Flukten som ikke tar slutt

I Havet tar det det ikke gir på Den Nationale Scene er landskapet en kombinasjon av rom og steder jeg helst ikke tenker på fordi det er så mørkt og dystert. På scenegulvet er det plassert kabeltromler av tre i ulike størrelser, og fylte, svarte søppelsekker ligger tilfeldig spredt rundt. Et lite lys langs gulvet glir over scenen i korte intervaller og minner om lyset fra en fyrlykt. Langs scenens tre vegger projiseres bilder av skyggeaktige mennesker: Tett i tett av mørkkledde rygger som vandrer bortover byttes snart ut med projeksjoner av et stormende hav. Alt sammen gir assosiasjoner til Middelhavet, flyktningleirer og søppeldynger mange flyktninger rundt omkring i verden lever på og av, mens de kjemper og klamrer seg til livet.

Migrantens historie
Havet tar det det ikke gir er den norsk-somaliske debattanten, redaktøren og forfatteren Sumaya Jirde Alis debut som dramatiker. Jirde Ali er bare 24 år, men har allerede blitt en viktig stemme i den norske offentligheten. Bare et par dager før premieren dukket nyheten opp om at Jirde Ali hadde anmeldt komiker Atle Antonsen for hatefulle ytringer, og dramatikerdebutanten avlyste kort tid etter det planlagte Bergensbesøket.

Forestillingen er en samproduksjon mellom Cornerstone, en plattform for ny scenetekst, og Den Nationale Scene. Stykket hadde førpremiere under Bergen Dramatikkfestival i slutten av august, og ble spilt på Store Scene. Da jeg overvar førpremieren, var det tydelig at prosessen var helt i startfasen, og flere av skuespillerne spilte med manuset foran seg. Siden den gang er det visuelle uttrykket bevart, men ensemblet har fått teksten mer under huden, og den store scenen er byttet ut med et lite format på Lille Scene.

Teksten til Havet tar det det ikke gir er basert på Jirde Alis tredje diktsamling Når jeg ser havet, slokner lyset (2021), og i likhet med diktsamlingen er forestillingen blitt en tredelt historie der en ung kvinne ved navn Samira flykter over havet. I første del følger vi henne på ferden over Middelhavet, i andre del befinner vi oss i en overbelastet flyktningleir i Europa, og tredje del, «Et nytt land», kretser rundt Samiras møter med det som likner en norsk, trygg virkelighet. Den dramatiske teksten er blant annet utvidet med en lengre sekvens der Samira samtaler med bestemoren, og formmessig veksler teksten mellom korte setninger i et poetisk, fortettet språk med konsentrerte bilder og mer fortellende, muntlige partier.

Stemmer som krysser hverandre
I utgangspunktet begynner det lovende. Samira, spilt av Ameli Isungset Agbota, snakker til oss fra et rom bak scenen vi ikke ser, mens live-filmen av henne projiseres på lerretet på scenen. På scenen går Stig Amdam rundt. Han er kledd i en mørkeblå arbeidsdress og hvit caps og fungerer som en slags sjauer og arbeidsmann som flytter rundt på søppelposer og kabeltromler. Ganske snart får vi vite at han er havet i egen person. Like etterpå går han ut av scenen og kommer inn igjen med Samira over ryggen. Han slenger henne fra seg ved noen søppelposer og spytter vann på henne. Etter hvert dukker også Sissel Ingri Tank-Nielsen opp som videoprojeksjon i rollen som Samiras bestemor.

Det fungerer fint når skuespillerne veksler mellom å fremføre replikkene på scenen, for så å forsvinne og dukke opp som videoprojeksjoner som snakker til oss. Nærbildene av skuespillernes ansikter skaper små brudd og en egenartet intensitet. Mellom videoprojeksjonene av skuespillerne, fylles lerretene med projeksjoner av hav, søppelhauger og måker, og stemningsforsterkende, svak musikk vokser sakte fram bak replikkene. Regissør Annika Silkeberg har stått for forestillingens visuelle uttrykk, og i begynnelsen glir de ulike stemmene og rommene effektivt over i hverandre. Det tilbakeholdte, nedtonede skuespillet til ensemblet gir mye rom til teksten, og regien klarer fra begynnelsen av å etablere en opplevelse av at skuespillerne snakker delvis til hverandre, men minst like mye forbi hverandre. Stemmene til Samira, havet og bestemoren krysser hverandre på ulike måter, og replikkene veksler på å være monologer og dialoger. Forestillingen er full av korte setninger som like gjerne sendes ut i rommet og dirrer som de blir besvart.

Kaotisk scenografi
Jirde Alis tekst gir mye plass til lidelsene og traumene flyktningkrisen rommer, og ensemblet lykkes i å skape troverdige karakterer. Agbota spiller en fortvilet og traumatisert Samira som helst vil dø, mens Tank-Nielsen gir et presist portrett av en stødig og lengtende bestemor som ønsker seg barnebarnet tilbake. Amdam i rollen som Havet mestrer på sin side å formidle ganske poetiske, eksistensielle replikker med en naturlig hverdagslighet. «Jeg har et tomt og stumt forhold til verden/ jeg er et vitne/ et stoppested/et gravfølge/jeg er havet», sier Amdam rolig og livstrøtt av all lidelsen han har sett.

At rolletolkningene står fint på egne bein, hjelper dessverre lite når scenografien ofte står i veien for replikkene uten å ha noen klar funksjon underveis. Ikke bare ser scenebildet flere ganger kaotisk ut når Amdam flytter rundt på kabeltromler og søppelsekker, helt ytterst henger det tre store, svarte ringer fra taket, og Agbota sitter i den midterste i store deler av oppsetningen. Det er fysisk anstrengende for Agbota å sitte slik og holde seg fast med armene. Når hun underveis forsiktig slynger seg fra den ene ringen til den andre, kan det virke som et fysisk og visuelt grep for å understreke avmakten og sårbarheten til Samira, men først og fremst synes jeg dette scenografiske valget er fullstendig på kollisjonskurs med resten av forestillingen. Ytterst på scenen er det plassert tre brørdristere med brødskiver som ristes til det begynner å lukte brent. Det er antakelig for å understreke replikken «Emigrasjon lukter som brent brød», men blir et eksempel på veldig ukritisk bruk av sceniske virkemidler. At Samiras bestemor elter brød og havet sløyer fisk mot slutten av forestillingen er også lettkjøpte effekter som virker tilfeldig plassert.

Stillestående tilstander
Forestillingens regi og dramaturgi er heller ikke optimal. Karakterene gjennomgår lite utvikling, og etter hvert er det veldig flatt og stillestående å se på. Sceneteksten beskriver tilstander fra et jeg-perspektiv og fra et distansert, litterært utenfraperspektiv, og det er krevende å spille. Mest av alt er det som regien ikke klarer å utnytte og gripe de spenningene som finnes i teksten. For eksempel brytes forestillingens midtdel opp av en lengre sekvens der en tenkt samtale mellom Samira og bestemoren finner sted og der konflikten mellom dem er tema. Bestemoren er skuffet og lei seg over at Samira flyktet og for at hun nå forteller sin historie uten å ta nok hensyn til generasjonen før henne. Jirde Ali har skrevet en handlingsdrevet scene med muntlig språk som ikke finnes i diktsamlingen, men regien evner ikke å tilføre dynamikk og bevegelse her. Dessuten er det distraherende at Agbota står oppreist i ringen som henger fra scenetaket fordi det tar fokus fra replikkene uten å tilføre den dramatiske situasjonen energi. Tematisk er imidlertid Jirde Ali inne på noe interessant, nemlig at å fortelle sin historie også er å fortelle sine forfedres historie slik at nye nyanser og tolkninger kan oppstå. I gjenfortellingen finnes makt, men også muligheten for å begå nye overgrep.

Heller ikke mot slutten øker intensiteten: Oppsetningen fortsetter i stedet i den samme dempede stemningen når Samira ankommer sitt nye hjemland. Scenarioet er marerittaktig når Samira ikke snakker og havet, bestemoren og en psykologstemme veksler på å ta ordet. Stemmen sier ting som «du blir en ny jente Samira, en jente med nye vaner, ny historie, nye interesser, gange, kroppsspråk, toneleie, smil», og i denne delen synes jeg at teksten bikker over i det klisjéfulle. Når fremmedgjøringen og identitetskrisene i en ny kultur beskrives, gaper teksten over så mye at jeg ikke opplever å komme skikkelig i dybden på erfaringene som formidles. Her skulle jeg ønske Jirde Ali hadde valgt et tydeligere fokus. Den dramatiske teksten som helhet er uferdig, men den er utvilsomt full av velskrevne, iøynefallende poetiske partier som hadde fortjent større plass i Silkebergs regi. Dessverre går det bare sånn passe på veien fra tekst til scene i denne oppsetningen.