Flue og edderkopp i eget nett
Administrasjonen på BIT Teatergarasjen skriver i dette innlegget om sine tanker og motivasjoner for programmeringen av Morten Traaviks Sløserikommisjonen, en programmering som har vært kontroversiell.
«Men i virkeligheten er det svært få som egentlig vil provosere eller bli provosert. Det er altfor risikabelt. Det som klarer å skape et ekte ubehag, er jo faktisk ubehagelig på ordentlig, ikke sant?» (Morten Traavik til Natt & Dag).
Sløserikommisjonen – med undertittel: en forestilling om verdier ønsker å fremme en debatt om sløsing i norsk kunstliv. Prosjektet inngår i en helhetlig kunstnerisk sammenheng fra vår side og har flere interessante og viktige momenter hvor forholdet mellom teatersalen, offentligheten og forum på nett er et av mange. Sløserikommisjonen (SK) stiller spørsmål om hvordan vi snakker sammen, og om hverandre, når motsetningene blir ekstreme, og om poenget med kunst, som det er verdt å ta alvorlig, og som vi ikke kan late som ikke angår oss.
Men debatten har i mange tilfeller rast på en måte som vi i BIT Teatergarasjen har sett som ufruktbar etter at vi satte forestillingen på programmet. Derfor denne teksten fra vår side.
Litt bakgrunn
Utgangspunktet for alt rabalderet var samarbeidet med den anonyme Facebookprofilen Sløseriombudsmannen (SO). SO har i lang tid latterliggjort norske kunstnere med korte videoklipp tatt ut av kontekst. Det har spesielt gått ut over samtidskunstnere, oftest dansere, men også kunstnere i resten av teaterfeltet. BIT Teatergarasjen har nære relasjoner til mange av de omtalte kunstnerne og har vist mange av de forestillingene som lenge er blitt latterliggjort. Programmeringen av denne forestillingen endrer ikke på det fra vår side.
Morten Traavik helte bensin på bålet da han sammen med SO skrev innlegget “Flere turbulente år for scenekunsten? – Bring it on!” i Aftenposten i januar i fjor. Her kalte de SO for «et talerør for folkelig misnøye», og lanserte sitt eget prosjekt som «å utforske nettverkene som har interesse av å gjøre Norge til et mer sløsete samfunn». Setningen er en parafrase fra forestillingsteksten til Ways of Seeing, hvor ordet rasistisk er byttet ut med sløsete. Samme forestilling beskrives også som “art by accident” hvor et kunstverk tilfeldigvis blir til noe mer enn det i utgangspunktet var på grunn av ytre omstendigheter. Da kronikken ble lagt ut på Scenekunst.no var den første kommentaren en provosert spydighet. Traavik, på vegne av SK, svarte tilbake med samme mynt, og inviterte til diskusjonen på Festspillene i Bergen med en provokasjon. Deretter haglet det med beskyldinger på diverse plattformer. Elitisme, populisme, bruk og misbruk av kroppsvæsker og, ikke minst, skattepenger ble etter hvert nøkkelord. Men også identitetspolitikk og alt-right, nedbygging av velferdsstaten, Liberalistene.
Det ble ikke noe av den varslede ideologikonfrontasjonen på scenen i 2020. Coronaen fordrev den til nettet. Til gjengjeld ble det avdekket noen politiske nettverk i rettssaken mot Bertheussen som har interesse av å gjøre Norge til et mer usikkert samfunn å være kunstner i. Og i år ble det klart at det ble begått kriminelle handlinger i forsøket på å overgå teatret i iscenesettelse av en fiksjon, vel og merke etter en dom som ennå ikke er rettskraftig. (Den er anket).
Hyperteater
Traavik beskriver selv sin dramaturgiske metode i et ti punkts manifest som hyperteater. Hyperteatret er mer enn bare teater, det gjør mange ting på en gang, begrenser seg ikke til scenerommet, utspiller seg før og etter selve forestillingen, er upartisk, søker en primitiv form for allmakt, forstyrrer de sikre og styrker de usikre, skitner seg til da det jobber tett på makten, stiller spørsmål ved alt, også seg selv, og opererer på måter som ennå ikke trenger å være anerkjent som kunst. Manifestet er skrevet på engelsk, og denne oppramsingen er kun for stikkord å regne. Kort og enkelt sagt kan man vel si at hyperteatret handler om å røske opp i vår virkelighetsoppfatning. Det er velkomment. Som hyperteater har det imidlertid lenge vært klart at denne forestillingen har vært i gang siden prosjektet først ble lansert for over et år siden. Det er forestilling og iscenesettelse av fortellingen om den på samme tid, som tatt ut av virkeligheten. I så måte er elementer ved denne iscenesettelsen selvfølgelig problematiske. Det foreløpige resultatet kan se ut til å være splittende heller enn samlende. Det er i alle fall et av inntrykkene vi sitter igjen med.
Kunstens kår
Vi tar uansett avstand fra SOs modus operandi og tilhengernes retorikk rundt tildelinger fra Kulturrådet og mener at måten denne profilen drives på oppmuntrer til et destruktivt debattklima. Både Chris Erichsen og Lisa Nøttseter har skrevet godt om dette. For noen av Traaviks egne tanker, også denne fra i fjor, se intervjuet “Kyllingmannen” i Norsk Shakespearetidsskrift.
SO selv må gjerne mene og stå for at velferdsstaten og Kulturrådet bør opphøre, at skattene må settes drastisk ned, og at folk selv må få velge hva de vil bruke pengene sine på. Vi ser ikke at en debatt for og mot Kulturrådet, eller for og mot velferdsstaten, har spesielt mye for seg, selv om det er dette vi foreløpig har fått. Kunsten trenger Kulturrådet for å beskytte den mot politikk og velferdsstaten som en av de viktigste årsakene til at vi i det hele tatt har et rikt kunstliv her i landet, for ikke å si et svært velfungerende samfunn. Men vi gjør likevel klokt i å tenke gjennom og spisse våre argumenter for både velferdsstat, Kulturråd og kunst i tiden vi lever i. Vi kan ikke ta den kunsten vi formidler for gitt. Heller ikke skal vi være for selvhøytidelige på kunstens vegne, dens koder eller betydning, for ikke å si dens forståelighet. Traavik har allerede tatt tak i dette poenget i dokumentaren “War of Art”, regissert av Tommy Gulliksen. Og vi har ofte stått der som en nordkoreaner selv, som et høflig smilende spørsmålstegn i møte med samtidskunst. Vi må snakke om selvsensur og vi må snakke om selvmarginalisering. Og vi må snakke om restaurering og vedlikehold av den forsømte broen over gjørmen – scenekunstkritikken.
Et radikalt oppgjør med seg selv
Her på BIT Teatergarasjen har vi sett med fortvilelse, og også en smule forundring, på all denne hetsen, latterliggjøringen og sjikanen av kunstnere og samtidskunst i forbindelse med programmeringen av dette prosjektet. Vi har spurt oss selv om programmeringen har gjort det verre. Noe bedre har det foreløpig ikke blitt. Og helt siden gemyttene kom i kok, har vi stilt oss selv spørsmålet om i hvilken grad dette verket undergraver alt vi står for. Det kan jo virke som om SK som hyperteater, og i tråd med traavik.infos eget manifest, stiller spørsmål ved seg selv og sitt eget eksistensgrunnlag på en måte som kaster både seg selv og alle sine medkunstnere under bussen.
Kunsten, og ikke minst kunstnere, er truet mange steder i verden, også her i landet. Til og med statsministeren vår vakler angående prinsipper om kunstnerisk frihet når situasjonen tilspisser seg. Det er politikernes ansvar å sikre at både kunstnere, politikere og alle andre får uttale seg fritt uten å være redd for å bli forfulgt.
Retten til å være uenig og få sin mening hørt er helt grunnleggende i et demokratisk samfunn. Men det er ikke nok å snakke om ytringsfrihet alene. Vi må snakke om hvordan den tas i bruk. Og vi må snakke om poenget med kunsten, og nok forsvare den med noe mer enn at det som virker uforståelig i dag kan bli kanonisert om hundre år. Forsvaret ligger et annet sted enn i en markeds- og produksjonsfokusert redegjørelse for at dagens samtidskunst fyller fremtidens museer og scenekunstarkiver.
Kamp på hjemmebane
I de tilfellene kunstnere opplever trakassering, hets og annet, enten det foregår på nett eller som konsekvens av kunstnerisk aktivitet, så har de vår uforbeholdne forståelse og støtte. En av grunnene til at dette prosjektet blir så omdiskutert, til og med før det har hatt premiere, er at tendensene det trekker frem i lyset allerede eksisterer. Her mener vi at vi er bedre rustet til å gå mange av disse problemene i møte i en kamp på hjemmebane (scenen), og slik sett være på offensiven. Vi må ta den vanskelige samtalen, ikke bare snakke om å gjøre det.
Den siste tiden har vi opplevd politiske hendelser som vil prege oss for alltid, både nasjonalt og geopolisk. Tør vi ta opp kampen mot den kunstfiendtlige populismen, eller gjemmer vi oss som gjedda i sivet og håper kunsten blir latt i fred? Skjønt alle spørsmål om statsfinansiering og kunstnerisk kvalitet er ikke nødvendigvis kunstfiendtlige. Og vi skal kanskje heller ikke se det som en kamp, men en gylden mulighet til å snakke om kunst på et språk som alle kan forstå, en gylden mulighet til å klyve ut av den boblen vi befinner oss i? Men hvem er vi her? Vi står kanskje midt i en kryssild, men som institusjon er vi noe mer beskyttet enn kunstnerne som henges ut som privatpersoner.
Helt hvordan det blir vet vi ennå ikke. Der er alt som det pleier å være, de gangene vi går inn i et prosjekt som har premiere hos oss, hvor forestillinger utvikles etter både klare og uklare ideer, og kan endres radikalt underveis. På et generelt plan handler det om hva scenekunsten kan og ikke kan, får lov og ikke får lov til. Vi har tro på kunstens evne til å kontekstualisere, og har tillit til at kunstnerne, i dette tilfellet Traavik.info, fører verket i havn på ansvarlig vis.
Tro oss. Vi har reflektert mye og i forskjellige retninger rundt dette. Vi spurte fordi påstanden om styrket makt ble fremsatt, styrket makt pga. dette teaterprosjektet. Et mulig nei lå kanskje innbakt, men spørsmålet var ikke kun retorisk stilt. En eventuell makt kan ha blitt styrket av flere og andre grunner. Utbredt misnøye med bruk av skattepenger f.eks., ikke bare i kulturlivet. Nå har dette teaterprosjektet i tillegg skapt splittelse mellom en programmerende scene i Bergen og kunstnere i Oslo. Det er godt mulig at NRK, som en reaksjon på ytre høyres stigmatisering av allmennkringkasteren som en sosialistkanal, har kompensert med å gi nettopp ytre høyre større plass. Politikerne som nevnes har også underholdningsverdi i tillegg til å fremme ekstreme synspunkt, og det har ikke hjulpet dem med oppmerksomheten de er gitt. NRK og Dagsnytt 18 er et godt moteksempel på at all oppmerksomhet er til nytte. Men så har også grensene vært stengt. Hva har de igjen? Opprøret fra distriktene har Senterpartiet tatt tak i i mellomtiden. Dette er heller ikke saken. Det er ikke NRKs skyld at debatten er forgiftet. Skyld heller på de sosiale mediene og kommentarfeltene, og kanskje aller helst sånn i det store og hele, når muligheten for å ytre seg skriftlig er så tilrettelagt – på økonomisk og politisk ulikhet. BIT Teatergarasjen er ikke NRK, selv om vi gjerne ser på oss selv som en allmennprogrammør for norsk og internasjonal scenekunst på en god dag, og selv om vi som jobber her nok har politiske sympatier mer til venstre enn til høyre. BIT er heller ikke den norske kirke, som nettopp inviterte til webinar med spørsmålet om kirka er der (kun) for sosialister. Der har vi riktignok et større publikumsgrunnlag enn kirken, all den tid de fleste sosialister er ateister. Men vi har ikke prøvd å kompensere for en anklage som har vært oppi dagen, men aldri har kommet, og tenkt at nå må vi skynde på og for en gangs skyld fronte noen høyrestemmer i teatret. Vi gjorde noe høyst uvanlig. Vi skrev et innlegg som vi la ut på vår egen nettside, og tipset Scenekunst om. Vi ønsket der å si ifra om at et teaterprosjekt som bruker Ibsens sitat om kamp mot troll og dommedag over seg selv, utviser manglende selvinnsikt når det selv opptrer som samtidstroll på nett. Eller at det spredte gift i invitasjonen til dialog. Vi tror at det har gjort en forskjell, om enn på drøy overtid. Men nå må vi sitere Thukydid, 400 år f. Kristus: «Vi er dypt rystet over at dere har snakket så lenge uten å si noe som kan få fornuftige folk til å tro at dere vil overleve». Utsagnet er muligens like relevant for dere som for oss. Meningen er heller ikke å greie alle over en kam. Men sett herfra må vi si: Oppfordringen til at vi skal avlyse denne forestillingen gjør jo det hele til et spørsmål om ytringsfrihet. Selvsagt kan vi ikke avlyse. Denne oppfordringen gjør oss mer klartenkt ut fra rene prinsipp. Det er frivillig å delta her. Og vi har all forståelse for de som ikke vil. Det er frivillig å spille på våre scener, som ikke en gang er våre som det ennå er. Men å avlyse? Hvorfor skulle vi det? Safemuse inviterer til Fri Kunst 1.-7. mars 2021: sammen for en markering av kunstnerisk ytringsfrihet. Der stiller vi gjerne. Sitatet fra Thukydid er tatt ut av sammenheng. Det står som programsitat på en tekst av Georg Johannesen, som handler om hvorfor han ikke tror på debatt. Denne teksten kjenner Chris godt. Poenget er på ingen måte å belære. Vi har lest den igjen med entusiasme og utbytte. «Eg trur ikkje på «debatt»», begynner han, på nynorsk i Dag og Tid. «Fri «debatt» høvde best i den liberale borgarlege epoken før 1914». Og avslutter: «Det er mange som går med aviser eller jobber i papirindustrien. Dei skriv ikkje leiarartiklar. Eg skriv om kva dei ikkje skriv. Eg er her for å innføre folkestyre.» Alle kan lese den på bokhylla.no. Den norske tenkemåten, s. 333ff. «(Folk som ikkje er samd med meg forstår meg ikkje, Det er ein av grunnane til at eg er mot «debatt»)», sier han. Sosialistisk arbeid foregår i partiet eller på arbeidsplassen, sier han, ikke i debatt. «(Eg har enno aldri råka ein partilaus sosialist)», sier han. (Tanken går til en av Timothy Snyders anbefalinger i den korte boken Om tyranni.) Og så kan vi parafrasere. «Nei, du kan ikkje skriva noko på Facebook som skadar eller øydelegg Facebook!» Australia, Canada og Danmark prøver derimot nå å gjøre noe gjennom lovverket. Parafrasen kan tas ned forbi Georgs original om VG til denne profilen på Facebook. Hva gjør vi med den? Havner vi i slåsskamp om hva som er best? Som institusjon jobber vi internt og stadig vekk med sosialisme på arbeidsplassen, forstått som demokrati, ansvar og medbestemmelse, og vi vil nå helst avslutte denne debatten for eller mot dette stykket. Men vi har en siste ting å melde om sammenhengen til sitatet fra Thukydid. Utsagnet stammer fra en debatt i verket om Peloponneskrigen. Athen er i krig med Sparta. De har omringet Milos, et øysamfunn med forbindelser til fienden, men som foreløpig har forholdt seg nøytral i krigen. Debatten er satt mellom representanter fra Milos og representanter fra Athen. Athen har styrker nok til å ødelegge dem og de beklager seg over at de kun får snakke med representanter fra Milos og ikke med folket. Da kunne en god tale få folk til å tenke sitt. Til tross for sin militære underlegenhet så står mileserne/melianerne på sin frihet til å være nøytrale og setter sin lit til fremtiden, og det er dem og ikke athenerne som er heltene i denne debatten selv om de havner under athensk styre til slutt. Poenget vårt: anklagen fra athenerne om at øyfolket ikke har snakket overbevisende nok til å sikre sin overlevelse er fremsatt i et lukket forum. Vår anklage til dere som vil vi skal avlyse, eller deres anklage mot oss, at vi ikke er overbevisende om hvorfor vi gjør dette, er fremsatt i et åpent forum. Det er lesere her som kan tenke selv. Slik er det også med den forestillingen vi skal vise. Det kommer et publikum der, og det finnes en offentlighet der ute, som kan tenke selv. Vi er her for norsk og internasjonal scenekunst og for publikum.
PS. Scenekunstfeltet i Europa tar inn vann som resultat av politiske reaksjoner på finanskrisen, og som Yasen Vasilev skriver om i Springback Magazine (https://springbackmagazine.com/read/circulating-artists-defunded-infrastructures-europe/?). Vi bør gå sammen og finne måter å styrke hele feltet.
PPS. Mariken Lauvstad oppsummerer sin kritikk i et eget innlegg nå på Scenekunst. Vi skal forsøke å svare mer kortfattet på det hun sier der. Vi snakker forbi hverandre noen steder.
Mvh oss på BIT Teatergarasjen
Gode Andreas og dere andre fra BIT.
Etter tidligere å ha erta på meg SKs forargelse skal jeg ikke si noe om prosjektet i seg selv. La meg bare påpeke et ubesvart spørsmål, og dermed noe som kanskje nærmer seg en logisk brist, i argumentasjonen deres. Dere spør om det anonyme nettrollets maktposisjon er blitt styrket: «Hva består denne maktposisjonen i og hvordan er den styrket? I et voksende antall følgere på Facebook?» og: «Har vaksinemotstandere og klimafornektere blitt styrket fordi sentrale norske medier har sluppet dem til?»
Svaret deres ligger liksom taust innbakt i måten dere stiller spørsmålet på. Men det er vel ikke det som er saken her! La meg ta en aktuell parallell: Har Sylvi Listhaugs og Christian Tybring Gjeddes klippekort på NRK styrket Fremskrittspartiet? Svaret er åpenbart nei, ihvertfall på kort sikt. Men er det ikke et langt viktigere spørsmål hva det har gjort den andre veien, med allmenkringkaster NRK selv og, i samme åndedrett, med tendensen og klimaet i den offentlige samtalen?
Når det spørsmålet er stilt vil jeg tro refleksjonen rundt spørsmålet om hva nettrollets maktposisjon består i og hvordan den er styrket, tar en litt annen retning enn den dere først så for dere?
Takk for innspill og spørsmål. Foreløpig er det kun motstemmer her. Vi forstår at mange er kritiske slik det har blitt, og vi vektlegger selv, her i administrasjonen, nyansene i dette forskjellig. Men vi er alle fast bestemt på å gi denne forestillingen en sjanse. Vi kommer ikke til å avlyse. Sant å si tenker vi det vil gjøre vondt verre.
La oss først rydde litt opp i tildeling av intensjon og ansvar fordelt mellom ulike aktører i denne saken. Vi vil gjerne understreke at vi som institusjon, Sløserikommisjonen (SK) som prosjekt, traavik.info som kompani, Morten Traavik som privatperson og Sløseriombudsmannen (SO) som anonym agitator må diskuteres på egne premisser, selv om vi nå er forbundet i denne situasjonen. Samme hvordan det nå er. Forestillingen er ennå ikke vist, og det er jo slik vi best uttrykker oss. Vi mener derfor at den viktigste og mest relevante diskusjonen kommer etter premieren.
Det finnes flere innganger til denne diskusjonen, men la oss notere oss to. Den romantiske: De som ikke ønsker denne forestillingen velkommen med åpne armer, reduserer «ytringsfrihet», «kunstnerisk mot» og «ønske om å sette problemer under debatt» til tomme ord. Den realistiske: Det er ikke invitert til dialog, men splitt og hersk. Flere i scenekunstfeltet opplever nå at hva de enn sier eller skaper frem mot dette prosjektet, så kan de bli blandet inn i det mot sin vilje og nok en gang gjort til latter. Vi anerkjenner begge disse tilnærmingene slik det nå er blitt, og vi har grunner til å tro, hvis vi i det hele tatt får tilkjenne oss noen nøytral posisjon i denne smørja, at to svært menneskelige trekk har forsterket polariseringen, stolthet og fordom. Vi er helt enige i at Morten Traavik foreløpig snarere «opptrer som provokatør og agitator enn som brobygger og moderator». Vi sa selv det i innlegget. Det startet kanskje som en øvelse i det han salvelsesfullt kaller konfrontasjonsterapi (i “Kylllingmannen”), en rolle som han kanskje ikke spilte så bra når han selv ble sauset sammen med alskens grums av de han øvde seg på. Deretter tilskrev man hverandre meninger, intensjoner og merkelapper. Splittelse kan avdekke reelle uenigheter, men en diskusjon drevet av fordommer fører ingen steds hen. I en utveksling preget av mistenksomhet og manglende tro på en felles grunn, fungerer ironi, bilder og metaforer som gift.
Det blir påstått at Sløseriombudsmannens maktposisjon er blitt styrket. Er den det? Hva består denne maktposisjonen i og hvordan er den styrket? I et voksende antall følgere på Facebook? Det sies også at den er et vellykket liberal-politisk prosjekt. Det kan så være, men det er et ganske hult og temmelig marginalt prosjekt når det kommer til stykket og det viser seg at tanken bak å latterliggjøre enkelttilfeller av sløsing er at man ikke ønsker å betale skatt i det hele tatt. Når det kommer til «å tape kontroll over diskursen om kunsten og kunstnere i offentligheten». Den taper vi gjerne. Å ville ha kontroll over den, vitner om en totalitær tankegang eller målsetningen til et pr-byrå. Skulle vi være forsiktige med å gjøre dette til teater? Og om det skulle vise seg å munne ut i et liberal-politisk teaterprosjekt, hva så? Vi vil forholde oss til det som et kunstverk, og vi har til gode å se en gapestokk omgjort til kunst av «varig verdi», som det het et sted, skjønt heller ikke varig verdi er noe mål for kunsten. Og, ja, Kulturrådet og feltet bør bruke sin tid på å forsvare sin eksistens. Dette gjør kunstnerne aller best gjennom kunsten de selv skaper, men som vi sa er det ikke bortkastet å øve seg på å forsvare den både muntlig og skriftlig, skjønt å gjøre det i kommentarfeltene på nett kan virke bortkastet. Vi forstår godt at enkelte kunstnere nå føler seg uglesett og både lar være å ytre seg eller vise kunsten sin av frykt eller avsky, og ikke vil spille tiden sin på en ganske så uavklart situasjon som denne forestillingen foreløpig har spilt opp til. Vi har valgt å se muligheten i at en kunstner har opprettet kontakt med mennesket bak en anonym profil som lenge har latterliggjort samtidskunsten. Og vi tror at en iscenesettelse vil endre noen av premissene vi nå plages av. Det sies at oppmerksomhet er makt i oppmerksomhetens tid. Har vaksinemotstandere og klimafornektere blitt styrket fordi sentrale norske medier har sluppet dem til? Vil latterliggjøringen av samtidskunsten styrkes av at en anonym Facebookprofil omtales i mediene? Vil det gjøre vondt verre om det gjøres et teaterstykke av det? Hva er forskjellen på medieoffentligheten og teateroffentligheten? Vi tror at kunsten trumfer populismen. Det setter en helt annen utside til problematikken, flytter den inn et sted hvor det er helt andre regler og meningsbrytninger som teller. Vi snakker om den kunstfiendtlige populismen. En populisme som gjør kunsten til noe elitistisk, som fjernt fra folk flest. Ordet populisme i dag omtaler farlige bevegelser, en løgnaktig masse styrt av grunnløs hevngjerrighet og demagoger. Dette er elitenes opprinnelige kritikk av populisme som en folkebevegelse som krevde demokratiske og økonomiske reformer. Som Marcus Thrane her i Norge, dømt til tukthus for opprør mot staten. Eller som en av de andre thranittene, en dansk tømrer, dømt for å ha krevd at Stortinget måtte oppløses, mens det han sa var at det måtte opplyses.
Mvh oss på BIT Teatergarasjen
Når mange av oss har vært bekymret for dette prosjektet fra starten, så har det aldri vært fordi man ikke ønsker å samtale om utfordringer som ytringskultur, motsetninger og kunstens relevans i samfunnet. Det er en konstruert dikotomi å skissere opp kun to alternativer: enten er man for dette prosjektet, eller så er man mot å ta tak i dette som problematikk ift. scenekunst/samfunn. Slik er det ikke. Motstanden kommer av måten Traavik fra starten har manøvrert denne nokså intrikate hybridposissjonen, hvor han snarere opptrer som provokatør og agitator enn som brobygger og moderator. Han bruker dette ‘hyperteatret’ eller hva han vil kalle det, som et frikjøp fra ansvar for konsekvensene av uttalelsene og handlingene sine (det er et kunstverk, se- kunstnere tåler ikke debatten om seg selv, og bare se på Ways of Seeing, de provoserte også osv.). Dersom prosjektet allerede er godt i gang, har det ikke bidratt til noe som helst fram til nå, har det vel? Og da tenker jeg altså ift. Sløseriombudsmannens maktposisjon. Den er ikke rokket en tomme ved, snarere styrket. Traavik opptrådte lenge som om det ikke står noe særlig på spill – mens han drar hele sitt eget felt ned i søla, og utviser ekstremt lite empati for kunstnere som allerede opplever hets. Meanwhile: den offentlige samtalen om kunst og kunstnere er i endring. Medias omtale av kunst og kunstnere er i endring, og latterliggjøringen til Sløseriombudsmannen har vært en brikke i spille. Sløseriombudsmannen er et nokså vellykket liberal-politisk prosjekt. Det er økt press på kulturrådet for tida, og det er et enormt press på kunstnere. Dere spør om Traavik stiller spørsmål ved “sitt eget eksistensgrunnlag på en måte som kaster både seg selv og alle sine medkunstnere under bussen.” Skjønner dere alvoret og risikoen man legger i potten her? Man risikerer velvillig å fullstendig tape kontroll over diskursen om kunsten og kunstnere i offentligheten, og bidra til at Kulturrådet og feltet taper ytterligere terreng og må bruke halve tiden sin på å forsvare egen eksistens. Når mange har gitt opp å debattere dette så er det fordi de ikke ønsker å gi prosjektet og Sløseriombudsmannen mer oppmerksomhet, oppmerksomhet er makt i oppmerksomhetsøkonomiens tid. Men dette betyr ikke at det ikke er mange, også tause, som er dypt fortvilet. Jeg har selv ventet, sannsynligvis alt for lenge, med å uttale meg tydelig om dette. Men: hva nytter det egentlig, når svarer man får bare er at det er viktig å våge å ta de ubehagelige samtalene? Dette bør bli århundrets beste finale, for å nulle ut hyperteatrets bidrag fram til nå. Alternativt blir resultatet mye oppmerksomhet til Morten Traavik, med feltet som innsats. Lykke til.
Meningsutveksling om hva BIT?
Kjære Henriette,
Takk for kommentar. Vi håper at flere vil bli med i samtalen, og ønsker å lytte til alle stemmer som mener noe, for å få i gang en konstruktiv meningsutveksling.
Vi mener at vi er tjent med å stå opp mot anonym uthenging som et uensartet kunstfelt og håper at vi kan diskutere flere nyanser enn at man er for eller mot dette prosjektet før det har blitt vist.
Mvh oss på BIT Teatergarasjen
Kjære BIT,
Denne teksten legitimerer på ingen måte dette samarbeidet. Akkurat som Kulturrådet prøver dere å få det til å høres greit ut at dere fremmer, gir plass og ikke minst offentlig fokus til grumsete, anonyme drittsekker og Morten Traavik.
Tipper i og med at jeg skriver dette, med litt affekt, vil Traavik og Co ser sitt snitt til å ytterligere provosere meg med tilsvar, slik at han og de anonyme kompanjongene får mer plass og fokus og igjen har noe å bruke i forestillingen.
Men kjære BIT det er ikke jeg som går på limpinnen, det er dere.
Bryt samarbeidet, dropp dette og kanskje beholder dere noe respekten fra miljøet.
Det er dere som nå må ta dere sammen for kunstens skyld.