis kunst for barn og unge og samtidskunstfeltet. Mens førstnevnte er preget av bevissthet rundt målgruppen som et helt vesentlig grunnpremiss, kan samtidskunstfeltet foretrekke å unngå målgruppetenkning i den grad det er mulig. Begge feltene vil ivareta kunsten og målgruppa, men det er uenigheter om hva som skal prioriteres.

Mitt inntrykk er at det barnefaglige feltet, både i rapporten og på konferansen, var underrepresentert. Det var påfallende lite refleksjon rundt den profesjonelle kunnen som en kunstpedagog kan bidra med og den kunstneriske merverdien av å ha barn som publikum. I debatten om hvor viktig målgruppetenkning er spurte for eksempel Anne Oterholm hva barnefaglig kompetanse kunne være, men spørsmålet ble lagt dødt da et av fagutvalgslederne mente den typen kompetanse ikke var nødvendig i fagutvalget.

I spørsmålet om hvor viktig målgruppetenkning er, blir det sentralt å vite hva man legger i målgruppetenkning og hva slags kompetanse som eventuelt kan bidra positivt i møte med barn og unge. Debatten manglet noen sentrale perspektiver som kunne utfordret den samtidskunstdominerte diskusjonen.

Et utdatert autonomibegrep?
I Telemarksforsknings rapport kan vi lese at mange av informantene fra samtidskunstfeltet er av den oppfatning at det å formidle kunst til barn er med på å vanne ut og svekke kunsten. Dette fordi samtidskunsten ofte kan bli for kompleks til at barn kan ha forutsetning for å forstå den slik den er ment. Resultatet er, som en av informantene sier, at man ofte ender opp med en formidling som har få eller ingen berøringspunkter med kunstnerens intensjon og de etablerte lesningene av kunstnerskapet. Forskerne mener disse informantene er kritiske til målgruppetenkning fordi det truer kunstens autonomi og fordi kunsten ikke lenger er uavhengig av innflytelse utenfra.

Jeg er overrasket over at diskusjonen om den autonome kunsten dukker opp i en samtidskunstdebatt. I moderne teaterteori har det for lengst blitt utdatert å vurdere en forestilling som et lukket objekt som observeres uavhengig av et publikum. Langt vanligere er det å snakke om en performativ estetikk der sal og scene er interaksjon med hverandre.

Med en mer performativ kunstforståelse blir det å formidle noe til et publikum ikke problematisk i seg selv, men tvert imot grunnlaget for estetikken. Dermed blir skillet mellom hva som er kunst og hva som er formidling eller pedagogikk mindre tydelig. Dette har blant annet blitt påpekt av den danske professoren Ida Krøgholt, som i sin doktorgradsavhandling fra 2001 sammenligner det pedagogiske dramaforløpet med det hun kaller en konseptualisering av kunsten. Hun mener den som kritiserer dramaforløpet for å ha fokus på hendelsen, overser den delen av kunstfeltet som utfordrer verkbegrepet.

Dette betyr ikke at man skal underkjenne problemstillingene om at kunst for barn kan være preget av for beskyttende holdninger som hindrer kvalitativ god kunst. Men man kan spørre om det ikke ligger under noen foreldede kunstforståelser som burde utfordres. Gerd Elise Mørland, som var ordstyrer i paneldebatten på Riksteatret, kom såvidt inn på temaet da hun spurte om det ikke hang igjen noen verdiparametere. Dessverre kom spørsmålet litt seint og ble ikke diskutert.

Status og anerkjennelse
Når det gjelder Kulturrådets overordnede mål om å øke statusen til kunst for barn og unge, er det vanskelig å si hva slags påvirkning Kunstløftet har hatt eller hva som egentlig skal til for å øke statusen. Svarene er avhengig av hvilken tilnærming man har til målgruppetenkning.

Kulturrådets strategi har vært å bringe perspektiver fra samtidskunstfeltet inn i kunst for barn og unge. Dette i et forsøk på å heve denne opp til et “høyere” kunstnerisk nivå. Strategien er logisk og uproblematisk fra et samtidskunstperspektiv, men den kan lugge litt om man er mer opptatt av målgruppen.

Barnebokforfatter Bjørn Arild Ersland hadde et interessant innlegg på konferansen der han lurte på hvor i all verden forestillingen om lav status kommer fra. Han stilte spørsmål ved om den ikke er et resultat av at anerkjennelse fra barn har mindre betydning enn fra voksne. Han selv mente han aldri kunne klage over lav status fordi han ble møtt som en helt når han kom inn i klasserom og elevene fant ut at han hadde skrevet boka de hadde lest.

Er det mulig at man i iveren etter å hente inn samtidskunstens begreper faktisk kan bidra til å senke statusen på feltet fordi man insisterer på å vurdere kunst for barn med voksne kriterier? At egenheten i kunst for barn blir avvist som noe negativt?

Manglende perspektiver?
Telemarksforsknings rapport er et viktig bidrag i å forstå hvordan Kunstløftet har fungert. Forskerne mener Kunstløftet har lyktes best der det har vært stor åpenhet for ulike perspektiver og nytenkning. Blant annet trekker de fram brobyggende prosjekter der samtidskunst og kunst for barn har vært i dialog som særlig positive.
Men selv om Kunstløftet vurderes som et møte mellom flere perspektiver, ble det tydelig gjennom konferansen at Kulturrådets avgjørelser nok har vært preget av et samtidskunstperspektiv. Særlig siden ordningen nå legges ned, og prosjekter for barn og unge skal vurderes på lik linje med annen kunst. Den umiddelbare debatten i kjølvannet av rapporten synes jeg har manglet noen sentrale perspektiver i forhold til hva man mener med målgruppetenkning og hvordan en barnefaglig kompetanse også kan styrke feltets kunstneriske kvalitet og anerkjennelse.

I tiden framover blir det viktig å følge godt med på hvordan feltet utvikler seg uten den øremerkede satsingen på barn og unge. Kulturrådet har ettertrykkelig forsikret offentligheten om at ambisjonene er høyere enn noensinne, og man kan lese her at første tildeling i 2016 har gitt nesten 21 millioner kroner til prosjekter for denne målgruppa. Til sammenligning hadde Kunstløftet rundt 8 millioner kroner til rådighet årlig,¹ mens ordningen har mottatt søknader om rundt 35 millioner kroner i snitt hvert år.

Det er ennå for tidlig å si hvordan utviklingen kommer til å bli, men vi får bare håpe at debatten og trykket holder stand.

Ole Hval er dramapedagog fra Høgskolen i Oslo og Akershus med en master i estetiske fag. Han skriver også for Periskop.no.

¹I 2015 var Kunstløftets midler på kr 8 200 000. Summen omfatter både støttemidler, informasjonsarbeid og andre tiltak innenfor Kunstløftet. Avsetningen øremerket barne- og ungdomskultur i Kulturrådet (ordningene Kunstløftet og Prosjektstøtte barne- og ungdomskultur, inkludert overførte tiltak med driftstøtte) var på kr 21 800 000 i 2015.

Artikkelen er laget med midler fra prosjektet Periskop, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er eiere av prosjektet og nettsiden Periskop.no, som har finansiering fra Norsk kulturråd.