For mange skuespillere?

Tekst: Jørgen H. V. Gjerdrum, Rektor ved NISS – Nordisk
Institutt for Scene og studio

Når jeg leser rapporten ”Teater som fag, kall og yrke” fra
Telemarksforskning blir jeg overrasket over konklusjonen. Det slås
her fast at det kun er behov for 25 nye skuespillere i Norge pr.
år.

Overraskelsen ligger i at man beskriver dagens arbeidsmarked for
skuespillere som mer mangfoldig og langt større enn tidligere, uten
at dette gir utslag i økt behov for skuespillere. Man opprettholder
at det fremdeles er et svært lite behov for rekruttering til
skuespilleryrket.

Hva er så behovet for skuespillere i Norge og hvem definerer dette?
Er det etterspørselen etter arbeidskraft eller alle dem som ønsker
seg inn i yrket og som søker seg til skuespillerutdanningene som
skal definere behovet? Videre, hva er relevant arbeid for en
skuespiller?

Problematiske kilder

Noe av problemet med rapporten oppleves å være
informasjonskildene man baserer seg på.

De som representerer det meste av mangfoldet og tilveksten i
etterspørselen etter skuespillerkompetanse de senere år, innen det
frie kunstfeltet, næringslivet, skoleverket og ikke minst film og
tv sektoren, er i svært liten grad med blant informantene.

Det er vanskelig å finne en rød tråd fra rapportens beskrivelse av
arbeidsmulighetene til konklusjonen. Man går ikke inn i de nevnte
felt hvor behovet for skuespillere har økt betydelig de senere år,
og gjør ikke noe forsøk på å tallfeste denne etterspørselen.
Arbeidsmarkedet er så fundamentalt forskjellig fra hva det var bare
for få år siden, at man må gi bredde og mangfold langt mer tyngde
og oppmerksomhet hvis man skal fremstå med en troverdighet i
forhold til å vurdere behovet for skuespillere i dagens
virkelighet.

Påfallende tall

Det som er påfallende er at de 25 nye skuespillere man mener det
er behov for er det samme antall som utdannes fra de tre statlige
høyskolene hvert år. Dette reflekterer også Norsk
Skuespillerforbunds standpunkt, hvor man i en årrekke har
argumentert for en lavest mulig rekruttering til yrket, og at
utdanningen skal foregå på de tre statlige høyskolene. 25 nye
skuespillere er så få at disse knapt kan erstatte dem som i løpet
av året går av for aldersgrensen ved institusjonsteatrene.

Det har vært en voldsom utvikling i produksjon av norsk spillefilm
og drama for tv de senere år. Det er et stort behov for
skuespillere i utdanningssektoren og både næringslivet og
offentlige institusjoner og etater benytter skuespillere innen
informasjon, reklame, kurs, personlig utvikling og innen HR-området
forøvrig. Det frie kunstfeltet representerer et stort antall
oppsetninger utenfor institusjonsteatrene.

Mangfold

Vi har bortimot 20 institusjons- og regionteatre i Norge. Vi har
Riksteateret og vi har fått Den Kulturelle Skolesekken. Vi har
mange flotte kulturhus og flere private scener og
produksjonsselskaper som lager er stort antall oppsetninger hvert
år. Og vi har et stort mangfold av mer eller mindre profesjonelle
grupper som rundt om i landet setter opp teaterforespillinger,
musikaler, spill og annet.

Dette kulturelle mangfoldet ønsker vi. Kultursektoren i Norge er
stor og voksende, og dette er ønsket både politisk og av
befolkningen. Kunst og kultur er en viktig bærer av livskvalitet
for de aller fleste.

Det utdannes ca. 60 nye skuespillere fra treårige utdanninger til
det norske miljøet hvert år, hvorav 25 kommer fra de statlige
høyskolene, ca. 8 fra NISS (foreløpig ikke høyskolegodkjent), og de
resterende kommer fra utlandet. Søkningen til de norske
utdanningene er langt høyere enn antall studieplasser, noe som nok
i stor grad forklarer det store antall utenlandsstudenter.

Det kan ikke være slik at behovet for skuespillere i Norge
defineres ut i fra hvor mange studieplasser som finnes på de
statlige høyskolene, eller hva arbeidstakerforeningenes politiske
agenda tilsier. For at det norske kulturliv skal utvikle seg har vi
behov for godt utdannede og profesjonelle kunstnere og utøvere i
stor bredde. Vi vet at teatersjefer og instruktører har behov for
et mangfold av kandidater til de forskjellige roller i sine
stykker. Utdanningsinstitusjonenes oppgave er å sørge for god
kvalitet i utdanningen slik at dette mangfoldet er
tilgjengelig.

Yrkets natur er ikke fast jobb

Det ligger i yrkets natur at det er relativt få faste
stillinger, og at realiteten for mange er en freelance tilværelse.
Dette er vi på NISS opptatt av å formidle til søkere og studenter
ved våre kunstneriske utdanninger. Vi inkluderer også
entreprenørskap og bransjelære i våre høyskolestudier. Alle våre
studenter vet godt hva de kan møte av utfordringer i yrkeslivet,
men de ønsker likevel å gå denne veien. Og de ønsker det
sterkt.

Drivkraften for kunstnere er ikke først og fremst fast jobb, fast
lønn og oppsamling av pensjonspoeng. Det er helt andre kvaliteter
og verdier de setter høyere. Dette er mennesker som ønsker å leve
av og med sine kunstneriske sider og ambisjoner, og som vil søke et
yrke helt eller delvis som kunstner.

En kombinasjon med annen utdanning eller jobb for eksempel innen
formidling, kulturadministrasjon eller utdanning er ganske
vanlig.

Det er viktig at vi respekterer kunstnernes egne ønsker og valg, og
legger til rette for at de får en god utdanning med seg på
veien.

Trenger flere enn 25

En treårig skuespillerutdanning på høyskolenivå er en
grunnleggende utdanning som gir muligheter for valg innen en rekke
alternativer for arbeid og videre utdanning. Det må være et mål at
vi her i landet utdanner dem som har potensial til å bli gode
skuespillere. Det er viktig at utdanningen på dette nivået skjer i
Norge på grunn av språket. Senere kan det være riktig å søke seg ut
av landet for å få erfaring og videre utdanning.

Det bør være ganske åpenbart at det antall skuespillere vi bør
utdanne i Norge skal være langt større enn 25, bredden i
arbeidsmuligheter og mulighet for bruk av skuespillerkompetanse for
øvrig tatt i betraktning.

En konkretisering og tallfesting av dette kunne jeg ønsket meg
fra Telemarksforskning.