Finurlig finstemt musikalsk humor

Truls Lorentzen og Audun Eriksen i gruppen The Four spiller på
instrumenter vi ikke ante eksisterte. Barn og voksne ler sammen av
deres uhøytidlige og finurlig miks av musikk og humor i Ikke
bare rør på Barnekunstfestivalen på Teaterhuset Avant Garden i
Trondheim.

Forestillingsnavn: Ikke bare rør

Spillested: Barnekunstfestivalen, Teaterhuset
Avant Garden

Konsept, musikk, instrumenter og utøvere:
Truls Lorentzen og Audun Eriksen

«Takk for oss,» sier duoen Truls Lorentzen og Audun Eriksen og
bukker, før de forsvinner bak scenetepppet. Slik starter
konsertforestillingen Ikke bare rør. Tonen er satt og
forsiktig latter brer seg blant publikum. Fra bak sceneteppet siver
skranglete toner ut, og når utøverne kommer ruslende inn igjen,
henholdsvis spillende med nesa på to blokkfløyter og med beina på
et slags vandrende og høyst hjemmesnekret tramporgel, skjønner vi
at den musikalske reisen vil stå i humorens tegn.

Forestillingens introduksjon av ulike
instrumenter fungerer som framdrift og motor.Hvert instrument
ledsages av små historier og anekdoter, i tillegg til musikk og
spilling, og sekvensene veves inn i hverandre. Ikke bare rør
når en formtopp når de to utøverne slår seg opp som
rockegitarister, Truls Lorentzen med sin stillegående elgitar og
Audun Eriksen med sin bråkete lekegitar i plast. Da svinger det fra
kjapp rock’n roll til rolige balleder som «So ro lille barn».

Spiller på scenografien

Scenografien er ytterst enkel: et bakteppe, et bord fylt med
instrumentaktige innretninger, to stoler å sitte på samt slanger,
plastrør og diverse spillbare remedier på gulvet. Utøverne beveger
seg forsiktig, nesten litt snublende og uten altfor store gester,
rundt om i scenografien som har én stor hovedfunksjon: At den kan
spilles på.

«Jeg må bare kle av meg instrumentet før vi
starter på ordentlig», sier Eriksen og vikler seg ut av
«salmesykkelen» bestående av slanger og belger.
Konsertforestillingen vandrer fra instrument til instrument som
alle er kreativt og sjarmerende hjemmelaget. Plastrør er blitt til
både fløyter og didgeridoo, mens plastrør med sko på lager langsomt
hoppende «månelyder» som vekker assosiasjoner til fordums barne-tvs
«Romlingane». De to lar myke plastrør spinne over hodene i større
og større tempo, mens de langsomt reiser seg fra sittende stilling
til stående og videre til hoppende. Når det suser og hviner i de
hurtig spinnende plastrørene, tar ungene kjapt tegningen: «De lager
helikopter!» ropes det.

Upretensiøs profesjonalitet

Kommunikasjonen mellom scene og sal er dynamisk og god. Ungene
ler og er lydhøre til både musikk og kommentarer. Humoren er
tilbakelent, uhøytidelig og spiller opp til artige situasjoner og
assosiasjoner som kiler magen både til små og store. Denne
balansegangen mellom voksenhumor og barnehumor fungerer helt
utmerket, og det er fint å kunne le sammen.

Duoen tilfører performancen en fin og upretensiøs
dimensjon, uten at konsertforestillingen blir useriøs av den grunn.
For selv om musikken synes slentrende og nesten tilfeldig, ligger
det en profesjonell musikkforståelse i bunn hos dem. De formidler
en herlig og leken spilleglede til ungene.

Audun Eriksen har en fin fortellersekvens med en
australsk haikehistorie, hvor all formidling foregår gjennom en
gedigen plastdidgeridoo som barna på første rad får nærkontakt med:
Store lastebiler suser fordi en liten norsk haikende mann på
endeløse australske highways. Noen tuter, alle kjører forbi og
Eriksen kjefter inn i plastrøret, før endelig en lastebil bremser
opp og plukker opp en fornøyd haiker. Slik skaper de små musikalske
historier med visuelle bilder som integreres i lydbildet.

Å spille på barn

Overraskelsesmomentet er vesentlig i forestillingen. Særlig når
det gjelder utvalget instrumenter, som eksempel boksen som begynner
å gi lyd fra seg når musikergutta nærmer seg. Eriksen vifter litt
med rumpa foran boksen og framkaller dermed langtrukne ul. «Du
spiller jo uten å røre instrumentet… Kanskje det er slags
rompet?» undrer Lorentzen. «Jeg har ikke tenkt å bli kjent som
rompetist altså», repliserer Eriksen lakonisk.

Lorentzen bedyrer dermed at nå vil de i stedet
prøve å spille på barn – men når de vil låne seg et barn, blir det
plutselig litt skummelt å komme ut på scenen. Duoen får låne en
voksen i stedet, og sannelig får de masse musikk ut av henne. På
forunderlig vis, med en av sine hjemmesnekrende lydinnretninger.
Akkurat hvordan det skjer, framstår som ganske mystisk og magisk,
og det gjør det hele ekstra spennende.

Svartlamo-miljøet

The Four springer ut fra det alternative og skapende miljøet på
Svartlamoen i Trondheim og har eksistert siden 1996 da de satte opp
sin første performance. Siden har de laget flere stunt og
forestillinger. Ikke bare rør er laget av og spilles av
halvparten av The Four og har vært vist i flere sammenhenger.
Grunnstammen i forestillingen er hele tiden den samme, men det
dukker gjerne opp nye elementer og innslag hver gang. Lorentzen og
Eriksen gir hverandre behagelig rom for improvisasjon.

Når duoen erklærer at de har prøvd alle
instrumentene de har med seg, drar Audun Eriksen fram en elektrisk
boremaskin, en gulrot og en kålrot: «Skal vi lage flere
instrumenter?» «Ja!» «Tror dere det går an å lage instrumenter av
dette da?» «Ja!!» Den yngre del av forsamlingen er nå overbevist om
at det går an å spille på bortimot det meste. Og det gjør det i The
Fours verden.

Les Idun Haugans første anmeldelse fra
Barnekunstfestivalen her!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER