Fiksjonens fordeler og ulemper
KRITIKK: Med Scandinavian Star griper dramatiker Mathias Calmeyer inn i de offisielle versjonene og skaper motfortellinger som gir gjenklang i folkemeningen, skriver Arne Borge.
Hvor ligger fiksjonens fortrinn når den dramatiserer virkelige hendelser som fremdeles ligger friskt i minne – hendelser som kjennetegnes av manglende svar, der siste ord ennå ikke er sagt? Hva kan dramaet gjøre for å påvirke vår oppfatning av en sak, som ikke den gravende nyhetsreportasjen kan gjøre langt bedre? Disse spørsmålene melder seg pliktskyldig når jeg lytter til Mathias Calmeyers (f. 1964) hørespill Foxtrot: Jakten på spionen Arne Treholt (2013) og Scandinavian Star: De uløste spørsmålene etter dødsbrannen (2015), begge sendt i Radioteatret NRK – og sistnevnte er tilgjengelig på nett til 22. april. Med utgangspunkt i to av de de mest betente etterforskningssakene i norsk etterkrigstid, dikter Calmeyer fram fortellinger som går mot de offisielle forklaringene, men som likevel lener seg på kjente teorier fra mediene og folkemeningen: Treholt ble utsatt for et justismord; dødsbrannen på Scandinavian Star var en forsikringssvindel.
Calmeyer har tidligere skrevet manus til lettvekterserier som Hotel Cæsar (TV2/Metronome Spartacus), Venner og fiender (TVNorge/Jarowskij AB) og Himmelblå (NRK), men disse radioteaterstykkene gir ham et solid opprykk som dramatiker. Produksjonene slekter så sterkt på hverandre at man allerede kan snakke om en calmeyersk metode: Et autentisk og kontroversielt emne med tvilsom eller mangelfull konklusjon utgjør det dramatiske råstoffet. Myndigheter og maktmennesker med virkelige navn kritiseres i fortellinger som veksler mellom fortid og nåtid i page turner-tempo. Målet er tilsynelatende å skape underholdning med vekt på holdning.
Foxtrot
Foxtrot følger to norske spanere fra kontraetterretningstjenesten som overvåker Arne Treholt i årevis i håp om å avsløre hans sovjetiske spionvirksomhet. Calmeyer skildrer den økende desperasjonen etter å finne fellende bevis. Tvilsomme metoder anvendes for å få Treholt dømt, for eksempel forfalskningen av det berømte pengebeviset. En stor styrke i denne dramatiseringen er den hyppige bruken av både avhør og avlytting, ettersom disse hørselsskjerpende situasjonene passer som plugg i øre i et lydmedium. Som deltaker i avlyttingen slipper lytteren å føle på radioteatrets lillebrorkompleks: Dette kunne blitt en bra film!
Etterforskerne i Foxtrot er oppdiktede, mens bipersonene ofte har autentiske navn, som Kåre Willoch, Treholt og kona Kari og KGB-generalen Gennadij Titov. Det samme grepet anvendes i Scandinavian Star. De fiktive hovedpersonene er båtresepsjonisten Britt (Linn Skåber) og den danske passasjeren Morten (Mads Ousdal), som mistet kone og to sønner i tragedien. Med støtte fra skipsreder Dan Odfjell (en virkelig person, spilt av Lasse Lindtner) starter de i 2014 en privat etterforskning av brannen som den 7. april 1990 tok livet av 159 mennesker. Grunnet foreldelsesfristen på 25 år haster det for radarparet å finne ny informasjon som skal tvinge gjenopptakelseskommisjonen til å se på saken ennå en gang.
Gjennom fire episoder oppsøker de vitner, etterlatte og spesialister
som jobbet med etterforskningen, før de ender opp i Florida for å komme til bunns i eierforholdene bak skipsdriften og den mulige forsikringssvindelen som ligger bak tragedien. Arne Barcas lyddesign gjør overgangene mellom fortid og nåtid tydelige – ikke overtydelige –, godt hjulpet av Martin Horntvedts atmosfæriske gitarer og synther. Dette gjør det overraskende greit å henge med i et plott som fort kunne ha blitt forvirrende med alle sine løse tråder.
Mathias Calmeyer
Norsk dialog
Der Foxtrot benyttet seg av de forskjellige personenes morsmål, slik at man kunne overhøre både norsk og russisk, samt engelsk med forskjellige aksenter, foregår all dialog i Scandinavian Star på norsk. Det er muligens forståelig, men samtidig litt synd, ettersom sammenblandingen av svensk, dansk og engelsk ville ha styrket det autentiske inntrykket hørespillet ellers streber etter, og dessuten understreket både kaoset i selve ulykken, hvor størsteparten av det utrente mannskapet var portugisisk, og den manglende kommunikasjonen mellom nabolandene under den påfølgende etterforskningen. Radioteatret kan åpenbart ikke bruke undertekster som i film og tv, og valget er nok tatt av frykt for at særlig dansk skal bli uforståelig for norske lyttere, ettersom Morten har en bærende rolle. Likevel kunne dette vært løst i en instruksjon som var oppmerksom på disse utfordringene, og jeg tror det som ville ha gått tapt i manglende forståelse, ville blitt vunnet i betoningen av sakens globale proporsjoner, hvor suspekte eierforhold som peker mot Florida og Bahamas spiller en avgjørende rolle.
Det ville ikke være riktig å kun vurdere Scandinavian Star utfra hvorvidt det fungerer som et drama eller ikke. Til det er stoffet for kontroversielt, og i et intervju med Lofotposten (14.11.14) påpekte Calmeyer viktigheten av å få sendt stykket før foreldelsesfristen den 9. april, 2015: «[F]or å rekke å lage en dramaserie som kan være med å påvirke, må vi snu oss fort». Like før påske kunne man lese at Stortinget har besluttet å oppheve foreldelsesfrist på mordbrannsaker, slik at Scandinavian Star-saken ikke lenger kan bli foreldet – men det er uvisst om Calmeyer kan ta noe av æren for dette.
Ny granskning
Behovet for en ny granskning av både Treholt- og Scandinavian Star-saken har blitt fremmet i en rekke artikler og bøker de siste tiårene. Så hvordan kan dramaet – den frie diktningen – gi kritikerne ny ammunisjon mot myndighetene? Om man tenker på engasjementet flere kunstnere og forfattere har hatt i saker knyttet til innvandring og papirløse flyktninger de senere årene, virker svaret mer åpenbart, som i Rune Berglund Steens Pre-schengensekvens. Ikke-kone-brevene (2009) og Aasne Linnestås Morsmål (2012). I disse diktsamlingene innlemmes erfaringene til kvinner som støter på vanskeligheter i møte med det norske samfunnet eller innvandringsbyråkratiet, slik at bøkene blir empatiske øvelser som vektlegger den andre siden av saken – menneskene som utgjør statistikken. Fiksjonens evne til innlevelse berettiger nettopp valget av en skjønnlitterær sjanger.
I Foxtrot og Scandinavian Star blir situasjonen imidlertid en annen, ettersom disse hørespillene griper inn i historien og skriver den om. Der Berglund Steens og Linnestås diktsamlinger inviterer oss til å se saken fra en annen side – hvor kjensgjerningene mer eller mindre ligger i det åpne, og avhenger av perspektivet – går Calmeyers fortellinger på tvers av de offisielle forklaringene. De er simpelthen, tross ordets negative klang, konspirasjonsteorier, og slekter således mer på Oliver Stones spillefilm JFK (1991) og den svenske krimforfatteren Leif GW Perssons trilogi om velferdsstatens fall (2002-2007), som presenterer sine versjoner av henholdsvis Kennedy- og Palme-drapet.
Dette gjør kanskje spørsmålet om fiksjonens funksjon desto mer akutt: Hva kan et drama, som uttalt er «en fiksjonsserie, basert på virkelige hendelser» tilføre vår forståelse av ulykken? Oliver Stones teorier kan kanskje bekrefte synet til mang en selverklært barrikadestormer, men spekulasjonene er enkle å avfeie for de organer som faktisk tar beslutningene: Løgn og forbannet dikt! Til sammenlikning hadde fjorårets store radiofarsott, Serial, et helt annet gjennomslag, da den var en ren dokumentar som på nitid vis plukket fra hverandre drapsetterforskningen mot Adnan Syed. I februar i år ble saken gjenopptatt, noe som neppe hadde skjedd uten denne podkasten.
Følelsesmessig tilknytning
Man kunne kanskje hevde at Scandinavian Star skaper en følelsesmessig tilknytning til hendelsen for utenforstående, og at dette kan påvirke opinionen. Det emosjonelle klimakset finner sted i et tilbakeblikk i andre episode, hvor den svenske brannsjefen Brynfors beskriver hvordan han fant Mortens etterlatte i lugaren deres, med våte håndklær rundt ansiktene og rundt teddybjørnen til en av guttene. Aftenpostens anmelder Asbjørn Slettemark «kan garantere klump i halsen» her, og tross det noe melodramatiske grepet å knytte sorgen til en lekebamse, vekker scenen medynk. Ved å vektlegge feil og mangler i etterforskningen, samt de menneskelige konsekvensene av ulykken, er det som om Calmeyer forsøker å si til lytteren: Bli indignert!
Samtidig finner jeg det minst like gripende å lese VGs interaktive gjennomgang av saken fra 2013 på deres nettsider – så om man ønsker å bevege publikum til å engasjere seg i tragedien, virker en journalistisk og dokumentarisk tilnærming mer effektiv, både om man appellerer til følelsene eller rettferdighetssansen. Noe kynisk kunne man derfor spurt om ikke mysteriet Scandinavian Star hjelper hørespillet mer enn hørespillet hjelper oppklaringen: Dramaet virker sterkere på oss fordi vi vet det er basert på noe virkelig, men det spørs om manuset tar seg for store friheter til å virke truende på den offisielle forklaringen. Særlig kan man diskutere om det undergraver Calmeyers prosjekt at han går så langt i å peke ut én bestemt forklaring på hvordan det henge sammen. For å tilfredsstille dramaets tradisjonelle krav om en enhetlig handling med en tydelig avslutning, setter han halen på grisen, i stedet for å erkjenne at vi alle famler rundt i blinde. Slik etablerer Scandinavian Star et univers hvor det pågår en kamp mellom gode og onde krefter, som får sin forløsning, om ikke juridisk så i det minste moralsk: Nå har vi ham.
Mer vellykket
I mine ører er Foxtrot et mer vellykket hørespill, ikke minst fordi forvirringen og usikkerheten ivaretas i noe større grad – selv om også dette dramaet tydelig skiller mellom venner og fiender. Samtidig bør Calmeyer berømmes for å ha høye ambisjoner på det underholdende hørespillets vegne, og kanskje er det ikke så rart at man tyr til konvensjonelle dramaturgiske grep hvis målet er og påvirke. Man kan spørre seg, slik jeg gjorde innledningsvis, om fiksjonens fordeler og ulemper når man skal sette båtbrannen på agendaen. Men det store spørsmålet, som Calmeyer aktualiserer, er jo hva som egentlig hendte på båten den natten for 25 år siden.
Takk for svar. Det er jeg som har skrevet anmeldelsen.
Når det gjelder Steinar Berthelsens kommentar, må jeg nesten gjengjelde anklagen: Det er litt vanskelig for meg å vite hva jeg skal svare på her. Kanskje SB kunne konkretisert hva det er han ikke forstår?
Angående Gunhild Nymoens kommentar: Her står det blant annet: “Fiksjonen hjelper oss til å gjøre et kompleks bilde mer forståelig, den skaper emosjoner og identifikasjon, og er slik sett med på å informere oss og bevege oss som mennesker.” Her syns jeg to ganske forskjellige sider ved fiksjon sauses sammen, slik at man hopper bukk over det som nettopp er dilemmaet. På den ene siden skrives det at fiksjonen kan “gjøre et kompleks bilde mer forståelig” (informere), og på den andre siden at fiksjonen “skaper emosjoner og identifikasjon” (bevege).
Som Kai Johnsen er inne på, er det ikke gitt at fiksjonen uproblematisk kan hjelpe oss i å rydde opp et komplekst bilde. I fiksjonaliseringen ligger også et element av fri diktning – ikke minst hos Calmeyer – som gjør noe annet enn å rydde opp og klargjøre. Her skapes det konspirasjonsteorier (som riktignok ikke er hentet fra løse lufta, men fra utbredte mistanker i mediene og folkemeningen) som går langt utover å nøytralt informere om hendelsene. Calmeyer skaper noen egne teorier om hva som skjedde i begge sakene. Det er helt fint, og det er som nevnt ikke nedlatende ment å kalle stykkene for konspirasjonsteorier – det kan jo hende at konspirasjonene er mer eller mindre sanne.
Når det gjelder den emosjonelle biten – innlevelsen – er heller ikke dette uproblematisk, selv om det er her noen av fiksjonens styrker ligger. Innlevelse som grep brukes like mye i journalistikken og reklamen. Men at man lever seg inn i noe, betyr ikke at man har rett, eller at man blir et mer moralsk menneske. Man kan fint leve seg inn i perspektivene til begge sider i en krig, uten at ens sympatier alene danner et mer gyldig grunnlag for hva man burde mene. Innlevelse er en form for manipulasjon – på godt og vondt.
Å sette problemer under debatt høres flott ut, selv om Brandes visstnok beklaget seg over at dette sitatet ble så hyppig brukt. (Se Erik Bjerck-Hagen, “Kampen om litteraturen” (2012).) Men jeg mener altså at det er en forskjell på å sette mer generelle problemer under debatt (som i mitt eksempel i anmeldelsen med papirløse flyktninger), og å ta parti i et helt bestemt sakstilfelle. Når Ibsen skrev “Et Dukkehjem” var det ikke fordi det fantes et ektepar i Oslo som heter Nora og Torvald Helmer. Dette betyr ikke at man ikke skal fiksjonalisere spesifikke hendelser, som Calmeyer har gjort – tvert imot! – men det betyr at det oppstår noen andre spørsmål. Calmeyers stykker reiser ikke en idédebatt, men går inn i to helt bestemte tilfeller. (Man kan kanskje argumentere for at han forsøker å vise at noe er/var råttent i norsk etterretning og politiets etterforskning, men jeg ser ikke dette som sentralt.)
Når dette er sagt, mener jeg ikke at dette skaper noen store problemer for Calmeyer, ettersom han tar “den lille manns parti”. Det må være lov å gå langt når det gjelder å anklage myndigheter og maktpersoner, selv om man til dels bygger sine anklager på spekulasjoner. Men som et tankeeksperiment kunne vi ha spurt oss: Hva om Calmeyer landet på en annen konklusjon i sine stykker: Treholt ER en spion og fortjener sin straff; Scandinavian Star-ulykken ble forårsaket av Mørk-Andersen. Ville NRK Radioteatret da kommet med den samme festtalen om fiksjonens evne til å informere og skape innevelse? Ville man stolt kunngjort at man satte problemer under debatt?
Jeg sier altså ikke at Radioteatret eller Calmeyer har gjort noe galt her. Som det kommer fram i anmeldelsen syns jeg dette lover godt for Radioteatrets framtid, og jeg ser gjerne flere stykker som prøver på noe liknende (som Thomas Bye Andersen og Tore Vagn Lid også har gjort). Jeg ønsker bare å diskutere noen innvendinger som oppstår når jeg lytter, knyttet til fiksjonens manipulerende kraft (på godt og vondt), og til hvorvidt slike “debattinnlegg” har noen innflytelse på dem som tar beslutningene. Kanskje er det dette Steinar Berthelsen ønsker et mer entydig svar på?
Har du hørt Foxtrot Kai? Har du hørt Scandinavian Star? Kunne vært gøy og interessant å høre hva du tenker og mener. To forskjellige forestillinger.
“Fiksjonen hjelper oss til å gjøre et komplekst bilde mer forståelig” skriver konstituert sjef i Radioteatret Gunhild Nymoen. Å ja, per prinsipp liksom? Det tror jeg CNN er enig i. Hva betyr, utover det absolutt helt generelle, forøvrig, “å sette problemer under debatt”? Hvilke problemer? Hvilken debatt? Hva er et problem? Hva er en debatt? Hva er en opinion? Hva betyr det å “endre meg som menneske” (huttetu – er dét også en oppgave for Radioteatret nå?)? Og svaret på alt dette er: Georg Brandes (dét gamle spøkelset, igjen?) + “emosjoner og identifikasjon”? Neppe.
Fint å problematisere dette, men jeg må innrømme at jeg har problemer med å skjønne hva Arne Borge vil fram til. Kunne vært interessant å diskutert og problematisert videre, men synes det er vanskelig å skjønne hva jeg skal være enig eller uenig med deg i. Hva vil du egentlig fram til? Detta blei for rotete for meg.
«Foxtrot» og «Scandinavian Star» er begge viktige hørespill for oss i Radioteatret, nettopp p.g.a sin aktualitet, og sine muligheter til å gi innblikk i kompliserte saker av stor almen interesse. Fiksjonen hjelper oss til å gjøre et kompleks bilde mer forståelig, den skaper emosjoner og identifikasjon, og er slik sett med på å informere oss og bevege oss som mennesker.
Jeg mener det er kunstens viktige oppgave å kunne belyse, problematisere, gi andre perspektiver, og dermed kanskje også endre mening i opinionen. Endre meg som menneske. Der en gravende nyhetsreportasje gir faktainformasjon, kan kunsten gå lenger i å ta valg, stille spørsmål, i å peke på og belyse, og kanskje også gi svar der hvor journalisten ikke kan.
Både Foxtrot og Scandinavian Star gjør dette, målet er å påvirke, aktualisere og stille spørsmål innenfor fiksjonens rammer: Hva skjedde egentlig? Begge hørespillene kan du kjøpe på lydbokforlaget.no. Arne Barca har designet lyden på «Foxtrot». Det er Hilde Rolfsnes som har lyddesign på Scandinavian Star.
I fiksjonen har vi mulighet til å fordype oss, til gå bak de store overskriftene. For meg er Georg Brandes utspill på slutten av 1800 – tallet fortsatt aktuelt. Han kritiserte den samtidige litteraturen og ønsker en mer samfunnskritisk skrivning. Han uttalte: «Det, at en litteratur i vore dage lever, viser sig i, at den sætter problemer under debat».
Jeg håper at vi i Radioteatret kan være med på å utvikle videre det Borge kaller den «calmeyerske metode».
Gunhild Nymoen
Konstituert sjef i Radioteatret.