Mal – Embriaguez Divina. Foto: Peter Hönnemann. Lys: Yannick Fouassier. Rom: Marlene Monteiro Freitas, Yannick Fouassier, Miguel Figueira

Fiksjonseksplosjon og språkets (u)mulighetsrom

Anette Therese Pettersen og Runa Borch Skolsegs andre reisebrev fra Kunstenfestivaldesarts i Brüssel handler om språk, politikk og ekstatiske scenekunstopplevelser.

Del to: språk, kraft og ekskluderings-/inkluderingsmekanismer

Vi har reist til Brüssel for å tilbringe en uke på Kunstenfestivaldesarts (KFDA). I etterkant utforsker vi ulike tilnærminger til og metoder for kollektiv kritikk gjennom tre reisebrev. I den første teksten tok vi for oss to dokumentarteaterforestillinger i en tekst som var en redigert versjon av en transkribering av en samtale. I denne andre teksten har vi igjen redigert en transkribering av en samtale og endt opp med en felles tekst basert på våre tanker etter to forestillinger og en diktopplesning.

Det er dag tre for oss på KFDA, det er kokende varmt, som om vi er i Syden, og vi slentrer rolig bortover gater med leskende og kjølige drikker. Den første forestillingen vi skal se er dukketeater om kolonialisme laget av Daniela Ortiz, som opprinnelig er fra Peru, men som arbeider og bor i Uruguay.

Forestillingen The Weeping Woods and the Okapi Resistance er et bestillingsverk fra KFDA og finner sted foran et monument i en park. I informasjonen om forestillingen kan vi lese at mange av Brüssels monumenter fra kolonitiden ofte inkluderer representasjoner av dyr. Det er for eksempel hester som bærer en konge, en hund som biter et bein og slanger. Noen av dyrene, som den tamme krokodillen i monumentet Aux Pioneers Belges au Congo, er fengslet der som en allegori. I forestillingen The Weeping Woods har Ortiz vært interessert i å undersøke dannelsen av politisk samvittighet og barndom.

Rammen for dukketeateret er idyllisk: Vi er i en stor grønn park hvor barn løper rundt samtidig som vi er omringet av storslagne og grusomme monumenter fra kolonitiden. Under et av disse monumentene er det satt opp en liten rød scene og noen enkle pappbokser vi kan sitte på. Nærmest scenen er det lagt ut tepper, og siden vi kommer litt tidlig får vi med oss hvordan barn kommer løpende og stimer forventningsfullt foran på teppene mens foreldrene setter seg lydig bak. På hver side av scenen sitter det to kvinner som gjennom hele forestillingen tolker det som blir sagt til tegnspråk med en voldsom innlevelse som noen ganger gjør at vi heller ser på dem enn dukkene.

Siden vi verken snakker fransk eller har fått med oss at det ligger engelske manus ved inngangen, blir det en gjettelek hva det snakkes om. Vi plukker opp ord som dekolonialisering, rasisme, Leopold, Brüssel og Europa. Ut fra det lille vi forstår er både språket og utgangspunktet for forestillingen enkel: Det er tre mennesker og flere dyr, og de snakker enten i monologer eller i intervju-aktige dialoger hvor den ene parten leverer lengre svar på korte spørsmål fra den andre. Stort sett har dyrene hver sin monolog, innimellom spilles det sanger som «We are the world» og «Cha cha cha», tankene går til et slags moderne eventyr der bronse- og steinfigurene i parken blir vekket til live og endelig får lov til å fortelle oss om hvordan ulike invasjoner og vold har pågått ustraffet. Vi må konfrontere de paternalistiske fortellingene der strukturer kamufleres som humanitær og økonomisk hjelp og  som er med på å forlenge koloniordenen, en orden som har påført brutal vold ustraffet. Dyrene i den gråtende skogen vil konfrontere straffefriheten for disse overgrepene.

Forestillingen varer i knappe 25 minutter, og det var overraskende å se hvordan en så statisk forestilling om kolonialisme trollbandt barna. Da vi gikk derfra snakket vi om hvor gjennomkuratert festivalen er. Selv programpostene for barn beveger seg i et politisk landskap på samme måte som mange av de andre forestillingene på festivalen gjør. Ofte finnes det ikke programposter for barn på festivaler for voksne, og enda sjeldnere er det forestillinger som har en så tydelig kunstnerisk signatur og et politisk prosjekt som flettes inn i den overordnede tematiske paraplyen. Samtidig kan kritikken være at festivalen noen ganger forsøker å favne litt for bredt og inviterer inn litt for mange ulike strømninger og tendenser.

The Weeping Woods and the Okapi Resistance av Daniela Ortiz. Foto: Inge Vermeiren. Foto: Inge Vermeiren.

Fra dukketeater til dansekraft
Vi trasker fra parken i bydelen Etterbeek, rett bak slottet, til Ixelles, innom en kaffebar hvor vi unner oss tjue minutter i aircondition og nyter en iskaffe før portugisiske Marlene Montera Freitas forestilling Mal – Embriaguez Divina. I programmet kan vi lese at Freitas med sin nye koreografi vil konstruere en intensiv fortelling for å gi kropp til menneskets fascinasjon for det onde og ubehagelige.

Freitas har tidligere vist arbeidene sine på Dansens Hus under Oslo Internasjonale Teaterfestival i 2018 og vært utøver for blant annet Trajal Harrell. På KFDA har hun, utover Mal, også hatt premiere på soloen Idiota, som ble vist før vi ankom byen. Tittelen Mal henviser til en tekst av Bataille, og i de romanske språkene er betydningen av bredspektret og refererer til det uventede, smerte og lidelse, men det betyr også ondskap. Bataille skilte mellom sadistisk ondskap, ondskap begått med god hensikt, ondskap i seg selv og djevelens skikkelse. Mal har lenge vært personifisert av Djevelen, også kjent som Antikrist, Satan, Leviathan, Lucifer samt heks, trollmann, kvinner, dyr, hybrid, mutant, og så videre. Det er noe interessant i hvordan ondskap og utrenskning, ekstase og avgrunn, glede og smerte, latter og gråt ligger så tett på hverandre og samtidig fremstår som kontraster i arbeidet til Freitas.

Når vi kommer inn i salen, står det en stor tribune midt på scenen. Hele sceneområdet er dekket med nettingvegger, og bak tribunen spiller åtte av utøverne volleyball. De har på seg blå velourfrakker (som er vendbare med en grønn innside), hvite strømper, grønn maling på halsen og en hvit soldathatt i papir. Forestillingen starter med at én av dem marsjerer inn med et imaginært maskingevær. Dette markerer at forestillingen er i gang, og allerede fra start er Mal energisk med et humoristisk og samtidig uhyre presist kroppsspråk. De øvrige utøverne marsjerer inn med høye knær, eller de beveger seg svært raskt med subbende føtter. Begge deler gir et animert uttrykk som kan sies å være ett av Freitas koreografiske kjennetegn. Det er noe både skremmende og komisk over fremtoningen deres som får oss til å koble oss på umiddelbart. Etter hvert popper en niende utøver opp på toppen av tribunen, og mens de andre beveger seg i ulike koreografiske scores rundt tribunen, messer utøveren som vi leser som en konge eller dronning over låten som det spilles og danses til.

Danserne bruker grimaser og overdreven mimikk, og når den første sekvensen er over og en klokke ringer, setter utøverne seg på rekke på tribunen og begynner å bygge ting av papir: store hus, papirhatter, fabeldyr og papirbriller. Det virker som en konkurranse i å finne kreativ bruk av papiret, og de forsøker stadig å overgå hverandre. Det er tøysete og helt på grensen til slap-stick, men vi sitter fjetret på samme måte som barna vi observerte på dukketeateret til Ortiz tidligere på dagen.

Forestillingsprogrammet inneholder en samtale mellom Freitas og dramaturgen Martin Valdés-Stauber hvor de snakker om hvordan papiret i forestillingen kan leses som en kritikk av byråkratiet. Freitas avviser dette fordi hun ikke har noe forhold til papirbyråkrati, men som tilskuer leser vi det litt slik likevel. Det er noe med måten papiret flyter på som gir en følelse av kontorlandskap eller parodien på det. Utøverne holder på med papiret lenge, og når klokken ringer, skifter de fokus og går over til å gjøre håndkoreografi. Freitas bruker svulstig musikk fra film og kjente balletter, innimellom kommer det et drønn som kan minne om lyden av en bombe eller torden. Formen er ganske stram og statisk samtidig som vi har følelsen av at alt kan skje frem til neste gang klokken ringer, og det er muligens dette som gjør at oppmerksomheten vår er skjerpet gjennom hele forestillingen. Koreografier gjentas i ulike grupperinger med små justeringer, og det er med på å skape en ekstase som både er eksplosiv og implosiv på samme tid.

Fiksjonseksplosjon
Utøvergruppen består av ni utøvere med ulik alder, etnisitet, kropp og erfaring, og det er interessant hvordan Mal er et korverk og et kollektiv, men at de også fremstår som individer som alle ser ut til å bli hjemsøkt av ulike visjoner, råtten fakta, og bakterielle inntrykk.

Det koreografiske materialet beveger seg blant ulike religiøse, moralske, og politiske referanser og diskurser – som også understøttes av et detaljrikt lyddesign.

Med dokumentarteatret friskt i minne er det noe i Freitas’ evne til å skape en eksplosjon av ulike fiksjoner, fantasier og politikker, som er besnærende. I dokumentarteaterforestillingene var det de ville formidle veldig spesifikke erfaringer, og de ville kritisere spesifikke politiske budskap, mens hos Freitas kjennes det eventuelle budskapet mer som formidlinger av en allmenn eksistensiell erfaring. Ikke dermed sagt at den blir vag eller upresis, det oppleves som en strukturell kritikk, men ikke på et spesifikt sted eller fra en spesifikk tilstand. Det gir en opplevelse av noe veldig umiddelbart, et materiale som gir en lov til å flyte selv og som lar publikums egen fantasi fortsette der Freitas’ univers stopper.

Å sprenge rammene
Når forestillingen er over, er vi ekstatiske sammen med resten av publikummet. I   programteksten snakker Freitas om å føle et slags ansvar for å vite mer om og forstå vold- og urettsmekanismer bedre. Hun refererer til en ikke videre omtalt, eksplisitt hendelse, som gjorde henne oppmerksom på dette, og koreografien er hennes måte å reagere på uutholdelig urett. Volden manifesterer seg, og den virker både spesifikk og ikke, forplantet i de ulike utøvernes kropper, noen virker besatte, oppjagede, mens andre er mer subtile og nesten poetiske i sin undersøkelse av materialet.

Selv om Mal er et arbeid som stimulerer til fiksjon og fantasi, oppleves den samtidig som et tydelig politisk arbeid som virker motivert av raseri. Det er sannsynligvis også en av grunnene til at forestillingen treffer oss. Den virker drevet av en vill kraft som forplanter seg i våre kropper.

Språk som inkludering og ekskludering
Dagen etter denne dionysisk euforiske opplevelsen, la vi igjen ut på en vandring gjennom store deler av byen, til Villa Empain og en diktopplesning og respons på den libanesiske poeten Ethel Adnan. Adnan døde i fjor og var opprinnelig invitert til KFDA i 2020. Siden den festivalen utgikk, hadde KFDA invitert fire skrivende til å lese en respons på hennes dikt. Her fikk vi igjen litt språk-issues fordi samtalen og de fleste opplesningene foregikk på fransk, og noe på arabisk. Én av poetene snakket bare engelsk, så det var fortsatt noe som var tilgjengelig for oss, og en av oss forstår mer fransk og arabisk enn den andre. Adnan bodde mesteparten av sitt voksne liv i Paris, men hadde sterk tilknytning til Midtøsten, som også er et sentralt motiv i mange av hennes dikt. Adnan publiserte både på arabisk og fransk, og var i tillegg til å være en foregangspoet – kanskje særlig for unge queere poeter, også visuell kunstner.

De fire kunstnerne Pélagie Gbaguidi, Souhaib Ayoub, Nina Esber og Dima Mikhayel Matta satt på en terrasse utenfor villaen sammen med moderator Soraya Amrani mens publikum var plassert langs et basseng. Det var utrolig harmoniske omgivelser, men også strammere og mer borgerlig enn de foregående festivalhendelsene vi hadde vært på. De andre forestillingene hadde nesten fremstått lurvete og skitne til sammenligning, og nå var det som om vi plutselig hadde falt ned i en annen, parallell festival. Men disse kontrastene preger Brüssel også som by. Innledningsvis forteller alle poetene om sitt forhold til Adnans poesi og hvordan den har påvirket dem. En av dem, Dima Mikhayel Matta, er en libanesisk poet. Hun snakker om hvor mye Adnans poesi har betydd for henne som lesbisk kvinne i et land hvor homofili fortsatt er kriminalisert. Responsen hun hadde skrevet tok utgangspunkt i to av Adnans dikt, men var like mye en respons på hendelser som fant sted i dagene før opplesningen blant annet det libanesiske valget som foregikk den 15 mai, altså dagen før dette, og drapet på den palestinske Al Jazeera-journalisten Shireen Abu Akleh og hvordan begravelsen hennes ble angrepet av Israelske soldater.

Til tross for at opplesningen foregikk på flere språk hadde den likevel den universale formen poesi evner å ha. Selv om man ikke forstår alt av innholdet i teksten, plukker man med seg noe: en vibrerende røst, en statisk røst, en preget røst, en røst som deler og blander to og tre ulike språk.

The Weeping Woods og diktopplesningen viser oss på ulike måter språkets evne til å formidle historie, overgrep og vold. Men i en tid hvor vi nærmest svømmer i informasjon, algoritmer, og statisk underholdning, og hvor alt man konsumerer og ser kan bygge opp under følelser som egoisme, isolasjon, og antagonisme, er det den intense kraften og meningen som oppstår i det språkløse og animerte universet de besatte og sårbare utøverne i Freitas sin Mal tegner opp som blir sittende i kroppen.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER